Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Uten mer om og men foretok jeg nettopp trekning, og jeg brukte selvsagt Dark Origins-røret som beholder for loddene.
Og i tilfelle det skulle være uleselig (godt hjulpet av grå penn og ubehjelpelig håndskrift) er vinnerene: Trygve, Luan Nyguen og Eva Beate.
Takk til alle som deltok, bedre lykke neste gang.
Nå skal jeg feire med en… Bunnahabhain, tror jeg. Smaksnotater kommer plutselig.
Obs: Trekning foretatt.
For å feire at jeg overlevde The Dark Expedition (start lesing her) arrangerer jeg en liten konkurranse.
Jeg benyttet sjansen til å handle litt i Highland Parks butikk, der jeg blant annet fant disse geniale små traktene som er gull verdt når du skal helle opp samples av whisky (vi hadde en fra før, kjøpt på Glen Ord. Nå hamstret jeg!). Dessuten hadde de lekre små notatbøker for å skrive smaksnotater i. I’m a sucker for stationary. Og glass, selvsagt, tulipanformede, men uten stett. Kule synes jeg. Nuvel. Tre pakker har jeg satt sammen.
Alt du trenger å gjøre for å ha en sjanse til å vinne er å skrive en kommentar på dette innlegget (eller siste TDE-innlegg). I tillegg kan du få ekstrasjanser ved å like drikkelig.no på Facebook eller dele på Facebook, Twitter eller Google+.
Trekning foretas den 22. januar.
Alle innlegg om The Dark Expedition: Preamble, del 1, del 2, del 3, del 4, del 5, del 6, del 7.
Selv om jeg avbrøt reisen tidligere enn planlagt – jeg feiget ut av hjemreisen rett og slett, i den grad at jeg betalte flybilletter hjem fra Kirkwall selv for å slippe overfarten – var seilturen med Celeste en fantastisk opplevelse. Hadde jeg fått to eller tre netters søvn på Orkney hadde jeg vært klar til å mønstre på igjen, som det var er det vanskelig å angre på at jeg ga meg. (Enda mindre angret jeg når jeg fant ut at de mistet kontakten med roret på et tidspunkt på tilbaketuren.) Jeg tåler søvnmangel svært dårlig, samtidig som at jeg altså har vondt for å sove i «uvante» omgivelser. Det er en lite heldig kombinasjon. Det gjorde det ikke bedre at med ett unntak (og crewet, selvsagt) ble hele reisegruppen skiftet ut i Kirkwall. Jeg er ikke verdens mest sosiale person, og en gjeng med nye venner for livet (jo, for man får faktisk litt det forholdet til folk man har seilt over Nordsjøen med, viser det seg) føltes egentlig som om det holdt der og da. Jeg hadde ikke overskudd til å forsøke å bli kjent med en ny gjeng (sikkert trivelige) mennesker. Og skal jeg være helt ærlig må jeg vel si at jeg nok er mer av en innaskjærsseiler enn en som ønsker å krysse hav i hytt og pine, jeg liker visst bedre å lese om å seile i storm enn faktisk å gjøre det. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke vil hive meg på noe lignende igjen om sjansen melder seg, men da skal jeg være bedre forberedt.
Noe av det jeg ville gjort annerledes i etterpåklokskapens tegn er at jeg ville insistert på å få ankomme Göteborg søndag kveld og ikke starte turen med søvnunderskudd på grunn av tidlig fly fra Trondheim.
Jeg ville også pakket bedre. Vi fikk beskjed om å ta med oss «varme klær til å ha under offshore-klærne». Man skulle kanskje tro at voksne mennesker klarte å pakke fornuftig ut fra det, men jeg var ikke den eneste som bommet (Varme klær? Det er jo sommer!). Jeg klarte til og med å glemme ullsokker til å ha i gummistøvlene (selv om det hadde jeg tenkt å pakke) og var dermed iskald på beina mesteparten av turen. Amatørtabbe, det skal jeg ærlig innrømme. Det hjalp forøvrig ikke at offshore-klærne ikke var 100 % vanntette.
