Nese: Newmake! Fruktig, melon/mango. Om noe, mer frukt og mindre nyspritpreg med vann.
Smak: En del krydder pluss frukt. Tørket aprikos, mango, ananas og «øl» (jeg tar høyde for at det siste kan ha vært kryssforurensning).
Kommentar: Wow. Positivt overrasket: Dette er god sprit. (Ikke at jeg nødvendigvis forventet at den ikke skulle være god, men jeg er jevnt over begrenset begeistret for TMBs øl, så jeg var vel mer forberedt på en «Meh».) Jeg håper de lagrer den så vi får smakt fatlagret etterhvert.
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Nese: Nysprit, litt svovlet, men også ganske fruktig. Honningmelon eller noe sånt. Og betongstøv, kjøleskapsis og litt aske. Med vann dukker det opp tjære på lukta også.
Smak: Nylagt asfalt, litt jernbanesviller. Tjære, altså. Maltpreg. Med vann utvikler den ett litt kjølig preg, men det er fortsatt tjæra som dominerer.
Kommentar: Tjære, altså. Det er noe av det beste jeg vet. I alle fall som lukt og i whisky, jeg har ikke testet å spise tjære, og jeg har heller ingen store planer om å prøve. Dette smaker så godt at jeg nesten tenker at lagring er helt bortkastet, men for det første hadde det nok vært et pluss om den luktet mindre svovel, og for det andre skal det bli veldig spennende å se hvordan den blir etter noen år på fat. Jeg krysser fingrene for at tjærepreget ikke forsvinner, for det finner jeg alt for sjelden i whisky nå til dags.
Hentet rett fra strømmen gjennom spritklokka under omvisning på Springbank.
Nese: Enorm maltsødme og ganske fruktig. Jeg tenker først og fremst på mango. Fusel i form av «barnyard», «fjøs» er vel det nærmeste vi kommer et ord for det på norsk.
Smak: Sterkt. Malt, særlig «husk», altså fiberene fra skallet til byggkornet. «Tykk» munnfølelse, jeg får nesten behov for å tygge.
Kommentar: Mye vann endrer ikke karakteren, men det blir mer behagelig å drikke (ikke så rart kanskje, ufortynnet er den neppe under 70 %, det var lang tid igjen til de skulle kutte til halen). Ganske godt, egentlig.
Har det virkelig ikke vært skrevet bøker om norsk hjemmebrenningshistorie før? Vel, det var da i så fall på tide, og trioen bak HB: En destillert norgeshistorie er vel ikke den dårligste gjengen kandidater man kunne sett for seg til å føre verket ut i livet.*
Historien er ryddig bygd opp. Først får vi en presentasjon av de tre forfatterene, og da naturlig nok med fokus på deres forhold til de illegale dråpene. Deretter er det vekselsvis kapitler om «faget», hvordan brenning foregår, hva alkohol er, historien i Norge generelt rundt lovverk og forbudstid og så videre og kapitler om hjemmebrenningstradisjoner i de forskjellige landsdelene og til og med utenfor Norges grenser.
Hele boka er preget av anekdotiske bevis, så og si, ikke så rart kanskje, med tanke på jussen i det hele. Det som kan fremstilles som klare fakta gjør selvsagt det, men ellers er anekdoter slett ikke å forakte. Jeg likte særlig godt denne fra side 165, i kapittelet om Nord-Trøndelag: Kaillkjæft.
«På Inderøya for vi nesten kvar fredag til Verdal’n og kjøpt sprit», forteller Jørgen Nøvik. «Trøngt itj å ha no’n avtale på forhånd heller. Ein gang hadde vi gjort en avtale via et mellomledd, og avtalt å sko’ kjøp fæm liter. På Mela på Verdal’n, hærre. Va’ før vi hadde mobiltelefon. Så æ og kompisan kjørt dit, fann rett gate og ringt på døra. Ba om fæm liter heimert, fekk dunken og betalt 120 kroner literen. Æ trur prisen da va søttifem om man bare kjøpt en halvliter. Så for vi heim att, og da ringt det i telefon. Det va’ en ganske så sur heimertselger som lurt på kor det vart tå oss. Da hadde vi ringt på te naboan. Det si’ jo litt om kor my’ dæm breint i Verdal’n.»
