destilleribesøk – drikkelig.no

NMWL Trondheims jubileumstur: Tomatin

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

På Tomatin ble vi – som vanlig – delt i to grupper. Min gruppe ble vist rundt av Ken.

I det ekstra meskekaret er det lett å se den doble bunnen som brukes for å sile ut vørteren.

Tomatin betyr «hill of the juniper» (altså Enerhaugen). Destilleriet ble startet i 1897 av tre forretningsmenn fra Inverness. Tomta lå ved enden av jernbanelinja, noe som var utslagsgivende for plasseringen. Allt-na-Frithe «The free burn» er destillerielva. Når destilleriet var nytt var det ganske avsidesliggende, og kombinert med størrelsen førte det til oppføring av uvanlig mange distillery cottages (dvs arbeiderboliger). Dette er praktisk for de ansatte den dag i dag. 80 % av dagens ansatte bor on-site, så når arbeidsdagen avsluttes klokken ett (!) på fredag har de kort vei hjem.

På søttitallet var Tomatin det største destilleriet i Skottland (i volum produsert), og det største maltwhiskydestilleriet i verden, da produserte de 13 millioner liter i året. Nå er produksjonen under halvparten av det, rundt 5 millioner liter.

Under destilleridøden på åttitallet fikk Tomatin ekstra store problemer på grunn av noen overoptimistiske økonomiske beslutninger, redningen var å bli kjøpt av japanere (Takara Shuzo Co. Ltd.) som det første Skotske destilleriet (i 1986).

En uke i året destillerer de med torvrøykt malt, vanligvis den siste uka før juleferien. Den torvprega whiskyen tappes som Cu Bochan.

De bruker 9,2 tonn malt per batch, som det tar 2 timer å male til grist med mølla, som er en Portheus, believe it or not.

En åpen mashtun er et fint sted for «I was there»-bilder

Når de produserte som mest brukte de to mashtuns, og siden de bare trenger en nå til dags har de åpnet opp siden på den som er ekstra slik at man virkelig kan få studert hvordan en mashtun ser ut innvendig.

Mashtun er ikke det eneste de har dobbelt opp av, på Tomatin finnes det 24 washbacks i rustfritt stål, men bare 12 er i bruk. 54 timers gjæring i disse, gir 42.500 liter wash på 10 %, som lukter banan og syrlig.

Uvanlig nok har de ikke en-til-en forhold mellom wash og spirit stills, de bruker 6 wash stills og 4 spirit stills. Low wines kommer ut på 25 %. Hode kjøres i 30 minutter, kutt på 77 % til hjertet som kjøres i 4,5-5 timer til 65 %. Hver batch gir 750 liter newmake. «Alt» lagres on site, 170.000 fat er lagret på Tomatin.

En av de ekstra kondenserne er også åpnet så man kan studere konstruksjonen.

Her ser man tydelig rørene som navnet «shell and tube» henviser til – spritdampen går gjennom disse og rundt dem sirkulerer kaldt vann.

Kondensere (shell and tube) på rekke og rad.

Vi kom inn på dramming (tradisjonen med at destilleriarbeiderene fikk nysprit å drikke på jobb), og Ken kunne fortelle at standarden var 2 glass (à 1 dl) newmake om dagen, og at skikken tok slutt så sent som på 80-tallet.

En av tønnene på lageret har pleksiglass tønneender slik at man kan se hvordan nivået på innholdet synker ettersom englene tar sin andel.

Tomatin 12 år 43 %

Nese: Fruktig, smørbukk.

Smak: Malt, smørkarameller med tørket frukt, rosiner på ettersmaken.

Kommentar: Helt ok.

Antiquary (blended)

Nese: Ungt og «harsh».

Smak: Først helt ok, så newmake.

Kommentar: Drikkelig, men er nok mer egnet til cocktails.

Cù Bòcan 46 %

Nese: Lett røyk. Frukt i form av epler.

Smak: Bålgrilla epler, kanel, aske.

Kommentar: Kosewhisky.

NMWL Trondheims jubileumstur: Balblair

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Som nevnt i oversiktsinnlegget hadde jeg fått organisert tur på Balblair litt senere enn de egentlig tilbyr på fredag. Vi ble guidet rundt destilleriet av Lauren, som føyer seg fint inn i rekken av engasjerte, kunnskapsrike guider jeg har møtt ved skotske destillerier.

Besøkssenteret er så nytt at de ikke har fått tatt ned det gamle skiltet ennå.

Balblair ble startet i 1790, noe som gjør det til det eldste destilleriet fortsatt i drift i the Highlands. Det opprinnelige destilleriet lå riktignok ikke på den nåværende tomta, men flyttet dit i 1890. Balblair betyr «Land of the fertile plains», og vannet de bruker i produksjonen er mykt (dvs lavt kalkinnhold).

Deeer borte bak den oransje døra er det nye besøkssenteret.

I 1976 sluttet de med gulvmalting og kjøper nå malten sin fra kommersielle malterier (som de fleste andre). I prosessen har de 6 ansatte, i besøksenteret betraktelig flere.

Malten leveres med lastebil ned i dette maltmottaket, der en skrue drar det videre opp i maltbingene.

På Balblair jobbes det 24 timer om dagen 7 dager i uka, minus en måned nedetid (silent season). De destillerer 1,5 millioner liter i året, kapasiteten er på 1,8. 10 % beholdes for å bli Balblair whisky, resten selges til blending.

Fotoforbud inne i møllerommet, bildet er tatt fra døra. Tror dere meg når jeg sier det er en Portheus?

