«Bobler for hvermannsen» er undertittelen på Ingvilds kapittel om Cava i Bobler! av Ingvild Tennfjord. Siden jeg er stor tilhenger av å kjøpe Champagne (riktignok helst i den rimeligere prisklassen) fordi det er torsdag er jeg kanskje ikke egentlig hvermannsen, men det får så være. Hvorfor skal hvermannsen få ha all moroa for seg selv, liksom?
Nok en gang er kveldens utvalg hovedsakelig basert på hva som fantes hos min lokale pusher (eventuelt mine lokale pushere, polene på Byhaven, Nedre Elvehavn og i Bankkvartalet). En fra «De beste små uavhengige» og en fra «De beste til mat». Sistnevnte er i følge Ingvild «Behagelig bare å drikke» også, heldigvis. Jeg er mett etter middagen.
Juvé Y Camps Reserva de la Familia Gran Reserva Brut Nature 2009
Nese: Appelsin og grønne druer, sitron.
Smak: Et bittert bitt. Drueskall og antydning til haribo fersken. Sitron. Og appelsinskall på ettersmaken.
Munnfølelse: Dekker godt i munnhulen, men er bare sånn passe intens.
Kommentar: Nam. Kan jo ikke annet enn å istemme at dette er godt. Det eneste jeg savner er «gjærpreget», autolysen. Den finner jeg ikke, og jeg savner den.
Campo Viejo Brut Reserva
Nese: Nystekte, lett brente boller. Synes nesten det er et hint av svovel også. Modne, gule epler.
Smak: Syrlig, lett bitterhet.
Munnfølelse: Slank og middels intens.
Kommentar: Jeg liker nesen, selv om jeg nesten lurer på om det er noe galt (men jeg har sjekket med Arve, han mener det er jordtoner og ikke noe galt). Jeg er en sånn rar person som liker lukten av svovel (jeg har en teori på hvorfor, men det er en lang historie). Smaken blir jeg derimot ikke helt venner med. Den er syrlig, ok, men også bitter og uten noe mer (fruktighet, helst) til å veie opp for bitterheten blir det litt kjedelig, om jeg ikke skal si direkte ubehagelig.
En konklusjon skal man jo ha, og den blir vel – jeg hadde nær sagt dessverre – den samme som jeg har kommet til før: Det finnes god Cava, men god Cava er gjerne like dyr som billig Champagne, eller i hvert fall Cremant, og Champagne og Cremant er som regel hakket bedre. Likevel, Juvéen kan jeg nok komme til å kjøpe igjen.
I dag passet det med champagne. Arve har fått nytt førerkort, nå også med klasse D. Så da feirer jeg. Og, joda, han har fått han også.
Siden en av tingene jeg lærte når jeg leste Bobler! er at man egentlig skal bruke vanlig vinglass når man skal smake champagne, det høye, smale er designet for å vise frem boblene snarere enn å framheve lukt og smak. Vel, vel, da tester vi, tenker jeg.
Det er samme vin, jeg lover. Fargeforskjellen skyldes bakgrunnen, som var det beste jeg hadde innen rekkevidde.
Nese: Gule epler og stikkelsbær. Brioche. Røde bær av noe slag… Rips? Mye frukt! Tindved, eller muligens tindvedsorbet.
Smak: Stikkelsbærkart og sitron. Fin tørrhet. Gjærbakst på ettersmaken.
Kommentar: Joda. Vinen går an. Det gjør også vinglasset. Den store forskjellen er egentlig at jeg slipper CO2-stikket i nesa med den videre bollen, og derfor får jeg frem mye mer fruktighet på nesa. Jeg er visst solgt.
