Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Honning og smørbukk, sjokoladetrukne kirsebær, lett menthol. Svidd tønne med vann, lemon curd,
Smak: Lær og lett svidd gummi. Mørk sjokolade. Mer eik med vann, litt honning.
Kommentar: Overeika for min smak. På ingen måte udrikkelig, men jeg foretrekker «yngre» Synd, men sant. På den annen side, da blir det mer til dere andre.
Mackmyra Midvinter har sluttlagring på Bordeauxfat, glühwine fat og sherryfat. Man kan jo vente seg gløgg, nesten. Vi får se.
Nese: Det lukter definitivt urter, og urtebrennevin. Ikke helt Underberg, kanskje heller en litt søtere urteschnaps. Sødme og julekrydder og hint av tannkrem. Det finnes tannkrem med kanelsmak, sånn lukter det! Tannkrempreget (av rimelig sær tannkrem, skal bemerkes) blir egentlig bare sterkere med vann. Med mye vann dukker en friskere fruktighet – kanskje pære? – opp.
Smak: Tannkrem med kanelsmak er ikke helt feil på smaken heller. Nellik og andre julekrydder blander seg inn. Bitterhet, eik og nellik på ettersmaken. Vann gjør ingen nevneverdig forskjell.
Kommentar: Dette er bare sært. Ikke vondt, akkurat, men ikke whisky, og ikke helt godt nok til å få meg til å gi blaffen.
Nese: Eplekompott, grantrær, bålrøyk. Med vann finner jeg litt sitron, lyng, lyngbrann og kanel.
Smak: Tørr røyk, skifer og kirsebærsyltetøy. Med vann smaker den peis av skifer, maltsødme, karamellpudding og røyk.
Kommentar: Dette er en litt dempet Kilchoman, som man kan vente av fatbruken. Jeg foretrekker nok de litt røffere variantene (som inkluderer det meste Kilchoman har tappet). Hvilket ikke vil si at denne ikke var god, men den havner nok ikke på innkjøpslista mi.
Etter å ha vært en «ukjent perle» i alle år, en av mange Flora & Fauna-tapninger som aldri var tenkt å selges til et bredt marked, har Mortlach fått sin obligatoriske image makeover og for et år siden ble den nye «rangen» lansert. Siden jeg har vært lite interessert i å kjøpe hele flasker for å få testet tapningene har det drøyd før jeg fikk smakt noen av dem, men på TWF bød det seg en anledning. Jeg har ikke noe prinsipielt mot NAS-tapninger, og synes mange av dem er utmerkede, men jeg HAR noe i mot markedsføringsjippo, og å kalle en NAS «Rare Old» kan ikke kalles annet. Likevel er det selvsagt hva innholdet i flaska smaker som er det viktige, ikke hva som står utenpå. I motsetning til den gamle standardtapningen, sherrymonsteret av en 16-åring i Flora & Fauna-drakt, er Rare Old en vatting av både eks-sherry og eks-bourbon.
Nese: Smørkaramell, tørr bjørkeved, korianderfrø. Med litt vann gir den tørkede aprikoser og en eim av, vel, spy. Det forsvinner heldigvis igjen med litt mer vann, og også på lukta dukker mørk sjokolade opp.
Smak: Førsteinntrykket er av litt ung whisky, med lett bitterpreg fra eik. På ettersmaken kommer bitter, mørk sjokolade og avslutningen er ren eik. Med vann får smaken et litt ubestemmelig krydderpreg, sjokoladen blir hengende, det samme blir bitterheten.
Kommentar: Tja. Sist jeg smakte 16-åringen var jeg vel ikke direkte overstrømmende, men den hadde i det minste særpreg. Det jeg først og fremst tenker om Rare Old er at den er kjedelig, den har en stil som er gjort før, og bedre, av andre. Vondt er det ikke (når spypreget forsvinner), men kjøpe en flaske til 550,- for en halvliter? Sorry, det hjelper ikke at flaska er ganske kul, så mye er ikke whiskyen verdt.
I anledning St. David – den walisiske helgenen – sin dag, som altså faller på 1. mars hvert år, har jeg åpnet en flaske whisky fra Penderyn. Dette er fra den aller første batchen som var tilgjengelig kommersielt. Den er NAS, altså uten aldersangivelse, og har vært sluttlagret på Madeirafat.
