Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Bottle 4802 of 6038.
Nese: Rund, fin røyk. Vannilin, sødme, fløte. Vaniljeis, faktisk. Med vann: Noe sitrus og et hint av pære.
Smak: Ahem. Alkoholnivået er tydeligere på smak enn på lukt. Tørr røyk. Med litt vann: Badstusteiner, litt røykblandet vanndamp. Noe fruktig, muligens bakte epler.
Kommentar: Jeg liker det. Masse røyk, men nok av andre greier som ligger og vaker og kaller på oppmerksomheten, selv om det til dels er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det smaker og lukter.
Jeg måtte jo nesten ta en dram av Jims whisky på en dag som denne, så da åpnet jeg den lille An Turas Mor-flaska vi kjøpte på polet for en tid tilbake.
Nese: St. Hansbål, det vil si røyk og brent treverk, men også litt brent-et-eller-annet som noen fant det for godt å slenge på bålet. Dessuten har noen slengt en einerbusk på ilden, en tørr en, som brenner godt. Einerbær finner jeg også, som forsterkes av litt vann, dessuten kommer det fram pæresaftis og antydninger til tropisk frukt bak røyken (kanskje noen griller ananas på bålet?).
Smak: Følger opp lukta, og har ganske mye kick til å være bare 46 %. Med vann demper den seg, men blir også litt besk, noe som nesten skjemmer, men heldigvis bare nesten. Smaken oppleves som mindre kompleks enn lukta.
Kommentar: Dette liker jeg. Her er det røykpreg i massevis, men også mye annet rart å snuse etter og smatte på og forsøke å identifisere. At den kommer i 20 cl-flaske er et pluss, størrelsen egner seg perfekt som gå-bort-presang eller nå-har-jeg-lyst-til-å-smake-noe-nytt-innkjøp.
Godt jobba, Jim.
Polhyllene på Hamar, dere, der har de mye snadder. Det ble med tre flasker (resten av beholdningen) av Aldin også.
Nese: Syrlig og tørt, assosiasjoner til hvitvin. Epler og noe lakrisaktig, sisselrot, kanskje. Veldig vegetalsk lakris, liksom.
Smak: Hoi, de lyver ikke, den er tørr. Melne epler, mot det litt halvråtne uten at det er ubehagelig. Voks, hint av lakris.
Kommentar: Slett ikke dum. Ordentlig sider i alle fall, hyggelig at det endelig finnes norske sidere som ikke faller helt gjennom. Hadde ikke blitt overrasket over å få noe slikt servert på en «Real Cider»-festival i Storbritannia. Skulle vært artig å vite eplesort. Kan komme til å måtte bestille noen flasker av denne.
Beslektet med forrige smaksnotat: Vi drakk noen flasker Kullamust i ferien. Vi er glade i skikkelig fruktjuice, særlig med en dæsj farris (=kullsyreholdig mineralvann) oppi. I tysktalende land kaller man dette Gespritzte, og det er utmerket tørstedrikke i sommervarmen.
Kullamust fant vi på de fleste store matbutikker i Sverige, på 63 cl flasker med skrukork, og alle typene vi testet var gode. De beskriver selv produktet slik:
Grunden är 100 % ren äppelmust från svenska äpplen som kallpressats. Några har också smaksatts med naturliga fruktjuicer, till exempel körsbär, päron och jordgubbar, och varsamt kryddats med bland annat kanel, kardemumma och ingefära och kardemumma. All must är dessutom helt alkoholfri.
Det var reklamepausen, nå tilbake til vårt vanlige program.
Det har vært litt ‘buzz’ rundt Austmann i Trondheimsmiljøet, og siden vi har lagt merke til at innsjekkene har begynt å dukke opp på Untappd mens vi var bortreist, stakk vi hodet inn for å kikke på Ågot Lian når vi passerte på bytur i dag. Der var det ganske riktig en kran merket Årvette. Det var litt tidlig på dagen, så vi ble enige om å stikke innom før vi tok bussen hjem. Etterhvert kom vi på at vi skulle sjekke de andre ‘usual suspects’ også, for å se om de kanskje hadde andre typer. Antikvariatet regnet med å få krana innstallert om en ukes tid og hadde ingenting før det (på Ågot brukte de den ene Kinn-krana si).