Som mange andre lærte jeg å drikke vin ved å starte med søt hvitvin. Jeg var en ganske prektig tenåring når det gjelder bruk av rusmidler (jeg har aldri engang forsøkt å røyke sigaretter, f.eks.) og mitt første møte med vin (annet enn en liten skvett bobler for å kunne være med å skåle på nyttårsaften – bobler jeg slett ikke syntes smakte godt) var på en vingård i Alsace sommeren før jeg fylte atten. Jeg og en venninne var på besøk hos venner av mine foreldre, og de skulle handle noen kasser vin til seg selv og benyttet sjansen til å vise oss stakkars nordmenn hvordan man handler vin der produsenten faktisk kan selge sine varer selv.* Vi fikk derfor et lite utvalg smaksprøver fra den aktuelle vingårdens produksjon, og jeg fant ut at søt hvitvin slett ikke var det dummeste jeg hadde smakt.
Jeg husker ikke når jeg «vokste fra» sødmen. Et par år tok det nok. Men i alle fall var jeg aldri innom søte bobler. Faktisk trodde jeg at jeg ikke likte musserende vin, punktum, helt til jeg fikk ekte og tørr champagne servert en nyttårsaften noen år senere (årsskiftet 96/97, tipper jeg, da var jeg 22). Etter det har jeg vært stor fan. Først holdt jeg meg til champagnen og forsto etter hvert at det var et poeng at den var «Brut», men andre geografiske områder har også fanget min interesse. Walisisk og engelsk musserende har jeg for eksempel vent meg til å holde utkikk etter når jeg er i Storbritannia, for der er det overraskende mye godt å finne.
Vel, en ting er å like champagne, crémant, cava og prosecco (og vite at de stammer fra henholdsvis Frankrike, Frankrike, Spania og Italia), noe helt annet er selvsagt detaljkunnskapen. Hvorfor er champagne ofte så kompleks sammenlignet med prosecco? Hvorfor er prosecco nesten alltid billig, mens billig cava ofte er dårlig og god cava ofte er like dyr som champagne? Og hva med andre typer musserende? Hvordan finner man egentlig fram i denne jungelen?
Vel, en ting man kan gjøre er å lese Ingvild Tennfjords nye bok: Bobler! Smaken av fest. Og det har jeg nå gjort.
Boken er enkelt og ryddig bygd opp. Først får vi en serie kapitler som forteller om hvordan boblene egentlig havner i flasken, markedsføringshistorie og litt om hvorfor champagne er «så dyrt». Disse kapitlene handler først og fremst om champagne. Deretter følger egne kapitler om andre typer bobler. Ingvild forklarer hva hver typebeskrivelse egentlig betyr og hvordan de skiller seg fra hverandre, både i hvordan de produseres, men også i markedsføring og tradisjon. Etter typebeskrivelsene kommer et kapittel om hvordan du egentlig skal smake på musserende vin og til slutt en samling anbefalinger til gitte anledninger (hvorav min favoritt er «Tirsdagslykke», jeg har nemlig lenge vært fan av å drikke champagne med begrunnelsen «det er jo torsdag»).
For hvert delkapittel foreslår Ingvild noen viner som kan benyttes til selvstudium. Disse er viner hun har funnet gode, så utvalget er for så vidt dårlig egnet om du er interessert i å fordype deg i én type og lære å kjenne kvalitetsforskjeller. De er desto bedre egnet om du enten bare er ute etter noe godt å drikke eller vil sammenligne noe av det beste fra flere typer for å lære deg hva som skiller dem og kanskje finne ut om du foretrekker det ene eller det andre.
Det er både fordeler og ulemper med bøker som snakker om konkrete produkter. Fordelen er selvsagt at å fordype seg i selvstudium på denne måten blir veldig enkelt, du kan bare ta med deg boka på polet og plukke fra hyllene (eller sette deg ved datamaskinen og bestille via vinmonopolet.no). I alle fall i høst. Og mange av disse vinene vil nok være tilgjengelige også neste år, og flere år fram i tid (Veuve Clicquot har vært populær i over 100 år, så det er vel ingen grunn til å tro den skal bli borte fra markedet med det første). Men likevel gir det boken et preg av datostempling. Joda, Ingvild har nok rett i at de polansatte kan hjelpe deg med å finne alternativer når en tapning har forsvunnet fra hyllen, men det blir ikke helt det samme. Moralen er kanskje at skal man først lese og bruke denne boka bør man gjøre det nå.