Nese: Hermetisk fersken, honning, vanilje og krydder. Krydderet får et drag av spisskumen med vann, og jeg finner gule epler, ellers forsterkes honningpreget.
Smak: Lynghonning, fruktchutney, vanilje og kanel. En viss bitterhet med vann, ellers mye det samme som uten.
Kommentar: Penderyn har sklidd litt under radaren min i det siste. Den finnes ikke på det nordiske markedet, så vi hører ikke så mye om den. Men dette er en riktig så hyggelig «baby» (den er jo NAS, men den var vel ikke veldig mye mer enn tre år når den ble tappet for rundt ti år siden, så vidt jeg husker), fin kosedram. Jeg skal definitivt prøve å få testet noen av de senere, eldre tapningene fra Penderyn ved anledning.
Ceòbanach er en ny limited release NAS fra Bunnahabhain (etter sigende er den ca 10 år). Den kommer på Systembolaget i februar og visstnok på polet i mars. Navnet betyr «smoky mist», det høres ikke så verst lovende ut, men vi får nå se.
Nese: Merkbar røyk, frisk fersken, rips og så fruktkompott. Maltloft (korn og støv). Vann henter fram litt sitron eller syrlig melon og bålrøyk (muligens noe malt eller lakkert treverk på bålet).
Smak: Røyk, fryseris (sånn som legger seg på veggene og gjør at fryseren må avfryses), svart pepper, søt fersken (men mye mindre frukt enn på lukta). Fortsatt mest røyk med vann, men en røyk som har mye rart i seg. Brenner noen einerkvister? Har noen hevet en sekk svartpepper på bålet?
Kommentar: Her kan jeg sitte og forsøke å sette navn på ting lenge, kjenner jeg. Når det i tillegg er godt, er det ikke stort annet man kan forlange. Som kosewhisky tror jeg jeg ville foretrekke den uten vann, men for å få bredden og dybden må noen dråper til.
Nese: Det lukter bråtebrann, med litt gummipreg (noen har glemt noen gamle bildekk på åkeren). Med vann lukter det mer Hubba-bubba med lakrissmak.
Smak: Starter med brent gummi som går over i kaffedrops. Noe så innmari kaffedrops. Vann henter fram lakris-hubba-bubba her også, med ettersmak av å suge på sukkerbiter av brunt sukker dyppet i kaffe.
Kommentar: For mye gummi på nesa og første reaksjon på smaken var «Ugh, nei!» Men den har noe ved seg, og det ekstreme kaffe-gjennom-sukkerbitpreget er litt sjarmerende. Om gummien kommer av ung alder (enten fusel eller overdrevet fatpreg for å skjule fusel) kan man ha forhåpninger om at dette kan bli noe med noen fler år på baken. Jeg har i alle fall lyst til å smake eldre versjoner etter hvert.
Smakt på Oslo whiskyfestival 2014.
15-20 % first fill europeiske eks-sherryfat.
Nese: Melkesjokolade, litt svett sådan. Tendens mot gummi som dempes etter en stund, hint av røyk, tørket aprikos, eik, lett mintpreg.
Smak: Veldig oljete, litt aske, litt skarpt tre.
Kommentar: Tar seg opp. Litt for skarp/bitter på ettersmaken, men lukta er veldig god når gummien demper seg.
Bare amerikansk eik.
Nese: Vanilje, litt grønt tre, pære(is), honning, rosin og lys sjokolade.
Smak: Vanilje, fersk eik, blomstereng etter en sommerregnskur. Relativt lang ettersmak; eik og krydder.
Kommentar: Ganske lett, men også ganske god.
Scallywag er en vatted malt fra Douglas Laing, altså en blanding av whiskyer fra fler destillerier, men bare rene maltwhiskyer (et annet begrep for ‘vatted malt’ er ‘blended malt’). Alle whiskyene er fra Speyside, og Scallywag inneholder blant andre Mortlach, Macallan og Glenrothes. Flere av whiskyene har vært lagret på eks-sherryfat, men det er også en del eks-bourbon i blandingen.
Nese: Litt fusel, mye malt. Lys sjokolade.
Smak: Mørk sjokolade, malt og litt sitron.
Kommentar: Oppleves litt ung, men er ellers type ‘helt grei drikke’.
Smakt på Oslo whiskfestival 2014.