Mølla er en Portheus, som er kjøpt brukt, den har vært hos Balblair siden 1981. Standard inndeling av grist: 30 % husk, 60 % middle, 10 % flour.

De bruker 4,4 tonn malt per mash, og mesker med 3 vann, 69 grader (reduseres til 65 når det treffer malten) i to timer, deretter 82 grader i 1,5 timer og 82 grader i 2,5 timer. Vørteren kjøles til 19 grader før den fylles i washbacken. 6 17 år gamle washbacks a 23.000 liter i Oregon pine (levetiden er 30 år). 19.300 liter vørter tilsettes 80 liter gjær. De bruker flytende «distillers yeast» Moray M6, i følge Lauren gjør flytende gjær det lettere å kontrollere mengden tilsatt enn med den tørre de brukte før. 60 timers gjæring gir 10,5-11 % wash.

Oooog det lille man kan se av stillhouse fra døra der vi fikk ta bilder…

1 par stills, ingen boller eller andre reflux-aids. Low wines ligger på 23-24 %. Hjertet tas mellom 74 % og 61 %.

Men her er i alle fall kondensatorene, de var utendørs, så de fikk vi ta så mye bilder vi ville av.

Spriten fylles på fat ved 69 %. Fatbruken er 97 % eks-bourbon, 3 % oloroso sherry.

Fatene lagres i dunnage warehouses.

Turen ble avsluttet med en smaking der vi fikk prøve flere whiskyer fra den nye standardrangen til Balblair.

Leif Olav ringer i den gamle brannklokka (det nye varselanlegget er en smule mer moderne).

Når vi var ferdige med å lukte og smake ble det kø foran bottle-your-own- tønna, men etter bare to flasker gikk den tom. Krise!

Da fikk vi demonstrert både kundeservice og fathånsteringsferdigheter, for et fat ble fluksens rullet ut fra lageret og tappefatet (som er et spesialbygd fat med metallbeholder inni og tappeutstyr påmontert) fikk påfyll via hevert.

Vi var altså mer enn litt forsinket ut i bussen, noe som avstedkom en del vitsing, men ikke minst holdt vi 4-5 ansatte tilbake langt over vanlig stengetid på en fredag, noe vi absolutt formidlet at vi satt stor pris på at de ikke bare godtok, men tok med godt humør. Jeg kan ikke annet enn å anbefale et besøk på Balblair – innenfor offisiell åpningstid.

Videoer fra refyllinga av BYO-fatet:

NMWL Trondheims jubileumstur: Dornoch

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Vi hadde på forhånd fått beskjed om at det ikke var noe problem å få en spontanomvisning på Dornoch, det var bare å spørre i baren. Det skulle vise seg at det var en sannhet med modifikasjoner, de ansvarlige for destilleriet hadde tatt ferie og ikke etterlatt noen instruksjoner i baren, så han vi snakket med var svært usikker på hva han egentlig fikk lov til å vise oss. Til slutt, under streng lovnad om ikke å ta _noen_ bilder inne på destilleriet fikk vi lov til å se både destilleriet og lageret.

Dornoch destilleri holder hus i den gamle brannstasjonen som ligger på/ved tomta til Dornoch Castle. Destilleriet er startet av brødrene Phil og Simon Thompson, som også er ansvarlige for at Dornoch Castle Hotel har en av skottlands bedre whiskybarer. De skaffet kapital til oppstarten via en crowdfunding-kampanje (som jeg var del i) lansert i mars 2016, og fyllte sine første fat med newmake i 2017. Som mange andre nye destillerier lager de gin i tillegg til whisky-to-be for å ha et produkt å selge mens de venter på at whiskyen skal modne, og det var en flaske gin jeg fikk som belønning for mitt bidrag.

Såpass suksess har det vært at de i fjor kjørte en ny crowdfunding-kampanje for å skaffe penger til å flytte hele destilleriet 200 meter opp i veien, der det både er plass til å utvide produksjonen, men også til et ordentlig besøkssenter. Neste gang jeg får muligheten til å besøke Dornoch håper jeg derfor på et mer offisielt opplegg, men samtidig har det også vært ekstra kult å få sett destilleriet slik det har vært i oppstartsfasen, tross fotoforbudet.

Dornoch benytter gulvmaltet bygg (organic heritage barley) fra et engelsk malteri. Mashtunen er på 600 liter, og må vel kunne kalles «liten og søt», men det gjelder forsåvidt resten av destilleriet også. De tar seg tid til minst 7 dagers gjæring, og opp til 10, og bruker «Old style yeast», en ølbryggergjær de har viderekultivert selv. I dag har de 6 washbacks, og et av de største behovene ved utvidelse er å øke antallet. De har ett sett med potstills fra Hoga, som er samme type som Myken har (og omtrent samme størrelse, så vidt jeg kunne bedømme). Hver batch gir 60-70 liter nysprit.

Lageret vi fikk kikke på var en «repurposed» kontainer, ganske stappfull av fat, mange av dem eid av crowdfundere.

NMWL Trondheims jubileumstur: Clynelish

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Når vi kom til Clynelish var det drittvær (rett og slett), så når vi skulle deles i to grupper og den ene guiden sa hun gjerne ville starte med å gå en tur ut for å se ned på Brora var jeg glad for å kunne melde meg frivillig til å bli med i den andre gruppen, som tok introen innendørs (særlig siden jeg allerede hadde testet været for å ta bilde av Brora under oppussing). Guiden vår, Kiera, framsto som så ung at jeg først var litt skeptisk, men der ble fordommene mine gjort til skamme, for hun kunne virkelig sine saker.

Destilleriet ble startet av the Duke of Sutherland, som var en av hovedmennene bak «the clearances». Det opprinnelige destilleriet, som altså var Brora, ble bygd for 750 pund.

