Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Veldig lite, hint av eple.
Smak: Grønne epler og epleskall.
Kommentar: Jeg tror jeg kommer til å gjenta meg selv hver gang jeg drikker en Thatchers Vintage, hva er poenget med vintage om du ikke satser på variasjon. God sider, men kjedelig.
Kjøpt på The Co-operative i Campbeltown.
Nese: Ganske svakt eplelukt
Smak: Tørt siderpreg, lett bittert epleskallaktig
Kommentar: En viss kontrast mot Somerset Haze som jeg drakk rett før. Thatchers er gjennomkommersielle, men single variety er kanskje noe av det minst kommersielle de lager.
Kjøpt på The Co-operative i Campbeltown.
Ny i hyllene i Norge, jeg fant den på Meny Solsiden.
Nese: Syrlig eplejuice
Smak: For søt, men likevel ganske frisk og god. Smaker mye eple.
Kommentar: Faller litt i «eplejuice med litt farris i er bedre og dessuten alkoholfritt»-fella, men siderpreget er til stede. Litt tørrere, bare, og jeg hadde vært langt mer begeistret, men liker du litt søtere sider bør du prøve denne.
Det viste seg å være større mulighet for å fylle sampleflasker i Campbeltown enn jeg hadde regnet med, så det ble en tur innom Bootsene (Campbeltown har to) for å sikre seg noen reiseflasker beregnet på shampo og slikt. Ikke det mest ideelle, og i alle fall ikke om samplene skal stå en stund (om ikke noe annet går galt er det alt for mye luft i forhold til whisky i disse), men bedre enn ingenting.
På Springbanks åpne dag var det en bar med diverse whisky fra Mitchells. For fem pund fikk du en stripe med fem «lodd» og hvert lodd kunne byttes i en smaksprøve. Det fantes menyer, så man kunne brukt lang tid på å studere dem og velge seg drømmedrammen, men det var såpass trengsel ved baren at når jeg først fikk oppmerksomhet tok jeg like gjerne fem på en gang, og valget falt da på en gruppe fatprøver fra Springbank. Om jeg ikke har rotet til systemet mitt totalt har jeg i mine flasker merket C1-C5 nummer 22, 24, 25, 26 og 27 fra menyen (mørkt var det også, derav det elendige bildet):
Springbank 1995, no. 494
Nese: Solvarmt terrassegulv av tre. Trekull.
Smak: Trelakk, eik, mørk sjokolade på ettersmaken.
Kommentar: Litt endimensjonal, litt mye eik, litt lite annet.
Springbank 1999, no. 431
Nese: Murpuss, hylleblomst, vanilje og eik.
Smak: Grillet lammekjøtt, også her er det mørk sjokolade på avslutningen.
Kommentar: Bedre enn den første, og definitivt mer spennende.
Springbank 2000, no. 276
Nese: Syrin og skifer med et hint av malingsfjerner. Melkesjokolade med vann.
Smak: Skifer, eik og appelsinblomst.
Kommentar: Nå snakker vi. Denne tar jeg glatt en flaske eller fler av.
Springbank 2000, no. 746
Nese: Arve sier fersken, men vi tror det er fordi jeg karakteriserte den spesielle fargen som fersken rett før han stakk nesa i glasset. Jeg får mer assosiasjoner til fruktstein, faktisk. En litt kald, treaktig lukt.
Smak: Eikebitterhet, appelsinmarmelade.
Kommentar: Sett bort fra fargen var denne mindre spennende igjen. Jeg holder fortsatt en knapp på treeren.
Springbank 2000, no.848
Nese: Trelakk.
Smak: Vanilje, trelakk, eik, eikebitterhet.
Kommentar: Kjedelig, igjen, og ikke fryktelig godt, heller.
Denne tapningen var kun tilgjengelig for Friends of Laphroaig (FoL) i forbindelse med Laphroaigs tohundreårsjubileum i 2015. Destillatet er fra 1993, og modningen har skjedd på first fill bourbonfat.
Nese: Torvrøyk, rustent jern, kaffe, vanilje. Med vann blir det bare mer av alt, særlig torven, og den får også et varmt krydderpreg.
Smak: Torvrøyk og rustent jern. Torv og sot på ettersmaken. Med vann finner jeg noe motoroljeaktig også.
Kommentar: Klassisk Laphroaig. Dessverre er det vel neppe noen vits i å forsøke å få tak i en flaske eller tolv, uten å sjekke mistenker jeg at om det dukker opp noen på auksjon vil de gå for en god del penger. Og den er god, men ikke SÅ god. Gratulerer hvis du har en flaske av denne stående i skapet, da var du smartere enn meg når det var mulig å bestille.
Nese: Fruktig, litt fruktig newmakeaktig, gjærpreg.
Smak: Frisk smak av grønne epler. Litt sitronsyrlighet.
Kommentar: Litt anonym, og ikke tørr nok, men helt ok.
Nese: Friskt av eple.
Smak: Tørr, god eplejuice. Mangler det søte krydderpreget mange franske sidere har, og som ofte blir litt mye for meg.
Kommentar: Veldig god som leskedrikk. Glad jeg kjøpte to flasker av denne, tar gjerne enda fler.
Kjøpt på Systembolaget (bestilling, partivare).
Nese: Lett tørt eple.
Smak: God, tørr sider av fransk type. Litt preg av bakte/krydrede epler. Epleskall.
Kommentar: Ja, takk. Jeg tar en kasse.
Kjøpt i Frankrike på sidermakeriet av vertskapet, dessverre.
En kveld for en god stund siden drakk jeg to varianter av Monkey Brew sin Transformer på Taps. Transfomer er en barleywine av amerikansk type, den ene er «au naturell», den andre lagret på Garrison Brothers bourbonfat
Transformer 11,2 %
Nese: Barleywine, vinøst, litt kaffekaramell.
Smak: Lakris, kaffekaramell. Mindre vinøs på smak enn lukt.
Transformer Barrel Aged 12 %
Nese: Smørkaramell, kaffedrops.
Smak: Fatlagret øl, vinøst, portvinsaktig, kaffe og brent karamell.
Kommentar: Veldig tydelig forskjell på disse to, selv om det altså er det samme ølet i utgangspunktet. Den som har fått seg en runde på fat er langt mer spennende å drikke enn den «vanlige».
Sid og Vid er modnet først på en sherry butt og sluttlagret på en bloodtub. Fat nummer 1000/1012.
Nese: Sherry, rosiner og krydderskuff; kanel, kardemomme og noe spisskumen-aktig. Søt tobakk. Med vann får den eplekakepreg, og etterhvert dukker det opp brent gummi, med vekt på gummi.
Smak: Søt tobakk, en viss eikebitterhet, sherry. Vann henter fram noe metallisk i bitterheten og demper tobakken.
Kommentar: Virker eldre enn sine fire år. Balansen er relativt bra, men jeg tror vi kommer til å se langt bedre whisky fra Det norske brenneri når spriten har fått noen fler år på baken og derfor ikke trenger lagres på overaktive fat. Klart best uten vann, da er den en trivelig kosedram. Med vann dukker det opp noen litt for skjemmende unoter, som kan skyldes både fat og sprit.