Torgrim Eggen skriver jo bra (og at det hovedsakelig er han som fører pennen er det vel ikke så stor tvil om) så det hele blir både lettleselig og underholdende, også kapittelet om hva alkohol er som har undertittel «Et gørrkjedelig teknisk kapittel», men akkurat på det punktet kan man kanskje ikke ta en brennevinsnerd som meg på ordet. Det jeg savner er kanskje en litt mer kritisk tone når brennevinsproduksjonens mer negative sider diskuteres, det er lett å romantisere hjemmebrenning, men salg i stor stil til ungdomsskoleelever er fint lite romantisk. Ikke at temaet romantiseres, men det kunne kanskje vært tydeligere problematisert. Ikke at den kritiske tonen er helt fraværende, som når det bemerkes at Arbeiderbevegelsens edruskapsarbeid grunnet i helt praktiske, menneskelige tragedier og ikke i «forskrudde ideer om ‘synd'» (side 82).
At Myken er omtalt er artig, men her steiler nerden i meg på den eneste «faktafeilen» jeg bet meg merke i i hele boka, når det bemerkes at «Byggen i Norge er i verdensklasse, så utgangspunktet er slett ikke det verste.» For visst vil Myken gjerne bruke norsk bygg, på lang sikt har de til og med håp om lokal bygg, men til maltwhiskyproduksjon må byggen maltes og det finnes ikke (i skrivende stund) kommersielle malterier i Norge, og malten kjøpes fra det store utland. På den annen side kan man jo si at det at det var den eneste feilen jeg fant muligens er et kvalitetstegn (med forbehold om at jeg altså ikke er hjemmebrentekspert).
Helt til slutt finner vi, nokså vågalt kan man mene, et kapittel om hvordan du går fram om du vil teste å brenne selv. Det skal sies at det understekes at det ikke er ment som en oppfordring, og det er da også et svært interessant kapittel rent teknisk for oss nerder som boka ville vært fattigere uten. Jeg fikk selvsagt lyst til å forsøke mens jeg leste, heldigvis avtok den lysten ganske fort, jeg holder meg til (den litt mer lovlige) hjemmebrygginga, tror jeg nok (det hjelper jo at jeg gjerne drikker hjemmebrygget øl, men stiller meg tvilende til hjemmebrent sprit).
I det hele tatt føler jeg vel at et norsk brennevinsbibliotek ikke kan kalle seg komplett uten HB: En destillert norgeshistorie.
Bache Gabrielsen har nok lite av skylda/æren for innholdet, men det er vanskelig å argumentere noe annet enn at det er et praktisk flaskeformat.
Jeg føler at denne bokanmeldelsen fortjener et medfølgende smaksnotat, og i festlig lag nylig kom vi – as you do – inn på hjemmebrenning og jeg fikk argumentert meg til en smaksprøve (ok, jeg trengte ikke å argumentere så hardt) som ble overlevert en knapp uke senere. Varene stammer fra Nord-Trøndelag, et stykke innover på kartet fra Stjørdal om jeg ikke husker helt feil. Jeg er usikker på om det overhodet er vannet ned noe, så jeg skal starte litt forsiktig.
Nese: Det lukter ganske rent og litt floralt, jeg får også et snev av karamellaktig sødme. Lukta endrer seg ikke nevneverdig med vann, men det blir mulig å stikke nesa ordentlig ned i glasset uten å skvette tilbake av spritstikket.
Smak: Jeg tar sjansen på full styrke. Den karamellaktige sødmen er her også, og det florale er mer fruktig på smaken. På ettersmaken er det mest sprit, men også et slags hint av pepper helt bak på tunga. Med en del vann tilsatt (og det trengs, vi startet nok ikke på 40 % akkurat) kommer det fram litt mer fusel, men det er slett ikke ubehagelig. Jeg får fortsatt pepperassosiasjoner og ellers litt svolvel og brent sukker og en del rufsete noter som det ikke helt er mulig å sette navn på, men jeg tenker «apotek».
