Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Dette var et av ølene i julekalenderen fra Lindheim, Salikatt, Graff og Monkey Brew.
Nese: Kirsebærsaft med et syrlig drag.
Smak: Kirsebærsaft med noko attåt. Perfekt mengde karbonering er med på å gjøre det forfriskende.
Kommentar: Ok, det er farlig nær saft, og som trofaste lesere vet er jeg ikke særlig fan av saft med alkohol. Men dette er verdens beste saft. Og da får det heller gå (og 3,75 er jo særdeles sessionable, det er jo det). Jeg håper jeg kan få kjøpt mer av dette.
I vår flyttet Monkey Brew bryggingen fra kjelleren på Habitat i Olav Trygvasonsgate til noen gamle industrilokaler på Nyhavna. I forbindelse med Hendelser på Nyhavna hadde de åpent bryggeri, så vi svingte selvsagt innom for å ta noen bilder.
Bryggverket er kjøpt brukt fra Grim og Gryt (om ikke jeg husker aldeles feil) og medfører en vesentlig kapasitetsoppgradering. Det er jo hyggelig å være ettertraktet, men ikke fullt så hyggelig å ikke rekke å brygge nok til å tilfredsstille etterspørselen. Det var vel slik at fatene forsvant ut fra lageret så fort de var tappet før flyttingen, den situasjonen bør nå være bøtet på.
I tillegg til plass til større bryggverk og gjæringstanker har de selvsagt funnet rom for eikefat også i de nye lokalene.
Nytt bryggeri gir mer kapasitet, og mer kapasitet gir nye muligheter. Den første store nyheten er tre øl i butikkstyrke på boks. De ble servert på Bryggerifestivalen, men lanseringen i butikk skjedde på Gulating i går (9. august).
Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å delta på smakingen, men fikk kjøpt de nye boksølene i alle fall.
Hoptopia Session IPA 4,7 %
Utseende: Stråfarget og tåkete.
Nese: Metallisk humlepreg med grapefrukt som sidenote.
Smak: Humle… Mindre metallisk enn på lukta, mer tørr-bittert, lett fruktig (mest grapefrukt og appelsinskall) og noe som nærmest minner meg om lakris.
Kommentar: Bedre enn forventet. Kornbruken (både havre og hvete i tillegg til byggmalt) gir kanskje en solidere base så humla ikke blir bare skarp og bitter? Likevel ikke min type øl, men objektivt kan jeg si at «it does what it says on the box»: Humledrevet øl på session-styrke.
Fruit is the New Hops Fruit Sour 4,7 %
Utseende: Blodappelsinjuice. Definitivt tåkete.
Nese: Syrlig og fruktig. Pasjonsfrukt og noe som er mindre lett å gjenkjenne sånn uten videre. Etter å ha lest på boksen lukter jeg plutselig både bringebær og mango, men jeg hadde neppe klart å komme opp med de ordene i en blindsmaking.
Smak: Syrlig. Jeg ville sagt sitrus, men nå har jeg jo lest fasiten. Pasjonsfrukt, men mindre entydig enn på lukta. Etterhvert kommer mangoen veldig tydelig på ettersmaken.
Kommentar: Igjen, «does what it says on the box». Et tvers gjennom solid produkt, skal du ha deg et friskt og syrlig øl kan du med trygghet plukke med deg denne (det kommer jeg til å gjøre).
Apricot is the New Hops Apricot Sour 4,7 %
Utseende: Tør jeg si… aprikosfarget? Og tåkete.
Nese: Joda, det lukter aprikos. Ikke så veldig mye syre å merke på nesa.
Smak: Mer syrlig en lukta. Til gjengjeld er aprikosen litt mindre tydelig, jeg får assosiasjoner til søte gule epler i tillegg. Og Haribo-fersken, om den hadde vært tilgjengelig i sur variant…
Kommentar: Vel, det var det med beskrivelse og realitet igjen. Jeg kan ikke krangle på den biten. Men jeg må nok si at jeg foretrekker «frukt» framfor «aprikos», både hva gjelder disse to ølene og sånn generelt egentlig, aprikos er ikke min favorittfrukt. Hva ølet angår mangler det litt syrlighet her, og aprikos er såpass søtt at mer syrlighet hadde vært et stort pluss. Jo lenger jeg kom ned i glasset, jo mer savnet jeg syrligheten fra det forrige ølet. Likevel, plukker du denne fra hylla fordi du elsker aprikos (i motsetning til meg) blir du neppe skuffet.
Jeg må nesten avslutte med et lite flashback, siden bildet dukket opp tagget med Monkey Brew i biblioteket mitt. Behold, gjæringstankene på Taps rett etter åpningen (bildet er tatt 18. april 2015). Tankene har vokst mer enn barna jeg hadde med meg, og det er ikke akkurat lite.