Ser man bort fra vinanbefalingene, utgjør kapitlene som beskriver de forskjellige typene en svært så lesbar tekst. Stilen er velkjent om du har lest noen av Ingvilds spalter i landet aviser: personlig og direkte, og pratet om vin er ispedd personlige anekdoter. Normalt når jeg omtaler forfattere bruker jeg både for- og etternavn eller bare etternavn, men i dette tilfellet ville det føles helt unaturlig. Etter å ha blitt tiltalt som «du» gjennom utallige vinspalter det siste året og gjennom hele Bobler! føler jeg at jeg må kunne ansees å være dus med Ingvild. Det blir altså litt som å lese en bok skrevet spesifikt for meg, en stil som kunne blitt klam og klein (litt som når selgere bruker fornavnet ditt i hver annen setning), men som fungerer. Det er som å ha en personlig trener (innbiller jeg meg, jeg har aldri testet det), en som heier på deg: Du kan lære deg dette.
Til tross for den personlige stilen er det ikke manko på vinfakta. Hadde jeg husket alt hadde jeg følt meg som ekspert allerede. Dessverre lekker hjernen som en sil. Men jeg satser på repetisjon og fordypning med selvstudium (selv om det siste kanskje ikke er egnet til å motvirke lekkasjen), så får vi se.
Skal jeg pirke på noe må det bli layoutmessige ting. Boka har en «gylden» profil. Ikke bare er omslaget preget av gult og gull, kapitlene er adskilt med gullfargede sider og enkelte faktabokser er trykt med gullfarge. Nå er ikke jeg noen stor fan av gull, men det skal jeg klare å se bort fra, derimot er de nevnte faktaboksene litt uheldige, det er nemlig ikke slik at gullskrift er synlig i alle lysvinkler. Jeg måtte jevnlig helle boka i en annen vinkel i forhold til leselyset mitt for å kunne se hva som stod der gullblekket var brukt. Det er ikke noe stort problem, men ble et irritasjonsmoment.
Hva står det her, da?
Det andre finurlige med layouten er at 1/3 av hver side er luft. Når man, som jeg, bestemmer seg for at dette er en bok det er naturlig å skrive notater i margen i** kan det egentlig være en fordel med så mye hvitt papir å utfolde seg på, men ellers synes jeg det er en litt merkelig avgjørelse.
All this space!
Siden noe av poenget med boka er at man skal smake vinen som omtales hadde jeg forberedt meg ved å kjøpe to flasker crémant.
Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut
Farge: Blek strågul
Nese: Grønne epler og søt gjærbakst. Når jeg kommer tilbake til den fra den andre lukter den nærmest østers eller kamskjell.
Smak: Syrlige epler, sitron, et lett bitt av grapefrukt bak på tungen.
Munnfølelse: Noe fyldighet.
Kommentar: Joda, dette går an.
Ingvild sier: «Blanc de blancs. Hvit av hvit. Denne er laget utelukkende på chardonnay, og er et stramt og puristisk eksempel på bobler fra Burgund. Perfekt for deg som ikke liker for mye fuzz og jazz. Denne smaker av lys fersken og sitroner. Veldig god til fisk og sjømat.»
I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass, bedre lykke neste gang.
Paul Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs
Farge: Blekere og gråere enn den andre
Nese: Fersken og kanskje særlig dunete ferskenskall, men ingen sødme. Litt tørt eplepreg og hvite blomster.
Smak: Skall av grønne epler, sitron og jeg hadde nær sagt salt. Mineralitet, da kanskje?
Munnfølelse: Slank og elegant.
Kommentar: Lys, lett. lett å like. Blir ikke umiddelbart kjedelig, men ville også funket fint i sosialt lag der fokus ikke var på vinen. Kan fort bli kjøpt igjen.
