Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Produsert i Finland med den velkjente «svenske» metoden med eplevin, vann eplejuicekonsentrat og sukker, så jeg har ikke de helt store forhåpningene…
Nese: Mozellaktig med noe som kan minne om bringebær.
Smak: Mozell, men en ganske syrlig variant, tilsatt litt sitronsaft eller noe sånt. For hver slurk smaker det mer som bruspulver, selv syrligheten er av godteritypen.
Kommentar: Brus. Ikke spesielt god brus, heller. Bortkastede alkohyler. Jeg drakk ikke opp.
Nese: Appelsin og appelsinskall. Dessverre også et hint av pissoarsåpe.
Smak: Nja. Mye det samme som lukta.
Kommentar: Når jeg først har fått assosiasjonen til pissoar klarer jeg ikke å bli kvitt den igjen. Det ødelegger helt for ølet og gjør det udrikkelig for meg.
Kjøpt på Bankkvartalet.
Med smak av fersken og vanilje.
Nese: Vanilje. Hint av frukt bak, jeg kan faktisk skilne fersken.
Smak: Haribofersken med en god dose vaniljesukker. EN GOD dose.
Kommentar: Vel, denne skiller seg forsåvidt også ut fra den jevne svenske rusbrusen, men her er det ca tre kilo sukker for mye i boksen, så dette er ikke drikkelig.
Kjøpt på Systembolaget i Malung.
Another liquid almost, but not entirely, unlike cider. Ingredienser: Eplevin, eplemost og vann med kullsyre.
Nese: Det lukter faktisk som grei, litt kommers eplesider
Smak: Det begynner bra, med fint anslag av eple, men i det jeg svelger faller det hele fra hverandre og det smaker mest av alt som en lite vellykket hjemmelagd eplevin med en dash Farris oppi. Hvilket det på sett og vis er, antar jeg. Men det smaker faktisk salt, noe eplejuice med Farris naturlig nok gjør, men også noe som ikke hører særlig hjemme i sider.
Kommentar: Nesten alt går galt i denne. Den er salt, den er til dels ubehagelig syrlig (tenk sitronsaft på siden av tungen), og du smaker alkoholen som på en batch dårlig eplevin. Ikke drikkelig.
Modnet på en eks-bourbon barrel, tappet i oktober 2007.
Nese: Malt, vanilje, bourbon-aktig trepreg. Noe blomstrete, syrin eller noe sånt. Litt våt papp med vann, men mest mer malt og noe syrlig, tropisk frukt.
Smak: Heftig på full styrke, mest sprit, men noe eikepreg og en vaniljebitterhet. Hm, når vannet tar bort spriten er det egentlig ikke så mye annet enn bitterhet igjen, det smaker rett og slett ubehagelig og jeg får en fornemmelse av at den svir på tungespissen.
Kommentar: Merkelig munnfølelse. Hadde jeg ikke helt dette fra en whiskyflaske selv hadde jeg lurt på om det i det hele tatt var ment å drikkes. Ikke drikkelig.
Nese: Av en eller annen grunn tenker jeg Riesling… og sukkerspinn.
Smak: Standard Strongbow, bare at den er tynnet ut med vann, som går over i saftis med pæresmak.
Kommentar: Lukta er overraskende, men litt lovende, smaken er nærmere det jeg hadde forventet. Mindre søt enn fryktet, men det er nesten ikke engang positivt, for da hadde det kanskje vært god brus. Nå er det på samme tid tynt og ubalansert, noe som nesten er imponerende, men resultatet er ikke drikkelig.
Kjøpt på The Cooperative i Campbeltown.
Fat nummer 1047, tappet juni 2013.
Nese: Roser, tørket aprikos, rødvin, ferskenstein, eik og svovel. Med vann eple, krydder av noe slag, brent gummi, korinter og tørket kirsebær.
Smak: Overeika, eikebitterhet, tørket frukt, svovel og litt brent gummi.
Kommentar: Ikke drikkelig, men mye interessant på lukta. Men for å lukte holder det i massevis med en dram.
Smakt på smaking med Frode Harring på Raus, 8. juni 2016.
Nese: Saisonpreg har den.
Smak: Litt jordaktig saison med en bitter bismak.
Kommentar: Eplekjekk er visstnok tilsatt 22 % rød aroma eplemost. Det kan jeg ikke si at er merkbart. Til å begynne med tenkte jeg at «Som saison er den ok, men ikke mer», men for hver slurk jeg tok likte jeg den mindre og mindre. Bitterheten er dårlig integrert og akkompagnert av noen unoter som bygger seg opp. Det endte med at jeg satt igjen i hvert fall 2/3 flaske til Arve, som på sin side endte med å helle mesteparten i vasken litt senere samme kveld. Enstemmig dom fra oss, altså: Ikke drikkelig.
Nese: Maltrikt, tydelig gjærpreg
Smak: Malt, belgisk gjær, koriander og et hint av lakris. Dessverre er det i tillegg en form for bitter marsipansmak.
Kommentar: Et hederlig forsøk på en belgisk tripel, men den faller likevel gjennom. Jeg mistenker infeksjon, særlig fordi jeg har en selvbrygget saison stående som har den samme marsipan-greia gående, bare i enda større grad, og den er jeg helt sikker på at er infisert. Om smaken skulle være tilsiktet er ølet likevel ikke godt.
Kjøpt på Vinmonopolet, Bankkvartalet, Trondheim.
Nese: Tørt surølspreg.
Smak: Rar. Appelsinskall, særlig det hvite, men med mye bitterhet. Lett metallisk bismak. I bakgrunnen en vagt emmen sødme.
Kommentar: Definitivt for bitter for meg, og sødmen er ikke balansert heller. Skuffende fra Jolly Pumpkin. Siden Arve heller ikke likte den gikk mesteparten av 0,7-flaska i vasken. Jeg får ta forebehold om at det kan ha vært flaskefeil, men det gjelder jo forsåvidt samtlige av ølene jeg skriver notat for.