Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Sånne karameller som er en spiral med vanlig karamell og banankarameller. Akkurat sånn lukter det.
Smak: Det smaker i grunn sånn også.
Kommentar: Vel, direkte vondt er det jo ikke, men jeg tror kanskje jeg foretrekker karameller som karameller, ikke som sprit.
Denne ingen-alder-angitt (NAS) Millstone-tapningen var nyhet på Systembolaget 1. mars 2018. Zuidam ble grunnlagt i 1975 og produserer en lang rekke forskjellige typer sprit, alle på tradisjonelt vis. Malten som brukes til Millstone singlemalt males med vindmølle, det var dagens fun fact.
Nese: Nysprit. Innslag av fat i form av rosiner og lær. Blaff av noe jeg bare kan beskrive som «sur maltlukt», selv om det var nytt for meg alt malt kan surne. Med vann dukker det opp typiske sherryfatstoner, dessverre de negative snarere enn de positive; brent gummi og svett lær.
Smak: Rått spritpeg pakket inn i lett bitter eik og rosiner eller svisker. Med vann finner jeg brent gummi på smaken også, og det er ikke noe positivt som veier opp.
Kommentar: For meg faller denne (pladask) i klassen «for ung sprit, for mye (sherry)fatpreg». Så vidt jeg kan bedømme er det ikke nødvendigvis noe galt med destillatet, så jeg smaker gjerne noe annet fra Millstone ved en senere anledning, men denne flasken spørs det om vi må bli kvitt ved å presse en dram på alle whiskydrikkere som kommer på besøk, jeg har i alle fall ikke lyst på mer.
Dette ølet er for å ferie 25 år med den nåværende abbeden i Koningshoeven-klosteret, Dom Bernardus. Målet var å skape en smaksmessig miks av abbedens to favoritt La Trapper, Dubbel og Isid’or.
Farge: Gyldenbrun
Nese: Malt, gjær, fudge og kandiss i gode og balanserte mengder.
Smak: Fudge/karamelltonene kommer godt fram her også, sammen med en kornbasert fruktkake av noe slag. Rimelig mektig.
Konklusjon: En god trappist som en velkomponert, rik og balansert men uten å overbevise i noen stor grad. Et jordnært brygg.
Innkjøpt: Systembolaget (79:50 SEK / 75cl)
Brouwerij De Molen ligger i Bodegraven, Nederland og har holdt på siden 2004. De holdt fram til 2012 på med å brygge 500 liters batcher, men utvidet da til 2500 liter. På sin korte levetid har De Molen oppnådd kultstatus i bryggeriverden og har også laget samarbeidsøl med bl.a. De Stuise og Mikkeller.
Etikettene er som oftest like fra øl til øl og inneholder ingen fancy bilder eller heftig design, det er informasjon som står i fokus. Her opplyses om hvilket øl det er, abv, IBU, EBC, ° Plato, kontaktinformasjon og selvfølgelig hva som har gått oppi ølet. I denne er det Caramel og Pale malt som er brukt og utelukkende Citra av humle (både humlet på ordinær måte og tørrhumlet).
Farge: Gylden, nesten litt mot rav.
Nese: Sitrus (appelsin og lime) og en liten maltsødme der bak.
Smak: Enkel og humledrevet. Sitrus i form av sitronskall, bitterappelsin og grapefrukt er det man smaker.
Konklusjon: En enkel og rett fram pale ale med mye humle som viser hva Citra-humlen er og gjør. Kunne vel nesten vært en reklameplakat for Citra-dyrkere. Som pale ale blir den litt for heftig humlet for min smak. Men liker man Citra kan man ikke mislike dette ølet.
Det finnes ikke mange trappistøl som selges i norske dagligvarebutikker, men La Trappe (brygges på Brouwerij de Koningshoeven) stiller i den klassen med sitt økologiske brygg.
Målet med dette ølet i klassen belgisk ale er å lage en friskt og lettdrikkelig øl. Så vi får se om de har klart det.
Farge: Dyp strågul
Nese: Lett sødmerik malt og litt krydderier. Lette frukttoner med hint av sitrus er også å finne.
Smak: Frisk, fruktig og maltaktig. Litt sødme (delvis litt kunstig), litt frukt, litt malt, litt bitterhet og litt fylde.
Konklusjon: Ett lett og elegant øl. Ikke verdens mest spennende men et solid og godt brygg som leverer. Litt mer friskhet og litt mindre av den kunstige delen av sødmen så hadde det vært et toppøl.