Kommentar: Jeg kan si uten noe snev av tvil at det er den beste hjemmebrenten jeg noensinne har smakt. Nå har jeg hovedsakelig forsøkt å unngå heimert ved de fleste anledninger, men en og annen sup av høflighet og/eller nysgjerrighet har det jo blitt (også, skal det sies, etter at jeg hadde oppdaget at jeg likte maltwhisky-nysprit). Dette er første gang jeg tenker at dette faktisk er noe jeg kunne tenke meg å drikke mer av etter den første slurken. Når jeg etter litt vann, litt mer vann, enda litt mer vann og så videre kommer ned på en slags behagelig drikkestyrke er det et velkjent, litt røft preg over det hele, men det er mer sjarmerende røft enn «ugh, mener du at du drikker det her, er du helt desperat» røft. Alt i alt en særdeles positiv overraskelse.
Det neste blir vel at jeg finner ut at karsk er godt (altså, jeg liker IKKE kald kaffe og jeg synes alkoholdunsten fra varm kaffe med «knert» er ubehagelig, så det er en bratt læringskurve vi i så fall snakker om). Deretter begynner jeg vel å gå med skinnvest og hvite tennissokker og anlegger bart. Sjø.
Den som lever får se.
___________________
* For å unngå beskyldninger om skjult reklame skal det bemerkes at jeg er venn med Jon Bertelsen på Facebook og at jeg også er med i den Facebookgruppa forfatterene opprettet under researchperioden for å samle inn historier og annet materiale. Jeg bidro riktignok aldri med noe, siden jeg selv har hatt særdeles lite med hb/heimert å gjøre, til tross for at jeg tilbragte starten på tenåra på Hamar og vi deretter flyttet til Trondheim. Men jeg var et prektig barn og begynte ikke å drikke før jeg var på besøk på en vingård i Alsace (jeg var på ferie med en venninne, på besøk hos venner av mine foreldre og vertskapet vårt mente vi burde besøke en vingård, de trengte dessuten påfyll av en kasse eller to uansett) og fikk smake søt hvitvin sommeren før jeg fyllte 18. De få gangene jeg har fått smake heimert (jeg tror aldri jeg smakte hb på Hedmarken) har jeg ikke synes det var noe videre å skryte av. Men jeg har faktisk vært på fest på et samfunnshus i indre deler av Trøndelag der menyen besto av «Kaffe 30 kroner. Bare kaffe 10 kroner» (prisene har jeg funnet på, de husker jeg ikke, men formuleringen er korrekt). Fra Hedmarken er min beste historie fra konfirmasjonsleir på Elverum. Vi skulle vært på midnattsmesse, men det var fler av oss som ikke synes det var verdens beste idé, så jeg og noen venninner stakk tilbake til skolen vi var innkvartert på (jeg sa jeg var prektig, men det får da være grenser). Det hadde også noen av gutta gjort og de trakk fram en plastflaske med blankt innhold på andre siden av klasserommet og begynte å tøffe seg. Vi var vel begrenset interessert – eller imponert – men når en av dem fyllte et plastglass til randen med ufortynnet vare og tømte det i en slurk uten å virke videre berørt kunne jeg ikke dy meg for å spørre hvor sterke de derre greiene de hadde var. «Åh, det er ren seksognitti, ja!» «Enten så tror du jeg er dum, eller så har du blitt lurt,» svarte jeg og ga opp den samtalen.
Og jeg har altså kjøpt boka helt selv for egne penger. Og jeg får ingen økonomisk eller annen belønning dersom boka blir en bestselger, ikke engang ære og berømmelse.
Nese: Svovel, aprikos og nylig slukket fyrstikk. Med vann blir det mer tropisk frukt, grønnsåpe og aske, og fjøs også her.
Smak: Fjøs, aske og epleskall. Det mest intense fjøspreget demper seg med vann, og vi sitter igjen med røde epler, torv og aske.
