Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
(En litt dårlig merket rest av en reisedram.)
Nese: Ungt preg, litt fusel, malt, sitrus, høy og tørr lyng. Mer sitrus med vann, grapefrukt og sitron.
Smak: Litt røff, sitrus, appelsinsjokolade. Mer sitron og syrlig fersken med vann, samt vaniljetoner, også de litt beske.
Kommentar: En lett og grei drikkewhisky. Fungerte utmerket til formålet (altså som reisedram).
Bottle 4802 of 6038.
Nese: Rund, fin røyk. Vannilin, sødme, fløte. Vaniljeis, faktisk. Med vann: Noe sitrus og et hint av pære.
Smak: Ahem. Alkoholnivået er tydeligere på smak enn på lukt. Tørr røyk. Med litt vann: Badstusteiner, litt røykblandet vanndamp. Noe fruktig, muligens bakte epler.
Kommentar: Jeg liker det. Masse røyk, men nok av andre greier som ligger og vaker og kaller på oppmerksomheten, selv om det til dels er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det smaker og lukter.
Nese: Solbær, malt, ganske skarp. Vann trekker fram litt sitrus og noe grønnsåpeaktig.
Smak: Brent treverk, malt, mørke kirsebær. Hint av mørk sjokolade. Vanilje.
Kommentar: Dette er godt. Og jeg har ingen anelse om hvor vi skal. Helt vill gjetting? Arran. Minst 46 %. 10ish år.
Nå får vi se om jeg kan klare å finne fasit, sånn et par år på etterskudd…
Edit: Arran var ganske på jordet. Fasiten er BenRiach Authenticus, 21 år og 46 %. Flaska ble utlevert som mystery malt i NMWL Trondheim november 2011.
Jeg måtte jo nesten ta en dram av Jims whisky på en dag som denne, så da åpnet jeg den lille An Turas Mor-flaska vi kjøpte på polet for en tid tilbake.
Nese: St. Hansbål, det vil si røyk og brent treverk, men også litt brent-et-eller-annet som noen fant det for godt å slenge på bålet. Dessuten har noen slengt en einerbusk på ilden, en tørr en, som brenner godt. Einerbær finner jeg også, som forsterkes av litt vann, dessuten kommer det fram pæresaftis og antydninger til tropisk frukt bak røyken (kanskje noen griller ananas på bålet?).
Smak: Følger opp lukta, og har ganske mye kick til å være bare 46 %. Med vann demper den seg, men blir også litt besk, noe som nesten skjemmer, men heldigvis bare nesten. Smaken oppleves som mindre kompleks enn lukta.
Kommentar: Dette liker jeg. Her er det røykpreg i massevis, men også mye annet rart å snuse etter og smatte på og forsøke å identifisere. At den kommer i 20 cl-flaske er et pluss, størrelsen egner seg perfekt som gå-bort-presang eller nå-har-jeg-lyst-til-å-smake-noe-nytt-innkjøp.
Godt jobba, Jim.
I ferien var vi på besøk hos venner i Arvika, og der hadde de nettopp fått i hus flasker fra et privat fat fra Macmyra. Mackmyra har siden starten tilbudt muligheten å kjøpe hele fat. Flere skotske destillerier gjør det samme, det uvanlige med Mackmyra var at de solgte småfat på 30 liter, slik at lagringstiden blir langt kortere (nå har visst noen skotter kommet på den samme ideen). Det er ikke noe billig foretagende, og noe av poenget er da også for destilleriet å ta inn penger som kan brukes til drift fram til de har whisky å selge.* På den annen side selger de ikke bare whiskyen men også opplevelsen: Du får være med når spriten legges på fat, du får årlige smaksprøver og kan selvsagt besøke fatet ditt i den forbindelse og når du bestemmer at fatet er klart til å tappes kan du betale for en pakke med hotellopphold, whiskymiddag og smaking. Alt i alt kan du klare å bruke ganske mye penger på det hele, men moro vil du helt sikkert ha for penga.
Varianten jeg fikk smake har vært lagret på ex-sherryfat i ca fem år, og spriten var den røyka typen.
Nese: Tydelig røyk, noe sherry, krydder – korianderfrø og kardemomme – mørk sjokolade og søtt tjærepreg.
