Det ble mye Arboga under årets Sverige-ferie, men sånn blir det når man står på Systembolaget og delvis kjøper øl utfra en alfabetisk liste over det man ikke har smakt før.
Ølet er av typen lys lager (Dortmunder) og består av en blanding av lys pilsnermalt, litt mørkere münchenermalt og en liten mengde karamellmalt. Humla er Nordbräu bitterhumle.
Farge: Dyp gylden
Nese: Rustikk, kuskit, malt og multer? Sært.
Smak: Ost, malt, sødme og litt krydder. Litt overkarbonert.
Konklusjon: Nesten som en ale. Rimelig grei men litt utoner, særlig på lukta.
På vår tur rundt i Sverige hadde vi avtalt møter med de fleste av stedene vi ville besøke, men Box har omvisning to ganger om dagen i hele sommer (13 og 15), så der var det bare å møte opp. Eldstemann var forøvrig særdeles fornøyd med å bli etterlatt i butikken/kafeen med nettbrett, tilgang til wifi og hundre svenske kroner til bruk i isdisken. Ikke alle destillerier har et så barnevennlig oppholdsrom å vente i. Minstemann fikk finne seg i å sitte på pappas rygg. Dessverre fant hun seg ikke i det, så turen ble noe avkortet for Arve sin del. Noe av ulempen med å gå generell omvisning er jo at de andre besøkende ikke får like mye utbytte av turen om en hyskrikende snart-to-åring er en del av følget. Nuvel.
Box var godt besøkt, tross det utrolige været, så vi var 14 stykker som hørte Anders Jonasson fortelle om Box’ forhistorie. Navnet Box har en morsom historie. Destilleriet er oppkalt etter stedet det ligger, og plassen ved Ångermanälven er faktisk oppkalt etter en bedrift. Den første bedriften som utnyttet nærheten til oppsamlingsplassen for tømmeret som hvert år ble fløtt ned Ångermanälven var nemlig et sagverk som fra 1850-tallet lagde emner til trekasser for eksport til det lønnsomme engelske markedet: AB Box. Etter at sagverket brant ned i 1890 ble plassen solgt og et dampdrevet kraftverk ble bygd, bygningen som sto klar i 1912 er den som i dag huser destilleriet. Dampkraftverket ble snart utkonkurrert av vannkraft, men fram til 60-tallet var bygningen i bruk. Deretter forfalt den i tredve år før Mats de Vahl reddet den fra riving i 1991. Siden det har man lett etter en måte å skape arbeidsplasser og liv på stedet, fortrinnsvis en bedrift som ikke kan flagge ut til lavkostland når den blir en suksess, og whisky syntes å være en perfekt løsning. Mats og broren Per fikk med seg åtte andre entusiaster (blant dem guiden vår) og startet Box Distillery, og i 2010 startet destillasjonen.
Etter historieleksjonen fikk vi ta på oss skotrekk og komme inn i destillerilokalene. Vi fikk hilse på mølla (ikke en Portheus) og smake på malten. Den urøkte malten er svensk, den røkte kjøpte de før fra et belgisk malteri, nå kjøper de fra Simpsons i Skottland. Til lagring av malt har de fire siloer som hver holder 13 tonn.
Ved meskekaret fikk vi fortalt at de kjører to vann, det første på 5000 liter, det neste på 1300, som til sammen gir 6300 liter vørter. Dette tappes over i gjæringskarene der de tilsetter 5 kilo belgisk tørrgjær, som gir et fruktig, litt syrlig øl på rundt 7,5 % etter 2 døgn, men det får gjære ut i 3 døgn for på slutten dannes melkesyre som påvirker smaken positivt.
Så kjøres ølet gjennom washstillen og low wines kommer ut med en alkoholstyrke på 23 %. Deretter står spiritstillen for tur. De kutter fra hodet til hjertet etter 13 minutter for urøkt og 30 minutter for røkt, og fra hjertet til hale ved 67 % for urøkt og 60 % for røkt. Noe av det morsomste med å starte et destilleri selv må da være å finne ut av disse detaljene? Hvilken gjær, hvor lang gjæring, når skal vi kutte? I alt gir en destillasjon omtrent 320 liter, altså rundt 10 % av ølet.
Destilleringspannene er fra Forsyths og har vakker utsikt ut over Ångermanälven. Det kan nok bli varmt i rommet når destilleringen er i gang, men utseendemessig kan man ikke klage på arbeidsmiljøet på Box. De har separate tanker for røkt og urøkt sprit, slik at de unngår «forurensing» av den urøkte, det er nok en ganske smart løsning for et småskaladestilleri.
På en uke produserer de 5 ganger 640 liter sprit på 70 %, som vannes ned til 63 % før den fylles på fat. Årsproduksjonen er følgelig mellom 150.000 og 160.000 liter fylt på fat. Lagerhusene er ikke isolert på noen måte, så temperaturen varierer fra -30 til +30 grader gjennom året. Det lageret vi fikk se inneholder omtrent et års produksjon, i tillegg har de et større lagerhus ovenfor som skal ta omtrent seks års produksjon.