Kommentar: Jeg kan ikke huske det intense fjøspreget fra sist jeg testet denne, men det var da også inne på Lagavulins lager og jeg vet ikke hvor klar jeg var i hodet (ikke at jeg hadde drukket så mye, men man kan bli rimelig omtåket bare av å være på Islay kan jeg love). Når det har dempet seg på smaken etter at nok vann er tilsatt blir dette ganske godt, men ikke bedre enn at jeg gjerne ser at de lagrer det noen år før de tapper det på flaske. Jeg har smakt langt bedre newmake (også i løpet av den siste uka).
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
For å gi smaksprøven fra Myken en skikkelig svenneprøve kjørte jeg en liten parallellsmaking før helga, der jeg plukket fram noen andre nyspritprøver jeg hadde liggende. Vel, den første var ikke en prøve engang, men en tapning som faktisk er i salg. Mackmyra Vit Hund får du på Systembolaget til den nette sum av 319 SEK for en halv liter. Den andre spriten jeg lot Myken få prøve seg mot var Glenburgie nysprit. Gledelig nok hadde ikke prøven fra Myken noen problemer med å hevde seg i det selskapet (jada, jeg innrømmer gjerne at jeg heier på Myken-prosjektet). Mackmyraen oppfattes nok som hakket mer polert, men det er da også et produkt som er ment å selges og drikkes som det er. Mykenspriten skal jo lagres (det samme skal selvsagt det meste som destilleres av Mackmyrasprit, men jeg tipper de velger hvilke batcher som får bli Vit Hund med omhu). Glenburgien luktet godt, men var desverre udrikkelig med vann tilsatt, da faller den fort gjennom i dette selskapet.
Men nok utenomsnakk, her er inntrykkene mine av Myken nysprit:
Nese: Malt, melkesjokolade og våt betong. Med vann dukker det opp svovel, men også grønne druer og epler og Wasa husmann knekkebrød.
Smak: Sitron, betong, malt og kjemisk furunålslukt. Den blir skarpere med vann, men får også tydeligere malt-/kornpreg.
Kommentar: Slett ikke dum. Mindre fruktig enn de to andre, men til gjengjeld smaker den godt nok til at jeg gjerne hadde drukket mer. Dette betongpreget interesserer meg, jeg gleder meg til å se om det følger med videre i modningsprosessen.
Nese: Først og fremst malt. Sitrus og haribo fersken, fusel som seg hør og bør. Med vann kommer appelsinskall og appelsinblomst. Stekt kyllingfilét og aprikoschutney.
Smak: Malt, lett svovelpreg, gule epler. Med vann blir maltpreget mer brøddeigaktig, og jeg får plutselig sterke assosiasjoner til “Full Scottish Breakfast” uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er… White pudding, kanskje? Haggis?
Kommentar: Fortsatt helt utmerket, litt så man lurer på hva poenget med lagring er.
Det er ikke så lenge siden jeg skrev smaksnotat for denne sist, men jeg tenker det kan være interessant, over tid, å få flere vurderinger av den samme tapningen, også for ferdiglagret whisky. Vi får se. Denne gangen smakte jeg Vit Hund opp mot nysprit fra Myken, mer om det om noen få strakser.
Nese: Kinakål (den var ny), fruktig, men litt rare frukter, som stjernefrukt og kumquat. Grønne epler og malt. Med vann blir den syrligere, og balanserer hårfint mellom “frisk og fruktig” og… silo? Solo som nettopp er helt opp i glasset (kullsyre og appelsin). Litt mynte, jeg tenker på tannkrem. Etter en stund i glasset lukter det plutselig Bamsemums.
Smak: Grønne epler og epleskall, fusel, malt og murstein. Med vann får den et ubehagelig bittert preg.
Kommentar: Usannsynlig mye som skjer, og nesa er både spennende og (stort sett) god, men smaken faller gjennom og med vann er den udrikkelig (og nei, man kan faktisk ikke drikke nysprit på full styrke. Smake, ja, men ikke drikke).
Nese: Lett svovel, tørket aprikos, tørket eple, mye malt, litt papp, litt røyk.
Smak: Lett røyk, svovel, «farmyard».
Kommentar: Det er mest en kuriositet, selvsagt, men som vanlig med nysprit tenker jeg at de gjerne kunne ha tappet det på flaske, for jeg hadde glatt kjøpt en.
