Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Fruktig og floralt humlepreg.
Smak: Fruktig og floralt. Som i såpe. Det smaker rett og slett parfymert håndsåpe.
Kommentar: Fruktpreget er for vagt til å karakteriseres som eple og det florale preget fra humla gjør at jeg tenker på såpe og luftfrisker. Burde muligens utstyres med påklistret advarsel: «Kun til utvortes bruk.»
Kjøpt på Sainsbury’s i London.
Nese: Røde epler med en dæsj eddik.
Smak: Merkelig. Tydelig eple, av det rødmende slaget, og ikke overdreven sødme. Men både surt – eddikaktig – og søtlig samtidig.
Kommentar: Ikke helt vellykket. Teksten på boksen sier den er laget av juice fra «eating apples» (nærmere bestemt Falstaff, Katy og Windsor), det er mulig det er noe av problemet. I alle fall er den ubalansert, og «eddik» er sjelden positivt som assosiasjon. Jeg skulle til å si «udrikkelig er den ikke», men tok en slurk til og ombestemte meg, for den blir faktisk bare verre og verre. Resten går i vasken.
Kjøpt på Sainsbury’s i London.
I følge etiketten er denne sideren først gjæret med villgjær til 6,5 %, deretter modnet på eikefat i fire måneder før den søtes med pærejuice. Så en eller annen hybrid er det, men akkurat hva man skal kalle det er vanskelig å si. «OPA» står for «oak, pear and apple».
Nese: Tørt, syrlig og fruktig. Det lukter eple, men ikke like «in your face» som de andre Perry’s-ene.
Smak: Frisk, tørr eplesider med et hint av pære. Lettere enn man skulle trodd ut fra fatlagringa, men det er kanskje juicen som gjør det.
Kommentar: Føyer seg pen inn i rekken av hamstreverdige sidere fra Perry’s, men jeg vil nok prioritere fugleserien høyere enn denne. Godt, men ikke helt «Wow!»
Kjøpt hos New Forest Cider, Borough Market, London.
Dette er en single orchard cider, det vil si epler bare fra en eplehage. To eplesorter er det likevel; Readstreak og Dabinett.
Nese: Syrlige hageepler, epleskall.
Smak: Rødlige, men syrlige hageepler. Balansert tørrhet og et lett bittert drag.
Kommentar: Konklusjonen så langt er at det bare er å hamstre Perry’s om man kommer over dem, de gjør visst ikke så mye galt. Denne føyer seg inn i rekken og er blandt de bedre. Lettdrikkelig, men likevel tørr og dessuten full av eplesmak.
Kjøpt hos Siidrimaja i Tallinn.
Jeg har fått det forklart, både i kommentarer her og på Twitter, at jeg har drukket spansk/baskisk sider feil. Det har jeg forsåvidt vært fullt klar over, det vil si: Jeg har vært fullt klar over at den tradisjonelt serveres i det man vel må kalle «vanlige kjøkkenglass», helles i glasset fra en viss høyde (30 cm til en meter) og drikkes med en gang, mens den forsatt har luftbobler i seg.
Det er det bare så j**lig vanskelig å ta bilde av, i alle fall med det oppsettet jeg vanligvis bruker. Men jeg måtte jo gjøre et forsøk, og samtidig også teste smaken, hvor stor forskjell utgjør det egentlig? Siden det kom en ny sider fra Petritegi på polet i mai virket det som en god anledning. Konklusjon en: Det hadde kanskje vært en fordel å ha en medhjelper som sto for selve filmingen. Konklusjon to: Å helle fra en høyde er visst noe man må øve seg på. På den annen side mistenker jeg vel at den integrerte «helletuten» i korken på denne flasken er ment å kompensere for høyden og skape samme effekt (altså å få blandet inn luftbobler) selv om man heller på mer normal maner.
Nese: Eple og syre.