Clynelish still house fra utsiden er omtrent identisk med flere av de andre destilleriene Diageo bygde/pusset opp på tidlig søttitall.

I 1974 ble Clynelish bygd og de to opererte parallelt noen år (med full navneforvirring), før Brora ble endelig stengt. Nå pusses Brora opp og planlagt oppstart er i 2020.

Brora under oppussing: Legg merke til pagodetaket som er løftet av i sin helhet.

Et team er i gang med å gjenskape Broras destilleripreg, planen er småskalaproduksjon (i alle fall relativt til Clynelish som er en av de store arbeidshestene til Diageo).

Dessverre ble det insistert på fotoforbud inne på destilleriet, så de få bildene jeg har er skutt amatørmessig fra hofta (et eller annet sted har jeg bedre bilder fra sist vi var på Clynelish, i 2004 eller deromkring, men jeg får heller lete fram dem en annen gang).

Clynelish produserer i dag 4,8 millioner liter i året, hvorav 95 % går til blending, alt med urøkt malt. Masher 12,5 tonn malt per mash med tre vann, 64 grader, 70 grader og 80 grader, i semi-lauter mash tun av rustfritt stål. Mash-tunen er ganske ny, den ble byttet ut for bare noen få år siden. Den som ble erstattet var av kobber, den er nå blitt ombygd og fungerer som en bar på Blair Athol. Varmeutveksleren kjøler vørteren og varmer samtidig vannet som skal brukes til mashing.

Gjæring i ca tre dager, gir en søt og fruktig wash med ananaspreg. Clynelish har 10 washbacks, to er av rustfritt stål, 8 av Oregon pine.

Clynelish har 6 stills, 3 wash og 3 spirit, lagd av Abdercrombie, med tilhørende «Shell & chip» kondensatorer. Low wines kommer ut på ca 23 %, hjertet tas mellom 80 % og 70 %.

Spriten fraktes med tankbil til Cambus der den fylles på fat. De fleste fatene blir der, men noen hentes «hjem» for lagring on site, da særlig den lille andelen som er tenkt å bli singlemalt en gang i fremtiden.

Kiera forteller oss om det vi skal smake

Etter omvisningen fikk vi smake tre whiskyer med hver sin sjokolade fra The Highland Patissiere. Jeg vet ikke hvor lurt det var, de av oss som er glade i sjokolade ble nesten mer opptatt av den enn av whiskyen. Men, ok, vi fikk da smakt på begge deler.

Clynelish 14 år 46 % med salted caramel

Distillery Only eks-bourbon NAS 48 % med hvit sjokolade og pasjonsfrukt

Johnny Walker Gold Lable Reserve med mørk sjokoladetrøffel

Og så et par mer interessante bonusdrammer:

Teaninich 1985 Single Cask

Nese: Shortbread, sitron, urter (basilikum?), sitrongress, floralt, wienerbrød (smørbakst), kanel? Med vann vanilje og lett eik.

Smak: Urter, malt, noe metallisk, sitron og en viss beskhet. Beskheten forsvinner med vann og etterlater malt og sitrus.

Kommentar: Klart bedre med vann. En helt ok dram, men kanskje ikke så farlig at vi ikke fikk mer, egentlig.

Clynelish 1988

Nese: Christmas pudding, som fortsatt ryker etter å ha blitt påtent. Aske, tørket frukt, shortbread, surt eple og voks. Med vann sitron, kandiserte appelsiner, shortbread og sot.

Smak: Sot, sotrør, tørket frukt og syrlig, tung engelsk fruktkake. Med vann dukker det opp honning og mørk sirup.

Kommentar: Det var problemer med helletuten når Kiara skulle helle opp til meg, så i stedet for 1,5 cl fikk jeg nok nærmere fem. Jeg kan ikke si det gjorde noe… Dette kunne jeg godt spandert litt penger på.

NMWL Trondheims jubileumstur: Glenallachie

Dette besøket er en del av NMWL Trondheims jubileumstur som foregikk fra 30. mai til 2. juni 2019.

Siden det meste hadde gått etter timeplanen torsdag morgen kom vi en smule tidlig til Glenallachie. Der ble vi ønsket varmt velkommen av Karen McWilliam (som leder besøkssenteret) og Graham. Vi ble delt i to grupper for omvisning (en trend som fortsatte på alle destilleriene vi besøkte, de færreste skotske destillerier er bygd med tanke på å vise rundt store grupper mennesker).

Glenallachie ble opprinnelig startet i 1967 av Mackinlay, McPherson & Co. Når destilleriet startet hadde de bare 2 stills, men det gikk ikke lang tid før de innså at det var for lite og seks måneder senere installerte de to til, og slik har det vært siden.

I 1985 rammes Glenallachie av 80-tallets destilleritørke og eierene selger destilleriet til Invergordon Distillers, som stenger det ned i 1987. Men allerede i 1989 blir det solgt videre til Campbell Distillers (som senere blir en del av Pernod Richard, med Chivas Brothers som underselskap med ansvar for whisky fra 2001) og produksjonen gjenopptas.

Skiltet som viser vei til Billy Walkers blending room

I 2016 må Billy Walker gi slipp på hjertebarnet BenRiach, da de sørafrikanske investorene han samarbeidet med vil selge seg ut når BrownForman (som eier Jack Daniels) kommer med et «offer they can’t refuse». Men herr Walker ligger ikke på latsiden, så da Chivas i 2017 viste seg villige til å selge Glenallachie, og han fikk med seg to skotske investorer denne gangen (Trisha Savage, tidligere driftssjef på BenRiach, og Graham Stevenson, tidligere sjef ved Inver House Distillers), som er mer interessert i destilleriet enn i profitten, slo han til.