Om du hadde spurt meg når jeg var fire år hvem favorittartisten min var hadde svaret vært «Lillebjørn Nilsen». Nå, førti år senere, er det fortsatt det mest sannsynlige svaret, selv om å velge favorittartist er litt som å velge favorittøl: Det kommer an på tid, sted, temperatur og humør. Det er i alle fall ingen overdrivelse å si at jeg kan sånn ca hele Lillebjørns katalog utenat. Jeg var på min første Lillebjørn-konsert i Hamar kulturhus i 1982 eller 83 (Orginal Nilsen turneen). Jeg var på min siste, så langt, i Olavshallen for bare noen få år siden (ok, det var en Gitarkameratene-konsert, Nilsen turnerer ikke så mye alene nå til dags). You get the picture. Når Eik & tid lager en øl som heter Lillebjørn må den selvsagt prøves.
Nese: Det lukter umiskjennelig surøl, litt plommeaktig og ganske maltete.
Smak: Litt ubestemmelig frukt, noe plommer er det på smaken også. Litt røstet malt, noe lett metallisk, syrlig er det jo, men generelt er inntykket at det er litt tynt.
Kommentar: Det er nok et øl som kunne fått mer oomph ved høyere styrke. Som det er blir det for tynt til å bli noen ny favoritt.
Eller da «Rūgštusis elis su pasiflorų vaisiais» som den heter lokalt. En øl som kan selges (og gjør det) i både svenske og norske butikker. Finnes visstnok også i en sterk utgave på 5,1%.
Som alltid publiserer bryggeriet det meste av informasjon om brygget: Pale ale malt, flaked wheat, flaked oats; lactose; Centennial, Citra hops; passion fruit; Wyeast 1056 yeast; water. IBU 8 / EBC 7.
Farge: Herlig ufiltrert og gressgul. Veeldig mye skum, som forsvinner rmelig fort.
Nese: Lett fyrlig med markant laktosepreg og hint av tropisk fruktcocktail.
Smak: Lett, syrlig og med et bittelite hint av frukten. Fruktsmaken blir litt mer fremtredende etterhvert og jeg skal ikke se bort fra at den kommer mer med økende temperatur. Frukten blir etterhvert også litt kvalmende for meg slik at jeg må drikke mer for å få bort den smaken.
Konklusjon: Dårlig balanse og ikke noe samspill mellom surt og søtt. Klarer meg uten flere.
Innkjøpt: Mest sannsynlig Gero Alaus Parduotuvė, Kaunas, Litauen (men også tilgjengelig hos velassorterte ølutsalg i Norge og Sverige).
Sakiškių Alus holder til like utenfor Villnius i Litauen (nærmere bestemt i Sakiškės) og har sin spede start i kjøkkenet til eieren Linas Zakarevičius som startet som hjemmebrygger men med litt hjelp av sin far og venner bygget bryggeriet fra bunn av med egne hender. I et falleferdig 2 etasjers hus på 80 kvadrat ble bryggeriet oppført med utstyr som ble designet av Linas selv.
Dette brygget er en syrnet pale ale. Og bryggeriet gir all mulig informasjon på sin hjemmeside:
«OG: 1.044
FG: 1.012
ABV: 4.2%
IBU: 30
EBC: 15
Ingredients: Pale ale, CaraPils malts; Equinox, Citra hops; Wyeast 1056 yeast; water.
For this brew were inspired by two totally different brewing traditions. German kettle souring, known from production of Leipzig Gose or Berliner Weisse and American hopping rates and juicy hops.
Hopped with Citra and Equinox it definitelly has some nice papaya / passion fruit character. These exotic flavours are paired to lactic fermentation. Strange but very drinkable combo. Like a liquid summer trapped in a glass.»
Farge: Gressgul og lett uklar.
Nese: Rimelig standard pale ale duft med et godt syrlig preg som parer svært godt. Tropiske frukter pirrer litt i bånn.
Smak: Herlig frisk og syrlig med en lett og tropisk pale ale smak i bakgrunnen. Perlende bobler danser på tunga og lokker en til å ta en slurk til. Sødmen er godt balansert mot en liten og lett salthet langt der bak.
Konklusjon: En ytterst drikkbar lett surøl. Det er sant som de selv skriver – sommer i et glass.
Innkjøpt: Gero Alaus Parduotuvé, Kaunas, Litauen
Samarbeidsøl kan ofte være morsomt, selv om det i en del tilfeller nok er morsommere for bryggerne. Bryggingen har skjedd hos Borg Brugghús i Reykjavík, Island med hjelp fra de svært flinke bryggerne fra Tanker i Vaida, Estland like sør for Tallinn.