Smak: Fint røykpreg, litt tørket frukt. Litt skarp bismak.
Kommentar: Nydelig nese, helt grei smak. Ingen grunn til å være skuffet over denne. Verdt pengene? Kanskje ikke, men trekk fra kostnaden for opplevelsen og du sitter igjen med helt ok whisky og en god historie å servere den med.
Blir du fristet til å svi av litt penger på denne måten selv kan du besøke mackmyrareserv.de og leke deg med fat- og spritvarianter.
__________________
* Å starte destilleri er dyrt, men det som gjør det ekstra dyrt er at det går minst tre år, og gjerne fem til ti, før du får noe tilbake for investeringen din. I mellomtiden ligger whiskyen der på fat og koster deg penger i lagringsplass og angels’ share, og du må jo fortsette å destillere mer og legge mer på fat slik at du har nok sprit i alle årene etter at du begynner å tappe.
Her har gubben sirlig notert destillasjons og tappedato, men unlatt å få med tapper. Joda.
Men med såpass mye info er Google vår venn. Det må da være denne?
I så fall kan du kjøpe den hos Caskwood for CHF 550. La oss se om den er verdt prisen:
Nese: Sitrus, ananas og røyk. Røyken blir mer fremtredende med vann, etterhvert får den et anslag av grillmat.
Smak: Kald røyk, kull og appelsin. Vann trekker fram en bitterhet som ikke er helt bra, men ettersmaken er god og sitter i lenge.
Kommentar: En helt grei Port Ellen, men ikke verdt noe i nærheten av de 3500 kronene Google forteller meg 550 sveitserfranc er verdt.
Samplerydding på gang. Denne er merket Clynelish DE, men desverre uten årsangivelse. Mest sannsynlig fra 2011.
Nese: Fersken, treverk, lær. Mer sitrus med vann, maltpreget skinner også gjennom.
Smak: Ganske heftig uten vann. Treverk, krydder. Mer sitrus med vann også på smaken.
Kommentar: En ganske god standarddram, men jeg er usikker på om den er verdt de ekstra kronene i forhold til ‘vanlig’ Clynelish.
I går var jeg med på min første Twitter-tasting. Det var rimelig morsomt, selv om vi var litt for få deltagere til å skape noe særlig engasjerende diskusjon. Uansett er jo blindsmaking artig.
Smakingen ble arrangert av Whiskygirl, og prøvene ankom i noen relativt kule reagensrør i plast (jeg må finne ut hvor hun har dem fra…)
I den lille «krukken» var det et notat om tid og «sted», en liten flaskepost, altså.
Jeg helte opp begge prøvene i glass før smakingen begynte, og brukte den fine tapen til å holde rede på hva som var i hvilket glass.
Om du vil lese tweetene direkte, kan du gjøre et søk på #Intwhisky på Twitter, men jeg har også samlet samtalen sett fra min side på Storify. Og her er mine notater, fasiten kommer i kommentaren, så om du vil kan du jo forsøke å gjette ut fra mine notater…
Whisky nummer 1, blomstrete tape
Nese: Hermetisk fersken, med metallisk bismak. Krydder; nellik. Sitronmarmelade og stikkelsbærbusk. Sitronmelisse!
Smak: Sitron, sitronskall, krydder; mer cumin enn nellik. Ganske lett. Etterhvert kommer bourbonpreget fram, litt parfymert vanilje og søtt, krydret treverk.
Kommentar: Godt, dette. Jeg gjettet på en Speysider, f.eks. en Glenrothes, men slengte inn en «eller en Blablair». Det var ikke helt blink, kan man si. Da hadde jeg mer rett på styrke («ikke over 50 %») og bourbon-lagret. Fasiten? The Wild Geese single malt whisky på 43 %, irsk, altså.
Whisky nummer 2, stripete tape
Nese: Appelsin, sykehus-lukt (medisinsk). Med vann får jeg etterhvert røyk, røykovn, røkt fisk. Fortsatt tydelig medisinlukt.
Smak: Et hint av røyk, røkt fisk. Med vann, kaldt ildsted.