Utvalget av lyse lagere på Systembolaget er bortimot uendelig. Små forskjeller regjerer der mange konkurrerer på pris eller design/image. Åbros Lejon forsøker seg også med litt stiørent design, men er en av de som også har litt avvik når det kommer tilråvarene. Her er det 80% pilsnermalt og 20% røstet munchermalt.
Farge: Lys gylden
Nese: Litt sur maltkarakter.
Smak: Surt og alkoholpreget. En viss sødme som ikke klarer å stå opp til alkoholen.
Konklusjon: Skuffende greier. Hadde muligens vært bedre på lavere styrrke. Sært nok brygges den også på 5,1% for flasketapping.
Svenskenes mest fremtredende spøkelsesbryggeri har slått seg sammen med det amerikanske spøkelsesbryggeriet Stillwater Artisanal Ales for å skape denne saisonen. Ølet er tappet på Omnipollo-flasker med deres etterhvert lett gjenkjennelige etikettdesign.
Selve bryggingen har skjedd hos De Molen i Nederland. Det er brukt spelt i miksen og i tillegg er ølet lagret fire måneder på (hvit)vinsfat med Brettanomyces.
Farge: Lys gylden
Nese: Hvitvin, fruktig syrlighet,
Smak: Frisk, fruktig og syrlig hvitvin med et visst ølpreg.
Konklusjon: Et Vinøl. Ganske så godt. Muligens et stjerneøl for hvitvinsdrikkere.
I løpet av sommerens ferie kom i nærheten av Helsinge Ångbryggeri, men ikke helt fram (gleden med familieferie). Et av lokalpolene kom jeg dog innom og fikk bunkret lett av deres produkter.
Et av de mer spennende bryggene de produserer er et røykøl. Røkt malt, pilsnermalt, lys og mørk karamellmalt samt røstet malt er brukt, og er også fatlagret en tid før tapping.
Farge: Klar brun
Nese: Lettrøkt malt, fersk tobakk, sjokomalt
Smak: Fruktig, sjokolade, lett og delikat røykpreg.
Konklusjon: En lett og delikat utgave av arten. Frisk og leskende for erfarne røykøldrikkere, snill og ikke for skummel for noviser.
Økologiske øl i svensk dagligvare er det ikke flust av. Åbro fra Vimmerby (Astrid Lindgrens fødeby) har hatt et tilgjengelig i over ti år nå, og lenge var de alene i Sverige om å brygge økologiske øl. Såvidt jeg kan finne ut er det kornet som er økologisk (og svenskprodusert), ikke humla.
Farge: Gylden strågul.
Nese: Lett fruktig og kullsyredrevet. Noe sitrus og maltsødme der bak.
Smak: Kullsyrevann med smak av malt og en dråpe fruktblanding.
Drikkelig.no har vært på en aldri så liten Sverige-turné i sommer, og det første stoppet var Jämtlands Bryggeri. De har normalt ikke omvisning om sommeren, siden de er færre på jobb (også – eller kanskje særlig – folk som lager godt øl må få sommerferie), men siden vi ikke var fler enn to hadde vi fått en avtale likevel.
Når man kommer til Jämtlands kan det være greit å vite at det som ser ut som hovedinngangen er på motsatt side av der de vil at gjester skal melde sin ankomst.
Håkan tok i mot oss med kledelig «Hell»-t-skjorte. Ved nærmere ettertanke hadde alle de andre ansatte vi så tilsvarende øl på sin skjorte (men varierende design). Man kan dermed spekulere: Lager ikke Jämtland t-skjorter for noen av sine andre øl, eller er det bare det ølet de ansatte foretrekker?
Først fikk vi en tur inn på maltlageret. Jämtland kjøper malten sin fra england, nærmere bestemt Thomas Fawcett. Her var 500-kilossekker av basemaltene og 25-kilossekker av de mer spesielle typene. 800 kilo bruker de per brygg, så det går unna noen sekker i uka. Humle kjøper de fra der de får tak i den, men de bruker ikke så mye amerikansk humle. Akkurat nå hadde de en del fra Bulgaria. Har du drukket noe Jämtlandsøl så vet du at de ikke er med på humlegaloppen, men noe humle må de jo ha i alle fall.
Så ble vi introdusert for meskekaret og kokekaret. De koker i 1 1/2 til 2 timer for mørkt øl, lysere noe lenger. Det mest spesielle var kanskje den eksterne innretningen for å varme opp vørteren med elektrisitet, kjelen er altså ikke direktefyrt.
Bryggeriet har nettopp ekspandert og inne i gjæringslokalet sto det nå ni tanker à 5000 liter og jobbet. De blanke tankene er de gamle, de er fra england, mens de matte er nyinnstallert og er ungarske. Lager, Steamer og Ale gjæres ved henholdsvis 15, 17 og 21 grader og i fra ca 5 til ca 3 dager.
For tiden kjører de ett brygg per dag. Meskekaret er flaskehals i produksjonslinja, og det funderes på om et nytt kar skal anskaffes for å øke kapasiteten ytterligere.