På Naboen hadde vi flaks: De åpnet akkurat når vi kom dit og hadde hele to øl fra Austmann på fat. Bastogne (en saison) var rett og slett knallgodt. Typisk ‘Shut up and take my money’-øl. Jeg tar tre kasser, takk. Tre gamle damer (belgisk lys ale) var for preget av aromahumle for meg, alt for blomstrete og parfymeaktig. Vi snek oss til litt mat og to øl til på Naboen før vi gikk fra regningen (ikke med vilje, altså, og kortet til husbonden lå i baren, så han måtte gå tilbake for å ordne opp). På Ågot Lian bestilte vi en Årevette (amerikansk amber red ale), og her var vi enige om at den var en smule ubalansert, men jeg mente at det gjorde ikke så mye, det var godt likevel.
Ryktet sier forresten at også Discoteket har Austmann inne, i tilfelle du har tenkt deg på leterunde selv.
Destillert november 1974, tappet april 2001, en av 258 flasker. Ref L6205.
Nese: Sitrus. Men vann kommer det fram røyk, men også krydder og etterhvert banan og noe av voks-preget som ofte dukker opp i Brora/Clynelish.
Smak: Mer røyk enn jeg normalt ville ventet. Vann trekker fram mer dybde, noe krydder og eikebitterhet. Etter en stund i glasset får jeg grillet kjøtt og sommerhonning.
Kommentar: Denne trenger både vann i store mengder og tid i glasset, men så åpner den seg og blir i grunnen riktig så god.
Når man skal ha utdrikkingslag for en ølentusiast er det den naturligste sak i verden å inkludere et besøke på et nærliggende bryggeri. Derfor befant jeg meg på To tårn bryggeri i Trondheim forrige lørdag, i godt selskap (nei, jeg var hverken brud eller forlover).
To tårn bryggeri er under oppstart på Marienborg i Trondheim. Det som en gang var vann- og sandtårn som forsynte damplokmotivene har stått tomt og forfalt i over 30 år, men er nå pusset opp på forbilledlig måte og har blitt et særdeles lekkert lokale. Selve bryggingen skal skje i det ene tårnet, utstyret er snart på plass. John Sunde og Børge Barlindhaug, begge erfarne hjemmebryggere, står bak bryggeriet. I opptakten har de brygget først i 50-liters anlegg på Lian, og nå i 100-liters anlegg på Marienborg. Når bryggeriet er ferdig blir tankene på 1000 liter, noe som jo er litt av et sprang. Det blir spennende å se hva som skjer da.
Anders Christensen var på besøk på To tårn nylig og skrev utførlig om det på sin blogg, så jeg skal ikke gjenta alle detaljene, de kan du like gjerne lese der. Her skal du heller få litt bilder, og så notater for det ølet vi fikk smake.
Man kommer inn i bryggeriet gjennom vanntårnet, som rommer en knøttliten «pub» i første. Her er det betalingsterminal, noe som kan være greit å vite om du skal på besøk. To tårn har også løyve til å selge sine egne øl (de på butikkstyrke vel og merke) fra kjelleren, så det er mulig å kjøpe med seg veiamat.
Mellom vanntårnet og sandtårnet ligger «gildehallen», et lekkert rom med stor takhøyde som er innredet til smaks- og foredragsrom. Men først går vi bare rett gjennom, for å komme dit det er action…
Når man skal besøke To tårn er det en fordel om man ikke har høydeskrekk. For å komme seg til alle etasjene i brygghuset er det nemlig klatring i leidere som teller.
Heldigvis er det gittergulv, og rommet er ikke større enn at med litt volum på stemmen (noe Børge hadde) kan man fint stå på bakkeplan og høre hva han forteller, noe flere i vårt selskap valgte å gjøre.
Både kjøling og oppvarming er tenkt gjort med et lukket system med glykol. Anlegget ble testkjørt mens vi var der, og vi kunne bevitne at kjølingen holdt mål, i alle fall.
Vi endte til slutt i Gildehallen – uten hverken fall eller besvimelser i leideren – der vi fikk en liten leksjon om hvordan øl brygges og hva som påvirker smaken før vi fikk smake øl. Leksjonen var forøvrig meget kort, tre av seks damer brygger selv, to av oss andre er eller har vært i styret i Det gode øls klubb. Generelt er det vel ikke så ofte man finner et utdrikkingslag bestående hovedsakelig av kvinner det nerdefaktoren på øldiskusjonene blir såpass høy som den her ble etterhvert.
