Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Søte epler, tipper litt mot honning.
Smak: Mindre søt enn lukta skulle tilsi. Honningassosiasjoner her også, men også tørrhet og nærmest litt fatpreg.
Kommentar: Ganske god, men jeg tror honningen vil bli litt «cloying» i lengden, neppe noe jeg vil orke å drikke flaskevis av (om engang en hel flaske).
Smakt på Vill & syrlig 2015.
Nese: Eple og litt sitron, men friskt humlepreg.
Smak: Mye det samme som nesa.
Kommentar: Vel, ok, det funket tålelig. Du får frisk sitron/sitrus fra humle, med klar «humlebakgrunn», men det smaker mer som en saison enn en sider. Jeg ser liksom fortsatt ikke helt poenget. Som saison greit drikkelig, men litt kjedelig, som sider mest merkelig.
Smakt på Vill & syrlig 2015.
Nese: Epler og voks.
Smak: Tørre epler og voks.
Kommentar: God session sider. Litt kjedelig i kveldens selskap.
Smakt på Vill & syrlig 2015.
Innholder eple, bringebær, rips, rabarbra og humle. Akk, ja. Lekkert bringebærdropsfarget er den, men hvorfor humle?
Nese: Vagt bæraktig med floralt humlepreg.
Smak: Bringebær, og bær generelt med litt bitt, går over i hjemmelagd, usukret bringebærsaft. Det er ikke noe opplagt humlepreg på denne, faktisk, men en litt ubestemmelig, vegetalsk tone over det hele, så jeg får assosiasjoner til bringebærbusk, ikke bare til bærene. Rabarbraen har nok bidratt mer til syrligheten enn til smaken ellers.
Kommentar: Nå snakker vi. Kanskje ikke noe jeg vil drikke litervis av, men dette kommer mer i klasse med en lambic med bær enn med såkalt svensk sider med bær. Og det er altså slett ikke negativt. Hvordan humla kan funke så greit på denne og så katastrofalt dårlig på pæresideren er meg uforståelig, men denne gir meg håp om at jeg også kan overbevises om at humle i sider er en god (eller i alle fall brukbar) idé.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
«Ekte pærecider med aromatisk humle» sier etiketten, og jeg kan ikke si jeg hopper i taket av forventning. Det er både pærer og epler på ingredienslisten, men pærer står først, så da kan vi kanskje anta det er det der er mest av? Uansett ikke en perry, altså. Og dessuten humle. Jeg vil gjerne overbevises, men er skeptisk.
Nese: Hadde jeg ikke visst det var humle hadde lukta forvirret meg, men jo, humle, aromatisk sådan, nesten litt tobakkspreg over den. Fruktigheten ligger under, men er vanskelig å plassere, men det nærmeste jeg kommer en konkret assosiasjon er bartlett-pærer.
Smak: Selsomt. Det starter med rund, mild og ganske søt (kanskje bakt?) pære (bartlett) og så, i det du svelger, kommer innslag av conference-pæreskall, humle og bitterhet i form av grapefruktskall.
Kommentar: Annerledes, absolutt. Og brusaktig er det vanskelig å beskylde den for å være. Men er det godt? Vel, nei, jeg synes ikke det. Nå er jo ikke jeg verdens største humlefan, så det var vel ikke noe stort sjokk, men ut over at jeg ikke helt ser poenget med humla sliter jeg litt med at smaken er så oppsplittet, det kommer liksom som et sjokk hver gang du svelger at det ikke bare er søtlig pæresaft du drikker.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Endelig fikk jeg kloa i Balholms nye butikkstyrkesidere. De ankom Gulating ølutsalg i Trondheim denne uken. Rundt om i landet skal de også være å finne på Meny, og selvsagt de andre Gulatingene, så sjekk ditt nærområde.
Jeg må riktignok innrømme at A: Jeg har begrenset med forventninger til sider i butikkstyrke, særlig i dette rusbruslandet og B: Jeg får litt vondt i hodet av særskrivingen av handverk og cider på etiketten. Jada, jeg vet det ser renere ut grafisk uten bindestrek, men jeg trenger vel ikke å like det for det?
Nese: Gjæret eplesaft og noe litt voksaktig.
Smak: Langt syrligere enn fryktet, fin og frisk eplesmak av grønne hageepler. Gjærpreget fra nesa er ikke til stede på smaken.
Kommentar: Når det står medium tørr på etiketten på svenske sidere pleier det å være lurt å vente seg Mozell. Balholm treffer derimot med sin beskrivelse, denne er ikke tørr, det ville være å overdrive, men medium tørr? Jo. Fortsatt litt for brusaktig til å bli noen umiddelbar favoritt, men til gjengjeld er det veldig god brus. Skremmende lettdrikkelig, egentlig. Det smaker kanskje mer som eplemost med Farris i enn som brus. Litt mer tørrhet og hakket mer siderpreg i motsetning til eplepreg, så hadde jeg vært happy.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Nese: Epler med innslag av både sitrus og honning.
Smak: Eplemost med ganske sterkt honningpreg.
Kommentar: Jeg hadde et visst håp om at dette skulle være et brukbart alkoholfritt alternativ til sider, i den forstand at jeg kunne drikke det når jeg har lyst på sider, men det ikke passer med alkohol. Det er det ikke, til det er den alt for søt. Det er derimot en habil eplemost, med tydelig særpreg. Selv om den er musserende i seg selv vil jeg nok foretrekke å blande den ut med farrisvann, honningpreget gir den et for søtt uttrykk ellers (men det har jeg da også for vane å gjøre med det meste av juice).
Polhyllene på Hamar, dere, der har de mye snadder. Det ble med tre flasker (resten av beholdningen) av Aldin også.
Nese: Syrlig og tørt, assosiasjoner til hvitvin. Epler og noe lakrisaktig, sisselrot, kanskje. Veldig vegetalsk lakris, liksom.
Smak: Hoi, de lyver ikke, den er tørr. Melne epler, mot det litt halvråtne uten at det er ubehagelig. Voks, hint av lakris.
Kommentar: Slett ikke dum. Ordentlig sider i alle fall, hyggelig at det endelig finnes norske sidere som ikke faller helt gjennom. Hadde ikke blitt overrasket over å få noe slikt servert på en «Real Cider»-festival i Storbritannia. Skulle vært artig å vite eplesort. Kan komme til å måtte bestille noen flasker av denne.