11 lagringstanker har det blitt etter utvidelsen. Håkan forteller at i julestria går det bare ni dager fra mesking til ølet er på flaske, men ellers i året tar de seg litt bedre tid.
Det tappeklare ølet filtreres gjennom celluloseplater, det tar cirka to timer for ett brygg.
Tappeannlegget er også rimelig nytt, det ble installert for et år siden. Den største forbedringen er løfteanordningen som løfter et «lag» flasker fra en pall automatisk, før måtte de fore maskineriet med flasker manuelt. Nå er den eneste manuelle operasjonen å flytte ferdig fylte kasser over for transport til Östersund. Ett brygg fyller cirka 7300 halvlitersflasker, og de sendes avgårde med en gang.
For norske ølhunder var kanskje den mest interessante opplysningen vi fikk at de vurderer å gå over til en annen flasketype, nemlig 0,33-flasker. For å få det til må tappeannlegget mer eller mindre skiftes ut, så det er en tidshorisont på minst ett år vi snakker om, men fordelen er at da kan de faktisk eksportere, til Norge, for eksempel. Flaskene de bruker i dag er nemlig panteflasker (husk det, forresten, de har ikke pantemerke, men kan likevel pantes i vanlig automat i butikk i Sverige) og dem har de ikke lov til å sende ut av landet. Blir det til at de skifter, blir det helt slutt på halvliterne, de har ikke stor nok produksjon til at det svarer seg å styre med mer enn en flasketype.
I annen etasje har de lokaler der det er utstilt diplomer for alle prisene de har fått. Et imponerende antall, selv om Håkan innrømmet at det var blitt færre av dem de siste årene ettersom det var blitt fler mikrobryggerier som slåss om dem. De har også en bar med en bardisk laget av en gammel bryggpanne fra Till Bryggerier i Umeå, og her oppe har de mulighet for å ta i mot grupper. Mat kan også ordnes, siden de har takterrasse med grill. Et sted for neste jobbsamling, kanskje?
Det første som slår meg er at de har latt seg inspirere litt av etiketten til Fuller’s IPA.
Det er Zeunerts Bryggeri (eid av Kopparbergs) som står bak kreasjonen. Den skal passe for den som er ute etter en tradisjonell IPA, men de skriver også at den inneholder mindre humle enn tradsjonen tilsier – men at den er tørrhumlet «for å få fram alle innslag av humlen».
Det er Magnum og Perle som er brukt som humle i tillegg til tørrhumling med Cascade. Av maltsorter er det pilsner-, münchner-, lys karamell- og mørk karamellmalt som er brukt.
Farge: Ravgul
Nese: Lett maltsødme ellers ingenting.
Smak: Som en søtlig pils med litt ekstra humleekstrakt. Litt frukt og flate bittertoner.
Konklusjon: Flaue saker. Får Hansas IPA til å virke nesten ekstrem.
Dette er en samarbeidsøl mellom svenske Nynäshamn Ångbryggeri og Dogfish Head fra USA. Brygget er en del av Dogfish Heads prosjekt «Ancient Ales» der de reiser rundt i verden og finner eldgamle oppskrifter som de brygger sammen med et lokalt bryggeri.
For Skandinavia hadde gjenskapt en oppskrift basert på funn i Danmark og på Gotland. Molekylærbiologen Pat McGovern (Dr. Pat i ølkretser) analyserte prøver tatt fra bunnen av drikkekar, kopper og krukker og utfra dette satt opp en liste over hva som kunne ha vært i det de drakk. I prøvene fant han spor av tyttebær, pors, mjødurt, ryllik, honning og byggmalt.
Nynäshamn Ångbryggeri ble utvalgt i skarp konkurranse med andre skandinaviske bryggerier, men heller ikke de fikk vite hva det skulle brygges med før kontrakten var underskrevet. Blandt skule man ha 50 kilo bjørkesirup, noe som krever 5000 liter bjørkesevje.
8000 flasker (25cl) ble produsert (pluss noen fat) og noen er faktisk fortsatt tilgjengelige på Systembolaget. Prisen er 75 SEK og den står i hylla hos 18 butikker i skrivende stund og det er også 55 flasker igjen på hovedlageret. Best før-dato er 06-2016.
Farge: Lys brun med et lett rødlig skjær.
Nese: Honning og bjørk. Urter og krydderier jeg ikke klarer å sette navn på (sikkert pors, mjødurt, ryllik osv). Veldig portvinsaktig. Alkoholen klarer også å sette sitt preg på aromabildet.
Smak: En fruktig anslag der alkoholen kommer snikende og tar litt over. Skarpe kryddertoner sammen med syrlige bær gir en intens smaksopplevelse. Skarpheten gir seg etter kort tid og går over i en frisk og søtlig smak av frukt, bær og krydder som blir sittende i lenge. Honningen holder ut lenge, men må til slutt gi tapt og noen urtearomaer er de som blir igjen til slutt.
Konklusjon: Et spesielt og rimelig unikt øl. Denne flaska har stått lagret hjemme hos meg i litt over ett år. Anbefales å smake.