I dag er derfor Glenallachie 100 % skotskeid og uavhengig.

De bruker 9,4 tonn malt per mash, og kjører fire vann. De bruker torvrøkt malt noen få uker i året, så renses alt og de har fire ukers ferie før de destillerer igjen uten torv resten av året.

Destilleriet har 8 washbacks i rustfritt stål à 50.000 liter hver, men bare seks er i bruk pt. Vørteren tilsettes 235 liter flytende gjær og gjæringa får holde på i en uke minus tre timer (165 timer, altså).

Produksjonstempoet er 1 destillasjonsrunde og 1 mashing per dag, fire dager i uken. Hver mash gir 1500 liter nysprit.

I det tempoet produserer de mindre enn 1 million liter i året, full kapasitet er en del mer. Det er et bevisst valg, de selger ikke til blending i det hele tatt og sikter seg inn på maltwhiskyentusiast-markedet.

Av samme årsak lagres all spriten på first eller second fill fat. Bourbonfatene får de fra Heaven Hill, Buffalo Trace og så videre, men IKKE Jack Daniels (det var visst viktig å få fram, så det er best jeg tar det med…).

Når Billy Walker tok over Glenallachie var destilleriet mer eller mindre ukjent utenfor blending-industrien. Det har vært bortimot umulig å få tak i maltwhisky fra Glenallachie, i alle fall så lenge jeg har vært interessert i whisky. I 2005 ble det tappet en versjon i Chivas sin Cask Strength Edition serie, men disse tapningene er stort sett bare tilgjengelige på Chivas sine destillerier og noen få spesialbutikker. Det har også vært svært lite Glenallachie å finne fra uavhengige tappere (jeg har smakt én, fra Cadenhead, men to ganger: http://drikkelig.no/2016/04/glenallachie-20-ar-cadenhead-small-batch-591/ likte den best første gang: http://drikkelig.no/2014/04/glenallachie-1992-20-ar-cadenhead-small-batch-591/), noe som kanskje er litt rart fra et «blenders’ distillery». Men kanskje har kvaliteten vært så som så? Vi kan gå ut fra at både tilgjengelighet og kvalitet tar seg opp under Billy Walkers lederskap.

Siden han har tatt over har destilleriet i alle fall lansert en standardserie som består av en CS tiåring, en tolvåring, femtenåring, attenåring og tjuefemåring (som du kanskje skjønner kjøpte de et betydelig antall fat på lageret i tillegg til selve destilleriet), i tillegg kommer selvsagt spesialutgaver, og besøker du destilleriet kan du tappe din egen whisky fra et enkelt fat. Noe vi gladelig benyttet oss av!

The man himself dukket opp mens vi smakte på whiskyen.

Etter omvisningen fikk vi selvsagt smake et par whiskyer:

Glenallachie 18 år 46 %

Nese: Nøtter, honning, tørket frukt.

Smak: Julekake og særlig sukat.

Kommentar: Bra greier, men sannsynligvis ikke verdt prisen sammenlignet med 10 år CS.

Glenallachie 10 år CS Batch 2 54,8 %

Nese: Lettere og fruktigere enn 18-åringen. Malt, toffee, grønn eik.

Smak: Litt råere enn storesøsteren, men kanskje ikke så rart mtp styrken. Grønn eik, aceton.

Kommentar: Innafor. Tar gjerne en flaske.

Vi fikk smake «bottle-your-own»-fatet også, men siden jeg kjøpte en flaske kommer det eget innlegg med litt mer skikkelige smaksnotater for den…

Myken destilleri

For ganske nøyaktig to uker siden var jeg på Myken for å overvære den offisielle åpningen av Myken destilleri. Det var en fantastisk opplevelse, og vi kunne konstatere at ikke bare har «Myken-gjengen» et stjernelag både internt og «med venner», men til og med værgudene heier på Myken, for maken til velkomst som vi fikk. Strålende sol fra blå-blå himmel er tross alt ikke noe man kan forvente her i landet, men det var det vi møttes av forrige tirsdag.

Det er for øvrig litt fornøyelig at værgudene også hadde en finger med i spillet tidligere i Myken destilleris historie, men da med motsatt fortegn så å si: Det var nemlig når de ble værfaste på øya at primus motor x2 Roar og Trude forelsket seg i Myken.

Jeg kom hjem etter halvannet døgn med nærmere 600 bilder og minner for livet i bagasjen, og enten dere vil eller ikke har jeg tenkt å dele noen av inntrykkene mine i tiden framover. Vi starter ganske enkelt med det aller viktigste: Omvisning på destilleriet.

myken_dest-28 — Myken destilleri i solnedgang

Selv om destilleribygningen er relativt anonym til destilleribygning å være er den ikke akkurat vanskelig å finne, Myken er ikke så stort. Faktisk måles alle avstander på det lokale retningsviserskiltet i meter, og antallet bygninger er dermed begrenset. Nå har også det midlertidige skiltet til destilleriet blitt erstattet med et nytt skilt med Metric Designs flunkende flotte logodesign på, slik at det er enda enklere å lokalisere rett bygning. Huset har tidligere vært et fiskebruk, nå inneholder det Myken destilleri i første etasje og Bruket bord & bar i andre.

Ordfører i Rødøy kommune, Olav Terje Hoff, avduker det nye skiltet- — Ordfører i Rødøy kommune, Olav Terje Hoff, avduker det nye skiltet.