Hadde jeg vært arrangør hadde jeg sørget for å legge inn større marginer (eventuelt større fleksibilitet for returtidspunkt) slik at deltagerne hadde fått mer tid på Orkney. Ja, jeg er klar over at det ville kostet penger, men likevel. Nå hadde vi muligens spesielt uflaks med vindretning og fart, skipper Bengt forteller at på grunn av vind fra vest under hele overfarten seilte vi 200 nautiske mil mer enn om vi hadde kunnet seile rett mot målet – nesten 50 % mer enn ideell kurs.
Men trass i alt, det var en flott tur. Minner for livet, for å bruke en klisjé. Og bilder galore. Her er alle bildene fra turen samlet i ett galleri.
Og så litt reklame. Nei, ikke for Highland Park, jeg antar faktisk at dere som leser denne bloggen har vett nok til å gjøre dere opp en egen mening om whiskyen derfra, og bilder fra destilleriet har dere allerede sett (om dere ville). Nei, derimot skal jeg reklamere litt for Celeste. Hun seiler nemlig til Skottland titt og ofte, og du kan være med, om du vil. I år (2015) seiler hun Shetland – Færøyene – Orkenøyene, en to-ukers tur som garantert byr på både seil-, natur- og pubopplevelser. Neste år kan du både velge å krysse Nordsjøen og sikte på innaskjærsseiling med mye whisky involvert om du heller vil det, for da er turen til Skottland delt opp i flere strekk, der du kan være med på ett eller flere alt ettersom du ønsker. Jeg kan vel si at jeg er litt fristet av sistnevnte selv.
Og nå er det snart slutt. Neste innlegg på bloggen blir et helt normalt smaksnotat, jeg lover. Men først det som alle har ventet på (?):
Jeg benyttet sjansen til å handle litt i Highland Parks butikk, der jeg blant annet fant disse geniale små traktene som er gull verdt når du skal helle opp samples av whisky (vi hadde en fra før, kjøpt på Glen Ord. Nå hamstret jeg!). Dessuten hadde de lekre små notatbøker for å skrive smaksnotater i. I’m a sucker for stationary. Og glass, selvsagt, tulipanformede, men uten stett. Kule synes jeg. Nuvel. Tre pakker har jeg satt sammen, og hva må du gjøre for å vinne? Vel, minstekrav er at du skriver en kommentar på dette innlegget. I tillegg blir jeg glad og fornøyd om du følger og deler drikkelig.no på Facebook, Twitter eller Google +. Ett ekstrapoeng for å følge, ett ekstrapoeng for hver gang du deler. Skriv i kommentaren hva du har gjort så jeg finner ut hvor mange lodd du skal ha. Høres 14 dager ut som en grei frist? Vi sier det. Trekning foretas den 22. januar.
For ordens skyld, i tilfelle det skulle være uklart på noen måte: Turen ble betalt i sin helhet av Highland Park (Edrington Group), bortsett fra hjemreisen fra Kirkwall som jeg betalte selv. Det ble selvsagt aldri satt noen betingelser om at jeg måtte skrive om turen eller om whiskyen. Premiene i giveawayen har jeg betalt selv.
Fredag kveld var det selvsagt festmiddag med alle ekspedisjonsdeltagerene, både vi som hadde ankommet med båt og de som skulle seile tilbake til Göteborg. Jeg avsluttet så tidlig jeg kunne og kom meg i seng. Når jeg våknet en gang midt på natten skjønte jeg overhodet ikke hvor jeg var, senga gynget, men jeg var jo ikke på en båt! Neste morgen fortalte Martin at han hadde våknet og måttet på do i løpet av natten og hadde holdt seg fast i veggen på veien fordi han ikke stolte på underlaget. Det var ikke bare jeg som led av sjøbeinsyndrom, med andre ord.
Du tror kanskje jeg nøt å ligge lenge i senga neste morgen? Pøh. Her var det jo en øy å utforske (og med 8 timer skikkelig søvn følte jeg meg langt bedre). Dagen før hadde jeg spurt Martin hvor langt det var til Scapa, om man kunne gå dit? «Nei, det kan du ikke» var svaret, men siden vi kunne se Scapa Bay fra taket på Highland Park hadde jeg mine tvil om det svaret og Google var mer enig med meg enn med Martin, så etter frokost la jeg i vei.