Her er det snakk om en surøl det melkesyre er tilsatt i meskekjelen, brygging er gjort på skallet fra kakaobønner fra Madagascar (fått fra islandske Omnom Chocolate) og det hele har fått 6 uker på eikefat.
Men Borg Brugghús sier det vel best selv:
Chocosourus, samstarfsverkefni Borgar Brugghúss og hæfileikabruggaranna hjá Tanker Brewery í Tallinn, Eistlandi, er ferskt og spriklandi súröl með súkkulaðikeim. Við bruggunina var meðal annars notað kakóhismi frá Omnom Chocolate. Súr undirtónn kallast á við milt ávaxtabragð og í bakgrunni lúrir svo súkkulaðikeimurinn.
Myndskreyting flöskunnar var í höndum Lóu Hjálmtýsdóttur, Lóaboratoríum.
Farge: Lys, gylden brunfarge og adskillig lysere enn det jeg tenker når jeg leser sjokolade på etiketten.
Nese: Syrlig og lett krydret duft av sjokoladen. Lett og delikat.
Smak: Melkesyren dominerer og sjokoladen spiller lett (3dje fiolin) i bakgrunnen og kunne godt ha gjort mer av seg.Også skjult langt der bak er hint av eik som virkelig spiller 4dje fiolin.
Konklusjon: For en fatlagret surøl med sjokolade er det lite annen enn surøl som spiller opp. Blir derfor for enkel og unnselig til å nå opp i jungelen av surøl som er å få i dag.
Innkjøpt: Estland.
Nese: Syrlig og fruktig.
Smak: Syrlig, vinøst, med et slags hvitvinspreg (veldig tørr hvitvin). Samtidig et ganske tydelig fruktpreg, man kan smake druene (selv om jeg ikke er sikker på at jeg hadde klart å plassere det som akkurat druer om jeg fikk den blindt), også noe i retning tropisk frukt, som pasjonsfrukt eller noe sånt.
Kommentar: Frisk og fin. Definitivt en av de bedre fra Wild Beer, som virkelig lager noe av det mer spennende surølet der ute.
Kjøpt på Vinmonopolet Bankkvartalet.
Nese: Pilsrester noen dager senere, med en lett sur – eplesideraktig – og litt løsemiddelaktig eim.
Smak: Besk. Litt lakris og noe surt, vått gress. Enda mer beskhet på ettersmaken. Smaker som om du tygger på eple- eller druekjerner, men uten tørrheten man normalt får fra dem.
Kommentar: Nei, den har ikke blitt noe bedre siden sist jeg smakte den. Men i følge produsenten skal den være sånn (se nedenfor), så da får vi vel tro dem på det. Vi lot fire andre ølentusiaster smake fra denne flaska (vi hadde altså smakt den før, men ingen av oss skrev smaksnotater da) og alle var enige om at den var udrikkelig. Nå er kanskje ikke «vil du smake en fæl øl?» en god intro for å skape uhildede ølsmakere, men ingen av de fire er ellers kjent for å være nevneverdig redde for å ha en egen mening og uttrykke den høylydt (og det var både surøl- og humlefans i publikum).
Farge: Lekkert rubinrød
Nese: Kirsebær, gitt.
Smak: Surøl med et tydelig bittert anslag. Mindre kirsebær enn forventet, de er der, men er definitivt ikke hovedpersonene. På ettersmaken er det mer krydder enn frukt, faktisk vil jeg beskrive det som røkelse, men det er en karakter jeg gjenkjenner fra blant annet saison så jeg tipper det har noe med interaksjon mellom malt og gjær å gjøre.
Kommentar: Umiddelbart hadde jeg nok foretrukket mer kirsebær, men etterhvert som jeg tar fler slurker begynner jeg å sette pris på kompleksiteten, selv om røkelse ikke er min favoritt på noen som helst måte. På korken sto det best før 2020, så det hadde kanskje vært en idé å sette en flaske eller to i kjelleren for å se på utviklingen.
Kjøpt på Vinmonopolet.
Lekker farge, i alle fall.
Nese: Joda, det lukter kirsebær. Kirsebærsukkertøy. Og lambic-aktig.
Smak: Friskt og syrlig med tydelig kirsebærpreg. Ikke en ekstremvariant på noen måte, faktisk ganske lettdrikkelig.
Kommentar: Jeg må sjekke om det er fler flasker igjen og i så fall bestille noen, for jeg tror dette bare blir bedre med lagring. Jeg kunne forresten glatt ha drukket opp en kasse nå i sommer, særlig nå som gradestokken faktisk viser temperaturer over 20. Man blir tørst av sånt.
Kjøpt på Vinmonopolet, bestillingsutvalget.