Det største spørsmålet man kan stille seg når man ser Myken og hører at de destillerer der er «Hvor får de vannet fra?» Svaret på det er avsaltingsanlegg som tar sjøvann og produserer rent og fint drikkevann fra det.

Gamle melketanker gjør susen som gjæringskar.

Myken destilleri er et mikrodestilleri, og det kommer det til å være i overskuelig framtid. Mange av arbeidsprosessene er uvanlig manuelle, og utstyret er heller ikke akkurat i liga med de store skotske. Meskekaret er en ombygd plastdunk med falsk bunn, gjæringskarene er gamle melketanker, som man får kjøpt for 1 krone per liter kapasitet. Som Roar sa, det er dyrere å transportere dem til Myken enn å kjøpe dem i første omgang.

Destilleripannene er nye, og i ekte kobber, men av en litt annen fasong enn de løkformede skotske. Det har ganske enkelt med en kombinasjon av pris og leveringstid å gjøre. Ikke bare ville nye stills fra Forsyth’s i Skottland kostet fem ganger å mye, de hadde også en leveringstid på et par år. For vordende destillatører ivrige på å komme i gang var derfor valget enkelt, når spanske Hoga Stills Co kunne levere i løpet av noen få måneder. Pannene fyres med gass, faktisk med gassdrevne paella-brennere, også de kjøpt fra Spania.

Den første spriten på Myken ble destillert i desember 2014, og nå i 2015 har de holdt på jevnt og trutt og ligger an til en årsproduksjon på 5.000 liter. Med det nåværende utstyret vil maksimal kapasitet være 15.000 liter, noe de ønsker å bygge seg gradvis opp til. I tillegg vurderes det forløpende å investere i ett sett stills til, noe som vil doble den mulige kapasiteten.

Mykens svar på "spirit safe". — Mykens svar på «spirit safe».

Tross de manuelle prosessene (og tekniske utfordringene) er metoden for å produsere 100 % tradisjonelt skotsk. Malten har de så langt kjøpt fra Weyermann i Tyskland, og inntil for to måneder siden ble de 125 kiloene Myken bruker per batch malt på en mølle av «hjemmebryggervarianten», riktignok drevet med drill snarere enn med håndkraft. Nå er en litt mer industriell mølle på plass. Deretter meskes det altså i et meskekar av plast. Det produseres ca 700 liter vørter per mesking, da med 500 liter vann på 64-65° og så 200 liter på 80°. Meskekaret løftes med gaffeltruck bort til gjæringstankene slik at vørteren kan renne rett i dem (inntil for to måneder siden ble vørteren båret i tilitersbøtter for hånd bort til gjæringskarene).

Gjæren er tørrgjær beregnet på destillering og ølet får gjære ut lenge og vel, i snitt 3-4 døgn, men av og til over en uke om det er mest praktisk, ølet havner på omtrent 7 %.

700 liter kjøres gjennom den første pannen, washstillen, og ut kommer rundt 200 liter «lågvin» på 24 prosent. Man samler opp to runder fra washstillen i lågvinstanken før man kjører neste steg.

Er du heeeeelt sikker på at det er riktig bøtte?

400 liter lågvin destilleres altså i spiritstillen og hodet, hjertet og halen samles i metalbøtter og helles, særdeles manuelt, i rett oppsamlingskar. Hjertet får renne i ca 15 minutter. Roar fortalte at trinnene opp til Mykens «spirit receiver» delvis fylte funksjonen «tid til å tenke seg om», for om man heller feil bøtte opp i karet er selvsagt hele batchen ødelagt. Jo, den KAN redestilleres, men vil jo da bli trippeldestillert, og en helt annen sprit enn resten av produksjonen. Ingen har så langt helt feil, heldigvis. Etter en slik runde sitter de igjen med omtrent 100 liter nysprit (og det er altså fra to runder mesk+washstill).

Når de så har samlet nok nysprit fylles den over på fat. Til egen eksperimentering har de noen minifat på 5-10 liter av forskjellig type for å få et innblikk i hvordan spriten modnes. Om du har vært på whiskyfestival og fått Myken-sprit med farge servert er det fra ett av disse fatene. Med så små fat er det snakk om uker heller enn måneder og år før spriten er «ferdig». Det blir selvsagt ikke det samme som lagring over 10 år i normale fat, ellers hadde vel butikkhyllene vært fulle av «hurtiglagret» whisky, men gir en indikasjon på hvordan nyspritens karakter oppfører seg på forskjellige typer fat (og da snakker vi både om typen eik og om hva fatet har inneholdt før).

Det blir sakte, men sikkert flere fylte fat på Mykens lager.

Ellers fylles det hovedsakelig på eks-bourbon barrels (mest Makers Mark, nå i det siste Wild Turkey), og noe på 40-liters fat ombygd fra slike barrels av Thorslund bøkkeri i Sverige. Sistnevnte fat kan du som kunde investere i og eie ditt helt eget Myken-fat, mer detaljer om det finner du på et eldre innlegg her.

Undertegnede koser litt med "eget" fat (jeg eier strengt tatt bare 1/8). — Undertegnede koser litt med «eget» fat (jeg eier strengt tatt bare 1/8).

Flere bilder fra destilleriet på Flickr.

Mackmyra

Etter noe forvirring angående plassering av både Tevsjö og Gammelstilla hadde vi stor tro på at vi skulle finne Mackmyra uten problemer, siden vi hadde kjørt forbi dette skiltet dagen før:

Vi svingte følgelig av mot Hagaström, og kjørte rett forbi Mackmyra uten å legge merke til det… Når vi fikk bange anelser og snudde oss så vi straks hvor vi skulle, men fra den siden vi hadde kommet var det trær som sperret utsikten til Mackmyra Whiskyby.

