Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Sitron og litt skarpe urter. Malt, lett bålrøyk og lyng med vann.
Smak: Litt malt, mest sprit, en litt uggen (spyaktig) tone akkurat når jeg svelger. Med vann blir den snarere bitter, tydelig trepreg, hint av røyk.
Kommentar: Nja, dette var litt skuffende. Det har vært så mye bra i det jeg har smakt fra Arran i det siste, men det beste jeg kan si om denne er «ordinær», og selv det er litt under tvil.
Destillert februar 1991, modnet på en refill butt, tappet oktober 2012. DL Ref #9200.
Nese: Syrlige plommer, støvete kanel, eplekompott. Med vann kommer noe skogsaktig, løvskog, eller kanskje simpelthen mose.
Smak: Plommer, epler, treverk og appelsinmarmelade. Ganske søtt treverk på ettersmaken. Litt lett røyk dukker opp med vann, noe nøtteaktig og litt krydder, kanskje til og med pepper. Fortsatt tydelig, men ikke plagsomt, treverk på ettersmaken.
Kommentar: Riktig så godt. En litt utypisk Highland Park, men ikke helt fri for destillerikarakter. Jeg likte den best uten vann, den hadde litt mer oomph da. I alle tilfeller en dram det er verdt å få med seg.
Takk til Stian for smaksprøven.
På novemberslippet på polet kommer to nye Gjoleid-tapninger. Jeg skulle ha fått smakt begge, men grunnet en smule kluss har jeg bare fått smakt den som har fått det klingende navnet Blindpassasjeren. Den har vært lagret på et eks-sherry fat, men før det ble helt maltsprit på fatet var det en runde med akevitt på det, og det er ikke unaturlig å forvente at det har satt sitt preg på whiskyen. I tillegg har fatet vært på tur sammen med linjeakevitten, og krysset ekvator to ganger mellom februar og juni i år. Whiskyen er «nesten fem år».
Nese: Karve, litt newmake-preg, eikesødme. Mer anis med vann, fortsatt akevittpreg, men maltspriten er likevel tydelig i bunnen.
Smak: Lett karvepreg, tydelig eik, oppleves ganske alkoholsterk. Med vann blir det mer anis på smaken også.
Kommentar: Veldig lettdrikkelig, men også ganske akevittaktig. Jeg skal nok ha en flaske eller to.
Addendum: Prisen for denne ved lansering er satt til 699,90 (659,90 for den jeg ikke fikk smakt, som er eks-bourbon).
Fat nummer 49, tappet i 2014.
Nese: Kunne sverget på bourbon-fat; malt, vanilje, og eik på nesa. Noe kardemomme og hvetebollpreg også. Med vann blir den fruktigere, men får også litt preg av flis og anis.
Smak: Stekt! Vanilje, eik, umoden banan. Med vann flis, lett lakris, anis.
Kommentar: God, men mindre god enn de to forrige. Kanskje… Jeg tar forsåvidt gjerne en flaske av denne også.
Modnet på et eks-sherry hogshead, fat nummer 459.
Nese: Malt, vanilje, litt sot og rosmarin. Med vann dukker det opp frukt, pærer og mango, og røsslyng.
Smak: Malt, ananas og rosmarin. Vann forsterker ananasen og henter fram hermetisk pære.
Kommentar: En god dram som ble veldig fruktig med vann, men den beholder også maltkarakteren. Nam.
Nese: Malt, svart pepper, svidd treverk. Med vann kjølige toner av menthol, fortsatt noe svidd, eple og metall.
Smak: Malt, «sherryfat», lett svidd treverk og svisker. Med vann blir den «lettere», og smaker malt, «kulde» og friske epler.
Kommentar: Tar MYE vann. Må si meg ganske begeistret for denne. Dessverre er den jo ikke akkurat lett tilgjengelig, så det blir vel med denne smaksprøven.
Tappet 25. juni 2004. Et smaksnotat fra en nesten antikk flaske i anledning velkomstpakke fra Amrut Fever Club.
Nese: Sitron og friske urter, malt og kardemomme. Mer malt og kardemomme med vann, noe eple også muligens og hint av honning.
Smak: Mer tre på smaken, men mest maltkarakter, lett svidd havregrøt eller noe sånt. Ikke noe videre endring med vann, litt mer vanilje, kanskje.
Kommentar: Til treåring, eller hva den nå er, å være er dette veldig bra. Lukta er spennende og virker velbalansert, smaken er litt kjedeligere, men god kjedelig, ikke dårlig.
Nese: Dempet røyk, syrlig fruktighet, umodne bananer. Med vann finner jeg tørket ananas, litt honning og korianderfrø. Blaff av noe spyaktig ødelegger inntrykket litt.
Smak: Sotet peis, fuktig treverk, tørket frukt (epler?) og et forbigående hint av spy. Vann forsterker røyken, men den underliggende fruktigheten er der forsatt og minner enda mer om epler nå.
Kommentar: Trenger absolutt vann. Jeg smakte denne opp mot Moch, og tenkte at vinneren ga seg selv på forhånd, men nå er jeg ikke så sikker. Denne er god, men har noen unoter, og prismessig er det jo ingen konkurranse. Jeg vet hvilken det er størst sjanse for at jeg kjøper en flaske av, og det er ikke denne.
Takk til Pål Martin for smaksprøven.
Nese: Søt røyk, litt tobakksaktig. Med vann dukker det opp noen sitrustoner, særlig sitron, og noe av de eplene jeg fant på smaken.
Smak: Søt røyk, epler grillet på bål, litt sot. Vann henter fram noe lett metallisk og «medisinsk» (sånn som det luktet på apotek i gamle dager).
Kommentar: Jeg er positivt overrasket. Dette er absolutt en helt grei «entry level» whisky, med noen av de bedre Islay-kvalitetene. NAS er det selvsagt, men jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det så lenge innholdet er ok i forhold til pris, og det er det absolutt her, vil jeg mene. Jeg tar gjerne en hel flaske.
Takk til Johnny for smaksprøven.
Tappet mai 2006 fra et bourbon hogshead.
Nese: Reinlav, eik, lett menthol, sotet metall. Med vann blir soten og røykpreget tydeligere, men jeg finner også aprikossyltetøy og vanilje.
Smak: Eikekrydder, vanilje, kull og et snev av røyk. Mentholen dukker opp på smaken med vann, ellers blir sot og kull forsterket. Appelsinmarmelade tenker jeg også på.
Kommentar: Et eksempel på at 1974 var en god årgang (helt upartisk av meg, altså). Kompleks, men samtidig tydelig røykpreget, slikt kan jeg like.
Takk til Stian T for smaksprøven.