Kommentar: Faller litt mellom to stoler, denne. Vet ikke helt hva som mangler, men jeg er litt underwhelmed. Ikke vondt, bevares, men litt kjedelig, og litt ubalansert. Tipper ikke mye over 43 % her heller og forsøker meg med Campbeltown, siden det var en del som minte om whiskyer jeg har drukket derfra. Det var virkelig helt på jordet, fasiten var Old Hokonui Whiskey fra Southland New Zealand, på 40 %.
Old Hokonui har en kul – om ikke nødvendigvis innbydende – etikett, jeg låner bilde fra Whiskygirl:
Og vil du lese hennes notater kan du finne dem på bloggen hennes: Intimate whisky tasting.
Som nevnt i et nyhetssammendrag tidligere har Buran whisky og Klostergården håndbryggeri inngått et samarbeid. Onsdag var jeg og mannen så heldige å få leke eksperter når NRK Midtnytt kom på besøk for å lage en sak om trønderwhiskyen.
Peder Andresen, primus motor i Buran whisky, og Jørn Anderssen, ølbrygger ved Klostergården håndbryggeri møttes første gang for 4-5 år siden, og da var det snakk om at kanskje Jørn kunne brygge noe av ølet Peder trengte for å lage whisky i Levanger. Men i fjor så det ut til at Buran whisky måtte gi opp whiskydrømmen, uten noengang å ha kommet i gang med destillering. I vår en gang kom Jørn på den brilliante idéen at kanskje Peder kunne ta med seg utstyret sitt til Tautra, så kunne de destillere der? Og første ‘run’ ble gjort 25. april 2013.
Planen er etterhvert å kunne destillere brygg basert på Stjørdalsmalt, altså den røyka malten som brukes i maltøl fra Stjørdal (røkt med or, eller ødder som det heter deromkring). Men i det første forsøket valgte Peder og Jørn å gå for en klassisk lagermalt, for å få et rent, rundt øl å teste utstyret med.
Utstyret, ja. Stillen Peder har kjøpt er av typen alembic. Den er håndlaget og i 100 % kobber, men har en litt annen fasong enn de fleste skotske potstills (selv om de også teknisk sett er alembic stills).
Dette vil selvsagt påvirke hvordan destillatet smaker. Vi kan notere oss at det nok blir en del refluks, men siden halsen forsåvidt er ganske stutt er den også mulig at en del av de tyngre molekylene får bli med over i destillatet.
Stillen brukes forresten både som wash og spirit still, nyspriten er altså dobbeltdestillert, men på samme apparat.
To quarter casks er fylt fra første run, ett på styrken man fikk fra stillen, 77 %, det andre vannet ned til 60 %. Fatene er skalert ned av en svensk bøkker fra ex-bourbon barrels fra Makers Mark.
Siden vi altså var der for å gi våre kommentarer på produktet hentet Jørn opp en sample fra 60 % fatet. Alt han tok ut ble behørlig målt opp for avgiftsbetaling, der er reglene i Norge enda strengere enn i Skottland.
Og nå er du kanskje spent? Det var i alle fall jeg…
Nese: Tydelig malt og sødme, fusel som seg hør og bør, klar fruktighet, Arve mente sitrus, jeg fant mer ananas.
Smak: Svovel og malt, fruktigheten kommer fram med vann.
Kommentar: Fet og fin (flotte «bein»), ganske lett og rund. Potensiale for å utvikle seg til en god whisky i stil med skotsk lavlandswhisky, eller muligens de mer elegante høylandswhiskyene. Jeg har smakt langt mindre tiltalende nysprit (ok, så er den ikke helt ny etter to måneder på fat).
Vi kan bare konkludere med at det var gøy å få smake, og at det blir spennede å følge med videre.
Innslaget på Midtnytt kan sees på NRK nett-tv enn så lenge: NRK Midtnytt: Egenprodusert whisky
Destillert november 1974, tappet april 2001, en av 258 flasker. Ref L6205.
Nese: Sitrus. Men vann kommer det fram røyk, men også krydder og etterhvert banan og noe av voks-preget som ofte dukker opp i Brora/Clynelish.
Smak: Mer røyk enn jeg normalt ville ventet. Vann trekker fram mer dybde, noe krydder og eikebitterhet. Etter en stund i glasset får jeg grillet kjøtt og sommerhonning.
Kommentar: Denne trenger både vann i store mengder og tid i glasset, men så åpner den seg og blir i grunnen riktig så god.