Vi hadde en avtale med Angela D’Orazio, Mackmyras Master Blender, som vi begge har truffet før, blant annet var jeg på smakingen hennes på en av de første Oslo Whiskyfestivalene når hun presenterte Mackmyra fra småfat (lenge før Preludium først ble sluppet). Siden Mackmyra har en streng aldersgrense på 15 år for å få komme inn på destilleriet for omvisning klarte vi heldigvis å overtale Angela til å ta to runder, en med hver av oss voksne, mens den andre ventet utenfor med ungene og plukket blåbær, som skogen beleilig nok var full av.

Jeg var først ute, og turen gikk først opp til «skogslageret», som er bygd for å skjules i terrenget med gress på taket. Skogslageret er Mackmyras nyeste lager, og de bygger på med en ny modul for hvert 1000. fat.

Det er noe med småfat, man kan bli ganske fristet til å ta med seg en par under armen når man går…

Etter lageret fikk vi ta en titt på «rökanläggningen», som rett og slett er bygd i en gammel shipping container. At det funker kan man jo lett bedømme ved å ta seg en smak av en Mackmyra Svensk Rök, for eksempel.

Så var det inn i selve destilleriet, og dette hadde vi gledet oss til. Det er alltid gøy å se et nytt (for oss) destilleri fra innsiden, men Mackmyra er likevel noe for seg selv, siden det er konstruert med gravitasjonsprinsippet. Det betyr for det første at destilleribygningen er HØY.

Vi startet turen med å ikle oss grå labfrakker og labbe opp til øverste etasje. Her er det en viss utsikt.

En maltheis transporterer malten opp til toppen av destilleriet. Her slippes malten ned i mølla, som altså er det første leddet i prosessen som har fått pass i høyblokka.

Deretter «faller» gristen ned en etasje til meskekaret, tilsettes vann og vørteren kan ekstraheres. Den renner pent og pyntelig ned en etasje til, til bryggekarene, der den tilsettes gjær og får bli til øl. Så er vi klar for den morsomme biten, det vil si destillasjon. Mackmyra har lekre, tradisjonelle stills av den skotske typen.

Her, eller rettere sagt i etasjen under den bildene av stillsene er tatt fra, finner vi en ting til som er unikt for Mackmyra (meg bekjent). Det gamle nordiske begrepet for den dingsen spriten renner gjennom for inspeksjon, «the spirit safe» i Skottland, er nemlig spritklokke. Og spritklokker er nettopp hva Mackmyra har.

Man får lyst til å gni seg i hendene og bryte ut i et «Ahahahahaaa» i beste gal vitenskapsmannstil på dette punktet, faktisk. Labfrakken hjelper ikke.

Ikke lenge etter besøket ramlet jeg over et bilde fra Romedal brenneri, av deres spritklokke. Det kan sees hos Digitalt museum.

Hadde vi vært på ferie uten barn hadde vi nok sørget for å få booket oss en middag med tilhørende smaking i restauranten. Som det var siklet vi litt over baren.

Jeg som ikke kjører fikk også et par kjappe smaksprøver, men nå begynte tålmodigheten til selskapets yngre deltagere å svinne hen, så jeg måtte glatt konstantere at det fikk bli med et par kjappe. Mackmyra Midnattsol har jeg smakt igjen under bedre forutsetninger senere, men her følger inntrykket av de to andre:

Mackmyra Moment Bärnsten (flaske 1550 av 1550…!) 49,8 % luktet av appelsinskall, eik og timian og hadde hint av røyk på nesa. Den smakte eik, appelsinskall og mørk sjokolade.

Mackmyra Moment Malström 46,4 % luktet eik, kald stein og aske, og smakte lett bittert med litt fuselpreg (av den gode sorten), og dessuten honning, frukt og aske.

Jeg hadde gladelig tatt meg en durabelig dram av hvilken som helst av dem og forskanset meg i et hjørne, men var nødt til å takke pent takk for turen og pakke familien i bilen for neste etappe av Tour de Suède i stedet (det var vår siste morgen i Gävletraktene). Det var også det siste destilleri- eller bryggeribesøket, så da kan jeg utrope meg ferdig med rapportene, bare et halvår etter turen. Akk ja.

Fler bilder fra Mackmyra i galleriet under.

[Best_Wordpress_Gallery id=»7″ gal_title=»Mackmyra»]

Gammelstilla

Vi fortsetter berettelsen fra drikkelig.no does Sweden, etter et ganske langt opphold. Vi besøkte Gammelstilla 16. juli 2014.

Hos Gammelstilla hadde vi en avtale med Sarah Winges (en av grunnleggerne) på ettermiddagen. Vi var på Furuvik (fornøyelsesparken/dyrehagen) først og det tok lenger tid å finne frem enn beregnet (advarsel: Google plasserer Gammestilla på feil sted, muligvis på forretningsadresse snarere enn besøksadresse) så vi var forsinket. Heldigvis var Sarah også forsinket, hun kom rett fra jobb, så vi kom omtrent samtidig.

Først fikk vi en introduksjon til historien til bruket. Gammelstilla er en del av «järnriket» og det var smijernsproduksjon her fra midten av 1600-tallet, og stålproduksjon fra rundt 1850, men andre produsenter i området hadde bedre patenter på stål og det ble slutt på stålproduksjonen i 1914. Gammelstilla var tidlig ute med elkraftverk, kraftverket forsynte et mekanisk verksted slik at bruket hadde flere ben å stå på. Først i 1971 opphørte all aktivitet på bruket, og bygningene fikk stå og forfalle.

