smaksnotat – Side 42 – drikkelig.no

Glendullan 1974 23 år Rare Malts 63,1 %

Nese: Sitron, sitrus og eik. Kanel og ingefær. Grønnere tre med vann, vanilje og maltsødme.

Smak: Det smaker badstue, men med noen merkelige innslag, enten har noen byttet ut bjørkeriset med en helt fremmed, skarpt parfymert tresort eller så er det noe rengjøringsmiddelrester i trebenkene. Det er også en vag smak av spy. Det litt heftige, skarpe demper seg med vann, og spytonene forsvinner, og jeg sitter igjen med malt og krydder.

Kommentar: Bortimot udrikkelig uten vann, grei nok med. En av de minst imponerende Rare Malts-tapningene jeg har smakt.

Takk til Ivar for smaksprøven.

Bartestout 4,7%

En ølbutikk kan vel ikke eksistere uten å ha sine egne øl. Noe annet hadde vel vært uhørt. Og ølkjeden Gulating har flere forskjellige brygg tilfeldigvis brygget av dem selv. Men kan man være daglig leder i en av Gulatings butikker uten å ha et eget øl? Selvfølgelig ikke.

Daglig leder på Gulating Trondheim, Tommy Holen Helland, har vært hos Ølve på Egge i Steinkjer sammen med Gulating Håndverksbrygg og kreert en dry stout som skal være litt mer engelsk i stilen. Dette innebærer en mykere og ikke så stram brentsmak i min bok.

Innholdsdeklarasjonen hevder at det er brukt krystallmalt og mariss otter palemalt (mistenker at det skulle ha stått maris otter) mens humla er norton brewer (her mistenker jeg at det skulle stått northern brewer).

Farge: Mørk, dyp brun (nær svart) med et særs pent og pyntelig skumlokk med lekker lysebrun farge.

Nese: Melkejokolade, kaffe og sødme fra stuede frukter.

Smak: Lett og sødmerik med en god tørrhet som danner bakteppet. Frisk med et lett brentpreg som leder en videre mot hint av lune fersken, pærer og rosiner. Mens man sitter og koser seg med de lette og liflige smakene ligger en mørk og dyp smak av malt og gir en god fylde.

Konklusjon: Absolutt drikkbart og «moreish» som engelskmennene sier. En leken og lett stout som godt kan bli en gjenganger på verandabordet i sommer. Stilmessig ville den passet godt inn på engelsk pub (denne på håndpumpe hadde ikke vært feil). Av butikkstouter ligger den høyt oppe.

Innkjøpt: Gulating, Trondheim (74,90 / 50cl)

Benromach 10 år 100° Proof 57 %

Nese: Appelsinblomst, eik, sedertre, bananer og tropisk frukt. Mer tørket frukt og mørk sjokolade med vann, men også mer eik. Etter litt tid i glasset kommer noe appelsinpreg fram igjen, og også et hint av lakris.

Smak: Det smaker sånn som innsiden av brukte whiskyfat lukter. I tillegg smaker det lett bittert tre, tørket aprikos og skifer. Vann henter fram et litt jordaktig preg, jeg får litt assosiasjon til calvados, som jeg ofte synes smaker litt mye kjeller og nærmest halvråtne epler, det er noe av det samme her. Det smaker ikke råte, akkurat, men fuktig jordkjeller der eika i alle fall kommer til å råtne etterhvert.

Kommentar: Mulig vi har en kandidat til «hva servere folk som ikke tror de liker whisky, men som er glade i calvados» her? For meg blir den best uten vann, men da er den egentlig for alkoholsterk til å være helt behagelig, så det funker ikke helt det heller. Ikke noen vinner for meg i dag, med andre ord.

Caol Ila 1995 18 år Wilson & Morgan fat 10027 57,5 %

Lagret på en refill butt, tappet i 2013.

Slik kan det se ut i "the silent season" om sommeren når destilleriet stenger produksjonen for å kunne utføre vedlikehold. — Slik kan det se ut i «the silent season» om sommeren når destilleriet stenger produksjonen for å kunne utføre vedlikehold.

Nese: Røyk, kvae, vanilje og noe vinøst. Etter litt vann tenker jeg at her er det definitivt noe barskog. Grankvist og mer kvae. Litt småsvidd barskog, riktignok. Noe karamellaktig dukker også opp.

Smak: Røkte, tørkede bær. Aske. Mer ren aske og røyk med vann, og et metallisk preg.

Kommentar: På smaken er dette ganske klassisk Caol Ila, men den nesa… Ja, hva skal man si? Her kan jeg bli sittende resten av kvelden.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Ægir Hlésey 4,7%

Hlér er et annet navn på den norrøne havguden Ægir. Dette nevnes i både Snorres Skaldskaparmål (Yngre Edda) og den norske skapelsesberetningen Fundinn Noregr (Islandsk opphav). Hans bosted var Hlésey som på mer moderne skrivemåte er Lesø (ligger i Kattegat).

Brygget er en sommer red lager.

Farge: Gylden mot kobberfarget. Lett og eggeskallhvitt skum.

Nese: Veldig lett og nøytralt. Litt maltsødme med en tørr, innestengt aroma.