Ingvild sier: «Blanc de noirs. Hvit av mørk. I min familie pleier vi å boble julen inn. Da fyller vi boblebadet, pøser på med badeskum og så skåler jeg og mannen min i denne. Sjarmerende. Ukomplisert. Raus.»
Begge vinene var hyggelige bekjentskaper, og om dette er typisk for kvaliteten til alle tipsene i boka kan det fort bli til at den får fungere som handleliste fremover.
Konklusjonen blir at om du, som meg, gjerne skulle visst mer om vin med bobler kan du gjøre dummere ting enn å kjøpe Bobler! Smaken av fest og starte selvstudium (eller hvorfor ikke få med deg noen fler? Bobler er enda morsommere i selskap med andre).
Vin etter whisky gjør…frisky? Eh. Ja, ja, jeg måtte nesten få unna julekalenderen først.
I dag ble det to Cava fra Ingvilds liste med seks, plukket etter prinsippet «de jeg fant først». Egentlig skulle jeg ha vin til forrige leksjon, men polet vi besøkte var tom for det jeg trengte, så da ble det plan B.
Jeg er fryktelig glad i champagne. Jeg trodde i mange år at jeg ikke likte musserende, før jeg var på en nyttårsfest der jeg fikk ekte champagne for første gang og oppdaget at jeg bare var dyr i drift (det var noe det samme med whisky, jeg hadde vel bare smakt standard blend og fikk endelig smake maltwhisky, som jo var mye bedre). Etterhvert har jeg jo funnet ut at jeg først og fremst liker knusktørr musserende, som gjerne ikke er det du får når noen har kjøpt noen billige bobler til en fest. Med det utgangspunktet har det vært fullt mulig å finne både Cava og Prosecco som smaker godt, for ikke å snakke om engelsk og walisisk musserende, der finnes det noen riktige godbiter.
Begge de jeg fikk med meg i dag er heldigvis «brut», så da er det jo håp. Og for en gangs skyld har jeg klart å ta bilde:
Soler-Jové Brut Rosé
Farge: Lekkert jordbærrød
Nese: Mineralsk preg, sandjord.
Smak: Fin syrlighet. Jeg kjenner et hint av røde bær, men det kan være fargen som trigger hjernen. Ingvild er enig med meg, ser jeg, så da sier vi vel at det er røde bær her (selv om hun finner dem på nesen, det gjør ikke jeg).
Kommentar: Jeg synes hele flaskefremtoningen til denne er så glorete at jeg ble positivt overrasket over hvor god den er. Helt klart en vin å merke seg for de anledningene hvor litt billige ROSA bobler er tingen. Det er jo grand prix igjen til våren, for eksempel.
Loxarel Reserva Brut Nature 2010
Farge: Lys strågul
Nese: Også mineralsk preg, men med fruktige overtoner; sitron og pære?
Smak: Frukt også her, sitron og pære og… kandisert appelsin?
Kommentar: Spennende, men litt mer sukkertøyassosiasjoner enn jeg egentlig vil ha i en vin (i hvert fall en med bobler).
Så i dag er jeg ikke enig med Ingvild, hun har gitt Soler-Jové 5 og Loxarel 6. Nå har hun riktignok smakt 2009-årgangen av sistnevnte, så vi kan ta høyde for en viss forskjell der. Uansett: Jeg foretrekker roséen.
Jeg må bestille noen flasker for å få tatt unna leksjonen fra 15. november, og tror nok jeg må slenge med Castellroig Brut Nature fra denne leksjonen på bestillingen. Kanskje også Gramona Ill Lustros Gran Reserva, men den koster hele 279 kroner, og da er ikke boblene så billige lenger (og jeg er fristet til å kjøpe Tarlant i stedet).
Jeg var forresten på Vinpuls for noen uker siden, og da fokuserte jeg på bobler. Jeg tror jeg klarte å smake meg gjennom alle boblene i rommet. Rapport hadde jeg jo tenkt å skrive, men har ikke kommet så langt. Kanskje i morgen?