I 1990 fikk lokale krefter i gang stiftelsen Gammelstilla Bruk og gjennomførte renovasjon, og i dag er det blant annet kafédrift og teatervirksomhet i brukets lokaler.

Når en gjeng venner ville starte destilleri i området falt øynene deres på bruket. Først ble det prosjektert med å bruke en stor mursteinsbygning som Gusander brukspatron fikk bygd på slutten av 1800-tallet som bevis på egen storhet. Bygget er utført i egenprodusert murstein. Dessverre gikk Gusander konkurs på grunn av konkurranse fra Sandvik bruk (som hadde bedre stål), så bygget ble aldri ferdigstilt. Destillerientusiatene hadde stjerner i øynene og hele bygget planlagt før det ble klart at bygget ikke kan brukes som det er, da treverket inneholder mer bly enn det som er tillatt i et bygg som skal brukes til matvareproduksjon i dag.

Flott, men i nåværerende stand ubrukelig, bygning

Først fikk entusiasmen seg en knekk, før noen påpekte at Gammelstilla også hadde en annen bygning som ikke var i bruk, kanskje destilleriet kunne huses der? På lang sikt håpes det at mursteinshuset kan renoveres og likevel brukes, men enn så lenge er Gammelstilla vel plassert.

De kjøper urøkt malt fra Sveriges eneste malteri, Viking malt. Washen lager de med et mikrobryggeri arvet fra en av grunnleggerene, og de bruker tørrgjær i produksjonen.

Pannene har de designet selv, og de er produsert i Sverige på Beckströms Mekaniske. Washstillen rommer 500 liter, spiritstillen 300. Den første spriten rant fra pannen i april 2012, så det er bare et par måneder til Gammelstilla kan skåle i egen whisky.

Noen justeringer er foretatt, blant annet fikk washstillen tilført en midtdel for å gjøre den høyere i 2013. Når vi var der produserte de bare ca 50 liter i uken, det er en kjøring. De har bare kunnet kjøre enten brygging eller destillering på grunn av for dårlig kapasitet i el-nettet, men det hadde de nettopp fått fikset.

Det var ikke så mye uutnyttet plass i destilleriet, så jeg kan se for meg at de kan få kapasitetsproblemer etterhvert, om de da ikke får orden på den andre bygningen.

I dag er det GSW som eier kraftverket, og det forsyner det nasjonale nettet, noe som sikkert ikke er negativt for økonomien.

Smaksnotater i neste innlegg.

[Best_Wordpress_Gallery id=»6″ gal_title=»Gammelstilla»]

Highland Park (The Dark Expedition – del 5)

Del 4.

Jeg beklager forsinkelsen, jeg ble sidetracked av å forsøke å finne en galleriplugin som gjorde det jeg ville, dessuten skulle jo alle bildene ha en fornuftig tekst. NB: Dette innlegget forteller litt om det som er spesielt med Highland Park, men forutsetter egentlig at du allerede vet hvordan whisky lages. Vet du ikke det anbefaler jeg å lese Whiskyskolen del 4 først.

Vi ble hentet av Highland Park sin minibuss ved hotellet og kjørt opp til destilleriet. Først fikk vi se en liten film om destilleriets historie (dette er formodentlig en del av standardturen også), og så ble vi delt i to grupper for omvisning, der Martin tok den ene gruppa og Patricia viste oss andre rundt.

Turen startet selvsagt i malteriet. 15000 tonn bygg per år maltes på destilleriet, og det utgjør 20 % av all malten destilleriet bruker. De benytter byggtypen Concerto og byggen er «importert», det vil si fra Skottland, noe som selvsagt øker utgiftene.

Når malten hentes fra maltgulvet har den ca 40 % fuktighet, så tørkes den med torv i kilnen i 22 timer og deretter med ren koksvarme for å tørke ferdig. 35-50 ppm i malten etter kilning gir bare 2 ppm igjen i nyspriten.

Highland Park har 12 washbacks, noen i oregonfuru, noen i douglasgran og noen sibirlerk. Gjæringen foregår i minimum 56 timer og resulterer i et øl med 7-8 % alkohol som smaker fruktig, søtt, nøtteaktig og røykpreget.

2 washstills gir en low wine med 25 % alkohol, og i den prosessen mistes 60 % av volumet. «Smells like mushroom soup in the stillhouse», i følge Patricia. Det fikk vi ikke sjekket, for vi fikk faktisk ikke komme inn i stillhouse i det hele tatt (de jobbet der, må vite), vi måtte stå ved døren og se inn.

Nuvel. De kutter fra hodet til hjertet ved 75 % og til halen ved 63 %, det gir ca 4500 liter nysprit fra 30.000 liter øl.

Til gjengjeld for at vi ikke fikk komme inn i stillhouse fikk vi klatre opp på taket, og fikk en fantastisk utsikt.

Der fikk vi også se inne i kilnen, der malten faktisk ligger når den tørker. Og vi fikk kikke inn i den kilnen de hadde tent på til glede for oss (så vi skulle få hive torv på flammene). De hadde ikke noe korn å tørke den dagen. Men det luktet godt likevel.

Så klatret vi ned igjen og fikk komme inn i det aller helligste: Lageret.

Rundturen ble avsluttet med en smaking ledet av Martin, der vi fikk to vikingrelaterte Highland Park tapninger (selvsagt); Leif Eriksson og Drakkar, og så Dark Origins som jo hele turen var til ære for, og så avsluttet vi med en Highland Park 21 år. Følg lenkene for smaksnotater for de tre andre, Dark Origins har jeg skrevet om før, men denne gangen noterte jeg sherry, brent gummi, svidd popcorn og appelsinskall på nesa, svidd fat, tørket frukt og vanilje på smaken, og jeg synes fortsatt den er god.