Det var utmerket vær å vandre i, og nok å se på på veien. Dessuten var det ganske deilig å kunne lange ut etter å ha tilbragt uka i en tross alt ganske liten båt. En liten time tok det å gå til Scapa Bay.
Det er fra sjøsiden det er enklest å få tatt bilde av Scapa. Jeg måtte selvsagt sjekke hvordan forholdene var ved inngangen også, men der var det (som ventet) lite å hente. Jeg har nylig hørt rykter om at det planlegges besøkssenter ved Scapa, så kanskje neste gang jeg kommer meg til Orkenøyene? (Jeg husker ikke HVOR jeg hørte ryktet, så det er mulig vi bør ta det med en klype salt.)
Denne gangen var det ikke så mye annet å gjøre enn å gå tilbake til Kirkwall, jeg valgte en annen rute på tilbaketuren. Så var det å pakke baggen og komme seg til flyplassen og fly til Aberdeen.
I Aberdeen besøkte jeg blant annet Casc Bar og Brewdog (innlegg om begge følger etterhvert), og fikk med meg Kaffe Fasset-utstilling på kunstmuseet. Søndag fløy jeg hjem. Torsdag, nesten en uke etter anløp i Kirkwall begynte jeg å føle at jeg hadde tatt igjen den tapte søvnen sånn at jeg ikke lenger gikk i ørska. Jeg tror kanskje ikke jeg skal bli sjømann.
Siste innlegg i denne serien blir en liten oppsummering med tilhørende etterpåklokskap, og en giveaway! Der kommer også alle bildene fra turen til å finnes.
Etter besøket på Highland Park ble vi lastet ombord i en turistbuss og kjørt til Yesnaby, som ligger på vestkysten av Orkney Mainland, sør for Skara Brae. Området er hovedsakelig kjent for spektakulære klipper i old red sandstone, og det var de vi var kommet for å se. Selv om tiden var knapp ville arrangørene selvsagt at vi skulle se litt av Orkenøyenes natur, utenom whiskyen er jo nettopp naturen hovedattraksjonen for turister til øyene. Sånn sett kan man vel anse det som vellykket reklame, det var fler av oss som konkluderte med at man nok måtte komme tilbake til Orkenøyene og gå noen turer, for eksempel langs Yesnaby Coastal Path. Vel, dere kan jo se selv på Flickr.
Jeg beklager forsinkelsen, jeg ble sidetracked av å forsøke å finne en galleriplugin som gjorde det jeg ville, dessuten skulle jo alle bildene ha en fornuftig tekst. NB: Dette innlegget forteller litt om det som er spesielt med Highland Park, men forutsetter egentlig at du allerede vet hvordan whisky lages. Vet du ikke det anbefaler jeg å lese Whiskyskolen del 4 først.
Vi ble hentet av Highland Park sin minibuss ved hotellet og kjørt opp til destilleriet. Først fikk vi se en liten film om destilleriets historie (dette er formodentlig en del av standardturen også), og så ble vi delt i to grupper for omvisning, der Martin tok den ene gruppa og Patricia viste oss andre rundt.
Turen startet selvsagt i malteriet. 15000 tonn bygg per år maltes på destilleriet, og det utgjør 20 % av all malten destilleriet bruker. De benytter byggtypen Concerto og byggen er «importert», det vil si fra Skottland, noe som selvsagt øker utgiftene.
Når malten hentes fra maltgulvet har den ca 40 % fuktighet, så tørkes den med torv i kilnen i 22 timer og deretter med ren koksvarme for å tørke ferdig. 35-50 ppm i malten etter kilning gir bare 2 ppm igjen i nyspriten.
Highland Park har 12 washbacks, noen i oregonfuru, noen i douglasgran og noen sibirlerk. Gjæringen foregår i minimum 56 timer og resulterer i et øl med 7-8 % alkohol som smaker fruktig, søtt, nøtteaktig og røykpreget.
2 washstills gir en low wine med 25 % alkohol, og i den prosessen mistes 60 % av volumet. «Smells like mushroom soup in the stillhouse», i følge Patricia. Det fikk vi ikke sjekket, for vi fikk faktisk ikke komme inn i stillhouse i det hele tatt (de jobbet der, må vite), vi måtte stå ved døren og se inn.