Så, til ølet:
Cream Ale, 4,5 %
Nese: Malt og fruktig humlepreg.
Smak: Mildt og snillt, litt kjedelig. Lett humlebitterhet, lite frukt på smaken i forhold til nesa.
Kommentar: En av de andre hadde fått gjærrester i sitt glass, og det gjorde ølet betraktelig mer interessant etter min smak.
De to første glemte jeg i forfjamselsen å ta bilde av, forresten.
Pale Ale, 5,1 %
Nese: Malt. Mindre fruktig og mer sødme enn på Cream Ale’n.
Smak: Noe mer bitterhet, men balanserende sødme.
Rug-Ipa «Rupa» 4,5 %
Nese: Humle, syrlig, solbær, stikkelsbærbusk.
Smak: Syrlig og bittert, litt parfymepreg/blomstrete, men ikke for mye.
Kommentar: Meget godt balansert.
India Pale Ale, Versjon 1.0, 5,8 %
Nese: Blomster og syrlighet.
Smak: Grei.
Kommentar: Også godt balansert. Grei IPA (jeg er ingen IPA-fan, det bør nevnes).
Milk Stout 5,1 %
Nese: Litt fjøs (eller silo…), det burde kanskje være negativt, men det er det ikke.
Smak: Rundt og godt. Kaffe.
Kommentar: Godt øl!
Kuriositet: Dette ølet fikk Kongen og Dronninga servert til desserten når de var på besøk på Frøya nylig.
Belgisk Høy & Mørk 8,6 %
Nese: (ingen notater)
Smak: Tendens mot mint, faktisk. Malt i massevis.
Kommentar: Farlig god.
Nå har det seg vel slik at et utdrikkingslag litt utpå dagen etter en del glass champagne kanskje ikke er de mest ideelle forholdene for å skrive givende ølnotater. Dere får ha meg tilgitt. Men jeg kan oppsummere med at dette var særdeles lovende. Jeg skulle gjerne drukket mer av nesten alle ølene (IPAen untatt. Jeg kunne drukket mer av den også, men jeg satt ikke og ønsket meg mer). Jeg benyttet sjansen og kjøpte en halv kasse av de to som var å få, Cream Ale og Rug-Ipa, litt for å kunne smake senere i ro og mak, litt for at mannen skulle få smake. To tårn tapper på 0,33-flasker, og prisen var 56 kroner flaska. Hadde det vært mulig hadde jeg nok kjøpt de andre også, men der får man smøre seg med tålmodighet.
Også i polets basisutvalg med varenummer 222902. Yarlington Mill er eplesorten, siderepler tradisjonelt fra Somerset.
Nese: «Farmyard». Eplelukt med litt preg av gjødsel, jordgulv og rustne redskaper.
Smak: Epler og tørrhet, men også noe som minner om kongen av danmark.
Kommentar: Denne varierer noe i batchene, noen er så tørre at munnen snurper seg sammen, denne var sånn passe. En langt røffere siderstil dette enn Dunkertons’en, men også mer spennende (nettopp av den grunn?).
Tigjengelig på polet i basis (juhuu!), varenummer 8048802.
Det har gått noen flasker av denne i heimen, men jeg har ikke skrevet smaksnotater før.
Nese: Melne, ikke for søte, røde epler.
Smak: Tørre, grønne epler. Eikepreg.
Kommentar: Fryktelig kompleks er den ikke, men godt er det i alle fall. Og økologisk i tillegg. Dessuten lett å få tak i. Hva mer kan man be om? (Man kunne kanskje bedt om at en og annen bar tok i denne, i alle fall som supplement til Magners eller Bulmers. You may say that I’m a dreamer, og så videre.)
Nese: Friske, grønne epler, krydret eplebrennevin.
Smak: Tørr og bitter, på grensen til det ubehagelige (men på rett side av grensen, nettopp der det skal være). Krydret eplebrennevin her også. Hint av jorkjeller og tørt treverk.
Kommentar: I følge etiketten er denne sideren faktisk lagd av ekte siderepler, dyrket i Balestrand «for første gong i norsk jord». Det merkes. Dette er en ekte europeisk sider.