Glade og fornøyde (og slitne, vi hadde tross alt først kommet til land samme formiddag) avsluttet vi besøket på destilleriet med en tur i butikken.

Flere bilder på Flickr.

Del 6.

Box Distillery

På vår tur rundt i Sverige hadde vi avtalt møter med de fleste av stedene vi ville besøke, men Box har omvisning to ganger om dagen i hele sommer (13 og 15), så der var det bare å møte opp. Eldstemann var forøvrig særdeles fornøyd med å bli etterlatt i butikken/kafeen med nettbrett, tilgang til wifi og hundre svenske kroner til bruk i isdisken. Ikke alle destillerier har et så barnevennlig oppholdsrom å vente i. Minstemann fikk finne seg i å sitte på pappas rygg. Dessverre fant hun seg ikke i det, så turen ble noe avkortet for Arve sin del. Noe av ulempen med å gå generell omvisning er jo at de andre besøkende ikke får like mye utbytte av turen om en hyskrikende snart-to-åring er en del av følget. Nuvel.

Box var godt besøkt, tross det utrolige været, så vi var 14 stykker som hørte Anders Jonasson fortelle om Box’ forhistorie. Navnet Box har en morsom historie. Destilleriet er oppkalt etter stedet det ligger, og plassen ved Ångermanälven er faktisk oppkalt etter en bedrift. Den første bedriften som utnyttet nærheten til oppsamlingsplassen for tømmeret som hvert år ble fløtt ned Ångermanälven var nemlig et sagverk som fra 1850-tallet lagde emner til trekasser for eksport til det lønnsomme engelske markedet: AB Box. Etter at sagverket brant ned i 1890 ble plassen solgt og et dampdrevet kraftverk ble bygd, bygningen som sto klar i 1912 er den som i dag huser destilleriet. Dampkraftverket ble snart utkonkurrert av vannkraft, men fram til 60-tallet var bygningen i bruk. Deretter forfalt den i tredve år før Mats de Vahl reddet den fra riving i 1991. Siden det har man lett etter en måte å skape arbeidsplasser og liv på stedet, fortrinnsvis en bedrift som ikke kan flagge ut til lavkostland når den blir en suksess, og whisky syntes å være en perfekt løsning. Mats og broren Per fikk med seg åtte andre entusiaster (blant dem guiden vår) og startet Box Distillery, og i 2010 startet destillasjonen.

Tidligere i år slapp Box sin første whisky, den treårige Pioneer, som jeg selvsagt har smakt og skrevet smaksnotater for.

Etter historieleksjonen fikk vi ta på oss skotrekk og komme inn i destillerilokalene. Vi fikk hilse på mølla (ikke en Portheus) og smake på malten. Den urøkte malten er svensk, den røkte kjøpte de før fra et belgisk malteri, nå kjøper de fra Simpsons i Skottland. Til lagring av malt har de fire siloer som hver holder 13 tonn.

Ved meskekaret fikk vi fortalt at de kjører to vann, det første på 5000 liter, det neste på 1300, som til sammen gir 6300 liter vørter. Dette tappes over i gjæringskarene der de tilsetter 5 kilo belgisk tørrgjær, som gir et fruktig, litt syrlig øl på rundt 7,5 % etter 2 døgn, men det får gjære ut i 3 døgn for på slutten dannes melkesyre som påvirker smaken positivt.

Så kjøres ølet gjennom washstillen og low wines kommer ut med en alkoholstyrke på 23 %. Deretter står spiritstillen for tur. De kutter fra hodet til hjertet etter 13 minutter for urøkt og 30 minutter for røkt, og fra hjertet til hale ved 67 % for urøkt og 60 % for røkt. Noe av det morsomste med å starte et destilleri selv må da være å finne ut av disse detaljene? Hvilken gjær, hvor lang gjæring, når skal vi kutte? I alt gir en destillasjon omtrent 320 liter, altså rundt 10 % av ølet.

Begge destillasjonspannene hos Box, washstill til høyre og spiritstill til venstre.

Destilleringspannene er fra Forsyths og har vakker utsikt ut over Ångermanälven. Det kan nok bli varmt i rommet når destilleringen er i gang, men utseendemessig kan man ikke klage på arbeidsmiljøet på Box. De har separate tanker for røkt og urøkt sprit, slik at de unngår «forurensing» av den urøkte, det er nok en ganske smart løsning for et småskaladestilleri.

På en uke produserer de 5 ganger 640 liter sprit på 70 %, som vannes ned til 63 % før den fylles på fat. Årsproduksjonen er følgelig mellom 150.000 og 160.000 liter fylt på fat. Lagerhusene er ikke isolert på noen måte, så temperaturen varierer fra -30 til +30 grader gjennom året. Det lageret vi fikk se inneholder omtrent et års produksjon, i tillegg har de et større lagerhus ovenfor som skal ta omtrent seks års produksjon.

Om været hadde vært dårligere hadde du sett stillsen tydeligere, men du kan så vidt skimte dem.

Et bilde fra Box i gamle dager henger (til inspirasjon?) i destilleriet.

Anders Jonasson forklarer om hodet, hjertet og halen.

Separate tanker for røkt og urøkt nysprit.

«Ankare» – fat eid av privatpersoner og klubber fyller hele den ene veggen i lagerhuset.

Større (og mindre) fat fyller resten av lageret.

En svensk bøkker bygger om barrels og butts til småfat.

Box-relaterte artikler her på drikkelig.no.