Nuvel. De kutter fra hodet til hjertet ved 75 % og til halen ved 63 %, det gir ca 4500 liter nysprit fra 30.000 liter øl.
Til gjengjeld for at vi ikke fikk komme inn i stillhouse fikk vi klatre opp på taket, og fikk en fantastisk utsikt.
Der fikk vi også se inne i kilnen, der malten faktisk ligger når den tørker. Og vi fikk kikke inn i den kilnen de hadde tent på til glede for oss (så vi skulle få hive torv på flammene). De hadde ikke noe korn å tørke den dagen. Men det luktet godt likevel.
Så klatret vi ned igjen og fikk komme inn i det aller helligste: Lageret.
Rundturen ble avsluttet med en smaking ledet av Martin, der vi fikk to vikingrelaterte Highland Park tapninger (selvsagt); Leif Eriksson og Drakkar, og så Dark Origins som jo hele turen var til ære for, og så avsluttet vi med en Highland Park 21 år. Følg lenkene for smaksnotater for de tre andre, Dark Origins har jeg skrevet om før, men denne gangen noterte jeg sherry, brent gummi, svidd popcorn og appelsinskall på nesa, svidd fat, tørket frukt og vanilje på smaken, og jeg synes fortsatt den er god.
Glade og fornøyde (og slitne, vi hadde tross alt først kommet til land samme formiddag) avsluttet vi besøket på destilleriet med en tur i butikken.
100 % eks-sherryfat av amerikansk eik, 20 % av dem first fill.
Nese: Kanel, menthol, nesten litt tigerbalsam. Litt blomstrete; lyngblomster. Lett røyk, mer frukt (eple og pære) etter en stund i glasset.
Smak: Krydret, fruktblomster, honning, eik og vanilje, lett metallisk.
Kommentar: Litt i overkant på full styrke, skulle gjerne hatt litt vann. En whisky jeg gjerne fordyper meg i ved en annen anledning.
15-20 % first fill europeiske eks-sherryfat.
Nese: Melkesjokolade, litt svett sådan. Tendens mot gummi som dempes etter en stund, hint av røyk, tørket aprikos, eik, lett mintpreg.
Smak: Veldig oljete, litt aske, litt skarpt tre.
Kommentar: Tar seg opp. Litt for skarp/bitter på ettersmaken, men lukta er veldig god når gummien demper seg.
Bare amerikansk eik.
Nese: Vanilje, litt grønt tre, pære(is), honning, rosin og lys sjokolade.
Smak: Vanilje, fersk eik, blomstereng etter en sommerregnskur. Relativt lang ettersmak; eik og krydder.
Kommentar: Ganske lett, men også ganske god.
Kirkwall, 22. august 2014
Vi ble møtt av et filmcrew i motorbåt i innseglingen til Kirkwall og måtte selvsagt gjøre noen demonstrasjoner av våre ferdigheter for dem, ved å ta ned fokk og sitte på bommen på rad og rekke og slikt. Noen av ablegøyene kan du se i videoen i The Dark Expedition – preamble.
Så la vi til kai og det første som skjedde var at Martin og Karl grov fram to flasker HP 18 og nok glass til alle så vi kunne skåle for oss selv. Jeg har vel aldri noensinne følt at en dram var mer velfortjent, eller smakte så godt.
Deretter pakket vi oss ut av båten og sjekket inn på hotellet og de fleste av oss hoppet nok rimelig rett i dusjen. Vi hadde avtalt å møtes til lunsj, men før vi kom så langt brukte jeg noen minutter på å booke meg fly hjem via Aberdeen og hotel i Aberdeen, siden flyene fra Kirkwall korresponderte dårlig med flyene til Oslo (ikke at en natt i Aberdeen er å forakte).
Lunsj ble inntatt på Skipper’s, en utmerket porsjon Fish & Chips for min del. Etterpå hadde vi tid til å gå oss en liten runde i Kirkwall før vi skulle busses til destilleriet for omvisning.
Og så skulle vi endelig få se Highland Park, årsaken til hele seilasen. Destilleriet er verdt et eget innlegg, så her får vi nok si: Fortsettelse følger.