Disse to ble servert på ekstramøte i NMWL Trondheim tirsdag 29. oktober. Desverre var jeg mer glad i sherry-preget whisky før, og selv ikke Elisabeth Andersens vakre ord kunne overbevise meg om disse fatenes uovertreffelighet.
Glengoyne 10 år Single Cask eks sherry butt, 59,8 %
Fat nummer 1181, destillert 12. september 2000, tappet oktober 2011 Nese: Sherry, rosin, lær. Med vann: Litt pepper/chili. Smak: Tørt lær, gummi, røde bær. Kommentar: For mye sherryfat for min smak. Blir mye bedre med litt vann, men det hjelper bare delvis på smaken.
Glengoyne 15 år Single Cask europeisk eik, eks sherry hogshead, 55,7 %
Fat nummer 2112, destillert 26. oktober 1995, tappet oktober 2011 Nese: Mye friskere enn tiåringen. Litt ølpreg. Med vann: Fruktigere, eple. Smak: Pepper, tørrhet. Med vann: Demper seg, får litt fruktighet. Kommentar: Sær smak. Ikke godt, men fryktelig interessant. Drikkelig med vann, men jeg sliter med å finne «jordbær og fløte», som er det Elisabeth reklamerte med.
Det har blitt tradisjon i NMWL Trondheim at septembermøtet inneholder noen litt mer eksklusive tapninger. Vi startet med tre (?) år på rad med Rare Malts tapninger, og når de rett og slett ble for dyre og for vanskelige å få tak i gikk vi over til andre ting. I år hadde styret først annonsert «skatter fra skapet», men så blitt så befippet over septemberslippet på polet at vi til slutt fikk servert bare to fra skapet og fire fra slippet. Men jeg hørte ingen klager…
The Glenlivet, Douglas Laing Director’s Cut, 35 år, 55, 3 %
Destillert juni 1977, tappet juni 2012, DL Ref 8574. Nese: Gin, dvs. einerbær og litt rå sprit. Frisk frukt, litt sitron. Smak: Bitter, maltsødme og grønne epler. Kommentar: Lukta er ok, men den er for bitter på smaken. Jeg tilsetter mye vann, men det blir ikke bedre og jeg drikker faktisk ikke opp drammen.
Isle of Arran Single Cask no 387, 50,5 %
Destillert 19. mars 1997, tappet 5. mars 2013 Nese: Frukt, litt fersken? Vanilje, appelsinmarmelade og kandisert appelsinskall. Smak: Frukt, lyng, hint av honning. Kommentar: Godt. Mye bedre en Glenliveten og ikke halvparten så dyr engang.
Imperial 17 år, Dougas Laing Director’s Cut, 53,3 %
Destillert oktober 1995, tappet februar 2013, DL Ref 9527. Nese: Stikkelsbær, kald stein, sødme og aske. Smak: Maltsødme, røde bær, sitrus, aske, pepper. Kommentar: Trenger mye vann, men blir god med passe mengde.
Banff 36 år, Cadenhead Small Batch 49,8 %
Destillert 1976, tappet 2013, bourbon hogshead, 192 flasker Nese: Aske og kull, ristet kokosnøtt, tørket aprikos. Smak: Kull, sødme, forkullede spareribs som noen har glemt på grillen. Hermetisk fersken. Kommentar: Får litt mer kick med litt vann, blir ganske god med litt mer. Er nesten verdt prisen (2800 kroner).
Tomatin 32 år, Douglas Laing Old & Rare, 55,7 %
Destillert 1975, tappet 2008, bourbon cask Nese: Sitronvoks, bonevoks? Vegetasjon. Mye! (Klarer ikke sette ord på alt.) Røde druer, sukkertøy (kongen av danmark?). Smak: Lime, urter, sitronmelisse og noe annet. Solbær og solbærblader på ettersmaken. Kommentar: Spesiell. Smaker på en måte ikke whisky. Men god, veldig god. Jeg måtte ha påfyll. Desverre var dette en av de fra skapet og den er ikke tilgjengelig lenger. Kommer jeg over en flaske er det mulig jeg må kjøpe en, tross at innkjøpsprisen til laget var 2500 kroner.
Caol Ila 22 år, Cadenhead, 46 % Nese: Røyk! Smak: Kull og ildsted, sødme i bakgrunnen. Kommentar: Ikke veldig kompleks. God, for all del, men litt kjedelig, særlig i dagens selskap.
Baby got legs
I tillegg til det oppsatte programmet måtte jeg få med meg denne, som var blitt åpnet på et tidligere møte:
Laphroaig 18 år, Douglas Laing Old Malt Cask 46,6 %
Destillert desember 1993, tappet desember 2011, DL Ref 7992. Nese: Røyk, sødme, rødkittost (Le Vieux Pané). Smak: Også ost og røyk. Kommentar: Knallgod.