Smak: Veldig lett og balansert. Litt sødme, bitterhet og en dæsj med emmen fruktighet (appelsin, fersken og svisker).

Konklusjon: Muligens det ølet fra Ægir jeg har likt minst.

Innkjøpt: Rimi Risvollan, Trondheim

Caol Ila 1984 29 år Cadenhead Small Batch 55,5 %

Lagret på et eks-bourbon hogshead, tappet desember 2013.

Nese: Røyk, appelsinmarmelade og einerbær. Sitron, malt og frisk koriander med vann. Etterhvert også svart pepper.

Smak: Røyk, nystekt brødskorpe og mint. Med vann dukker det opp rustent jern, saltvann og metall. Mørk sjokolade og ristet korn på ettersmaken.

Kommentar: Mye uvant her til Caol Ila å være, men mye kjent også. En god, gammeldags Islaywhisky, men med nok kompleksitet til å få meg til å sitte og lete lenge etter de riktige ordene for å beskrive hva jeg lukter og smaker. Dette må kalles en fulltreffer.

Takk til Are for smaksprøven.

7 Fjell Sommer Pale Ale 4,7%

I fjor fikk jeg meg en liten smak av 7 Fjells sommerøl på Bryggerifestivalen i Trondheim og ga den 4 stjerner på Untappd. I år har den dukket opp på min lokale Rimi – noe som naturlig nok medførte et kjøp.

Brygget er en laget på Pale Malt, Carapils og Caramalt og humlet med Summit, Amarillo og Centennial. Dette er batch #54 og har to års holdbarhet (visste ikke at sommerene var så lange i Bergen).

Farge: Gylden med et pent og hvitt skum som legger seg raskt.

Nese: Fruktig og søtt med preg av tropisk nektar. Litt bitterhet er å finne bak den voldsomme veggen av fruktsødme.

Smak: Lett, bitter og vannaktig anslag. Overraskende med tanke på den voldsome dominansen av tropiske frukter på nesa. En viss sødme er å spore på smaken også, men den minner mer om veldig utvannet nektar (4:1 minst).

Konklusjon: Et friskt brygg som nok fungerer godt i solveggen, men det blit litt for tynt og vannaktig på smaken for min del.

Innkjøpt: Rimi Risvollan, Trondheim

Caol Ila 1984 27 år Douglas Laing Platinum 52,2 %

Destillert mars 1984, lagret på et eks-sherry hogshead, tappet januar 2012.

Nese: Medisinsk, lett tjæreaktig, menthol og bålrøyk. Med vann dukker det opp noe søtlig, litt bivoks, kanskje?

Smak: Brannskadet medisinskap. Med vann blir det mer og mer røyk, menthol i bakgrunnen og også noe tørket frukt langt der bak. Men mest røyk.

Kommentar: Det er vanskelig å la være å like denne. Røyken er overraskende lite dempet med tanke på alderen. Price/performance gjør den det neppe veldig skarpt, Platinum pleier å koste skjorta, og med det i mente ville jeg ønsket meg enda litt mer dybde og kompleksitet, men jeg smatter meg uansett fornøyd gjennom resten av drammen.

Takk til Are for smaksprøven.

Namdalsøl //jul 4,7%

Denne flasken kom i hus rundt juletider, men grunnet ymse omstendigheter ble det ikke mye av hverken juleølsmaking eller -drikking og flaska har blitt dyttet lengre og lengre inn i kottet etter diverse turer på Systembolag, VInmonopol og ikke minst Gulating. I dag skulle jeg lete etter noe og kom til å velte denne slik at korken fikk en smell og begynte å lekke. Dermed bar turen inn i kjøla for å avsmakes og drikkes iløpet av noen timer.

Farge: Gylden med hint av kobbetoner. Tykt, hvitt og aktivt skum som kom ut av flaska helt av seg selv (kan jo ha noe med at jeg sparket til flaska for et par timer siden.

Nese: En markant maltsødme med en litt sur syrlighet. litt som en eim av gammel kornsilo der en kasse lett overmodne sitroner står borti et hjørne.

Smak: Lett og frisk med preg av sitrussaft og en bismak av gamle krydderbokser som har stått tomme lenge. En viss emmen og metallisk bismak forstyrrer litt og trekker ned.

Konklusjon: En grei øl med en liten bismak som ødelegger litt. Et lett og friskt eksemplar av arten juleøl og er langtfra så søtt som de klassisk norske er. En litt renere friskhet og en tur i krydderskapet hadde nok gitt meg mer julestemning.

Innkjøpt: Vareprøve fra bryggeriet.

Gutecider 9 %

Tørr, ufiltrert, musserende eplesider fra Gotland, laget på eplesortene Aroma, Signe Tillisch og Discovery.

Nese: Røde epler, men likevel syrlig og tørt. Litt sitron. Litt kjeller.

Smak: Granny Smith, så tørr at første slurken er et lite sjokk for tunga. Bra fylde fra eplene som balanserer det tørre, også på smaken tenker jeg på røde epler selv om det altså er langt fra søtt.

Kommentar: Dette er sider. Sannsynligvis den beste svenske jeg har drukket, og den slår det meste jeg har drukket utenfor Storbritannia. Skulle gjerne hatt en kasse eller tre.