Smak: Grønne epler – Granny Smith – tørt og syrlig. Syrligheten tipper nesten over i eddikaktig, men holder seg på rett side av grensen. I mitt vanlige smaksglass blir eddiken hakket mer fremtredende, samtidig får det fram en smak av eplekart og vinterepler som ikke er der så tydelig i den «riktige» versjonen.
Kommentar: Den var god, denne, servert både på den ene og den andre måten. Eddiken truer med å ta overhånd, men gjør det aldri, og det er mye smak av eple, i flere inkarnasjoner, som holder meg interessert også etter at de første inntrykkene er skriblet ned.
Dette ble skrevet i mai 2017. Det viste seg at det ikke bare var filmingen som var vanskelig, terskelen for å gjøre noe med videoene slik at de kunne lastes opp var tydeligvis høy. I dag har jeg ryddet i kladder, og da tok jeg endelig grep og lastet ned redigeringsprogramvare. Så nå har jeg også lastet opp min første video på YouTube. Det betyr nok ikke at det blir vlogging heretter, til det er jeg alt for lite glad i å høre min egen stemme – ikke følger jeg vloggere selv, heller, jeg foretrekker å lese tekst framfor å se videoer. Men av og til er lyd og bevegelige bilder på sin plass. Inkludert den utilsiktede kommentaren når sjenkingen ikke går som den skal.
Nese: Søt eplemost.
Smak: Eplemost.
Kommentar: Selskapet mitt mener den smaker fluorskyll. Jeg synes mest den smaker helt grei eplemost med bobler, og siden den ikke er sterkere er det forsåvidt helt ok drikke, men kanskje ikke så veldig spennende, og jeg drikker like gjerne vanlig norsk eplejuice med farris.
Kjøpt i Estland.
Nese: Pæresaftis, bare muligens med litt lite sukker.
Smak: Ganske skikkelig pæresmak.
Kommentar: Jeg tror aldri jeg har drukket ren pærejuice, men om man hadde blandet pærejuice med kullsyret vann innbiller jeg meg at man ville havnet omtrent her. Ikke vondt, men har fint lite med sider å gjøre.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Nese: Eplelukten er tydelig, i alle fall, selv om det kanskje lukter mer eplemos enn sider.
Smak: Det smaker eplemos også, men med kullsyre. Voldsomt søtt er det ikke, men definitivt mer brusaktig enn jeg foretrekker det.
Kommentar: Blir neppe noen ny favoritt, nei. For brusaktig og på sett og vis ubalansert, friskheten later til å komme mer fra kullsyren enn fra sideren.
Kjøpt på Gulating, Trondheim.
Denne var ivrig til å komme ut av flaska, men i følge etikettene bruker Perry’s villgjær, så da er det kanskje mer overraskende at det ikke har skjedd med noen av de andre.
Nese: Rødlige, melne hageepler, men likevel ganske tørt.
Smak: Langt tørrere enn lukta lovte (uten at den skrek søtt heller). Eplekart – en del syre – og tørrhet.
Kommentar: Jeg lurte litt på om disse britiske fuglene var samme sider med forskjellige etiketter, men i så fall er det forskjellige batcher som varierer så mye at det rettferdiggjør å kalle det forskjellige sidere. Denne ligner overhodet ikke på Barn Owl utover å være «tørr sider». Også denne er god, men kunne smakt mer eple, så jeg holder en knapp på ugla.
Kjøpt hos Siidrimaja i Tallinn.
Nese: Grønne og gule epler, eplebinge i kjelleren.
Smak: En eksplosjon av frisk eplesmak, skall av grønne epler og tydelig siderpreg. Tørrheten er merkbar i munnhulen, men samtidig er den ganske lettdrikkelig.
Kommentar: Oi, det var godt. Perry’s har skjønt det, og dette er nok den beste fra dem så langt (yes! jeg har fler!). Perfekt balanse mellom tørt og friskt og lassevis med eplepreg.
Kjøpt hos Siidrimaja i Tallinn.