Jeg har et litt nostalgisk forhold til Grolsch. Dette var en av de første importølene jeg drakk mange av på midten av 90-tallet. Den gang som da var mange av flaskene med den lett gjenkjennelige patentkorken, noe jeg husker gjorde meg populær hos visse deler av befolkningen når vi satt på Den Gode Nabo og drakk.
Denne flasken er dog import fra Sveariket der den er lettest tilgjengelig i 33cl-flaske. De har også både 45cl-flaska og 150cl-flaska (Magnum) med patentkork i tillegg til 30 litersfat. Patentkork-flaskene må bestilles og 45cl-varianten er kun tilgjengelig i hele kasser (20 flasker). På Vinmonopolet er det kun 45cl-flaska som gjelder.
Farge: Lys og og bleik strågul.
Nese: Lett maltaroma, syrlige drops og noen svært lette bittertoner.
Smak: Litt sur maltsmak. Hint av syrlige frukter og en flatt bitterpreg.
Konklusjon: En standard industrilager. Helt grei å drikke men ingenting spesielt som gjør at jeg vil oppsøke den aktivt.
Bavaria er Nederlands nest største bryggeri og i tillegg er de familieeid. Produksjonen er på fem millioner hektoliter årlig (omtrentlig 2,5 ganger kapasiteten Ringnes har for både øl og brus på Gjelleråsen).
Bavaria Premium Lager er et av de billigste ølene på Systembolaget i Sverige, og kommer først dersom man sorterer på pris. Mye skyldes at flaska er 25cl og at navnet kommer tidlig i alfabetet (det er fire andre som koster det samme, to av dem inklusive pant). Prisen er 8:90 SEK.
Farge: Veldig lys strågul
Nese: Lett maltaktig eller fraværende.
Smak: Lett bitter, noe maltpreg. Overmoden sitrus og syrlig søtningsstoff.
Konklusjon: Noe av det beste er at flaska bare er 25cl. Vel verdt å styre unna.
Svenskenes mest fremtredende spøkelsesbryggeri har slått seg sammen med det amerikanske spøkelsesbryggeriet Stillwater Artisanal Ales for å skape denne saisonen. Ølet er tappet på Omnipollo-flasker med deres etterhvert lett gjenkjennelige etikettdesign.
Selve bryggingen har skjedd hos De Molen i Nederland. Det er brukt spelt i miksen og i tillegg er ølet lagret fire måneder på (hvit)vinsfat med Brettanomyces.
Farge: Lys gylden
Nese: Hvitvin, fruktig syrlighet,
Smak: Frisk, fruktig og syrlig hvitvin med et visst ølpreg.
Konklusjon: Et Vinøl. Ganske så godt. Muligens et stjerneøl for hvitvinsdrikkere.
Fjerde og siste øl jeg hadde kjøpt inn i forbindelse med Untappds nederlandske øluke-merke.
La Trappe Quadrupel er noe kraftigere enn La Trappe Blonde. Med sine 10% er dette overgjærede ølet et heftig brygg som tåler lang lagring og fortsetter sin utvikling på flaska.
Farge: Brilliant rav.
Nese: Banan, gjær, vanilje, kandis.
Smak: Brent sukker, banan, gjær, naturlig kullsyre og lett ristet malt.
Konklusjon: Et tradisjonsrikt og solid brygg som kan nytes hele året, men særlig mot kvelden og gjerne etter maten.
La Trappe produseres av Brouwerij de Koningshoeven som ble grunnlagt i 1884 innenfor murene til klosteret Onze Lieve Vrouw van Koningshoeven. La Trappe var i en periode ikke godkjent som ekte trappistbryggeri grunnet et for kommersielt foretagende. Etter en revisjon av avtalen mellom munkene og det nederlandske bryggeriet Bavaria der munkene skulle involvere seg mer i den daglige driften fikk de igjen fra september 2005 igjen lov til å benytte seg av Trappist-logoen.
La Trappe Blond er deres lyse og lette øl basert på pilsner malt, men med mye mer malt og ikke fokusert på pilsner-humler slik pils er. Blonde skal være fruktig, rik og frisk.
Farge: Lyd gylden, ufiltrert.
Nese: Lett aroma av tropisk frukt, gjæraromaer, lett og lyse kryddertoner.
Smak: Lett krydret (gjær?), dempet modne grønne og gule frukter, frisk og god syrlighet. Varer lenge.
Konklusjon: Godt håndtverk, lys og lett men fortsatt svært rik på smak og med en ettersmak som varer. Klasseøl.