Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Mye eple, både grønt og rødt, og vokset epleskall.
Smak: Først i overkant mye kullsyre, det spørs om denne egentlig bør drikkes som musserende vin heller enn cider by the pint. Så veldig syrlige epler og eplekart.
Kommentar: Mer syre enn tørrhet, men likevel en bra sider i «ren og elegant»-sjangeren. Kan bli litt ensforming, så det hadde ikke gjort noe om den kom i 0,33 snarere enn 0,75 flaske. Men det er jo ikke hver dag man drikker sider fra Chile, så det får stå seg.
Nå som det er MGP-tider får jeg automatisk lyst på rosa musserende vin. Jeg har ikke nødvendigvis så lyst til å se MGP (vel, finalen skal jeg nok se), men vinene kan man jo teste likevel? Denne fikk jeg tips om på bloggen til Mona (en blogg jeg har lest jevnlig siden i fjor en gang. Jeg er nok mer interessert i vintipsene enn i kostholdsrådene hennes, men det får så være), og siden musserende chilenere var nytt for meg også slengte jeg den med når jeg først skulle bestille noe annet her i forrige uke. Den er forøvrig Fairtrade-merket, noe jeg tar som et pluss.
Farge: Egner seg til MGP-aften; rosa med fint lite gult i seg
Nese: Friskt og syrlig, med noe krydder, kanskje kanel, og noe nesten syrin- eller jasminaktig.
Smak: Syrlig og ganske tørr, med et visst gjærpreg. Et hint av jordbærsyltetøy uten at det blir søtt.
Munnfølelse: Friskt perlende, slank og ganske lett.
Kommentar: Ingen tungvekter, akkurat, men litt annerledes, og slett ikke noe dårlig alternativ i disse MGP-tider.
Det er underholdende å følge Ingvild rundt i verden. Nå har turen kommet til Chile, og i kveld er jeg med. Først en rimelig hvit som jeg ikke tror jeg har testet før (selv om jeg selvsagt har vært innom andre Casillero del Diablos, de er en smule vanskelige å unngå).
Casillero del Diablo Chardonnay 2013
Farge: Blek strågul
Nese: Sitron og litt stikkelsbær.
Smak: Sitron. Umoden fersken eller syrlige, umodne gule plommer.
Munnfølelse: Slank og ikke videre intens.
Kommentar: «Lettdrikkelig» kaller Ingvild den og det er det vanskelig å krangle på. Jeg ønsker meg sommerkveld på terrassen for å få den perfekte stemningen, riktignok, men det kommer, det kommer.
Deretter en rød, til en noe høyere pris, men fortsatt innenfor hva man kan bruke på en hverdagsvin med rimelig god samvittighet.
Leyda Canelo Single Vineyard 2013
Farge: Mørk burgunder mot lilla
Nese: Lett støvete samling røde bær. Et hint av voks og så gammeldags skolelimstift når jeg trekker duften dypt inn.
Smak: Passe tørrhet. Røde bær. Etter å ha lest Ingvilds notater kjenner jeg bjørnebær, ja, men også, hm, tranebær? Krekling? Sistnevnte er ikke røde, men er til gjengjeld ganske tørre.
Munnfølelse: Ganske fyldig, vil jeg si, og passe intens.
Kommentar: Slett ikke dum. Kan fort bli kjøpt igjen.
Selv om det er morsomt å følge med rundt i verden var det jo ren øvelse i å smake og huske jeg egentlig hadde tenkt meg. Siden Skål! beleilig nok kom på Mammutsalget har jeg nå gått til innkjøp (jeg har lest den før, men da i lånt eksemplar). Jeg har derfor tenkt å gå tilbake til grunnprinsippene og jobbe meg gjennom boka vin etter vin. Så får vi se om jeg husker noe bedre når jeg er ferdig. Jeg skal nok plage dere med arbeidsnotater underveis.
A-magasinet fra 1. november er søkk vekk, så jeg hopper over en uke. Like greit, kanskje, for jeg brygger på en forkjølelse eller noe, så det er ikke sikkert nesa er helt på topp. I dag blir det altså billigvin, hvitvin mer bestemt.
Ingvild sier hun ser etter «sunn frukt» når hun leter etter gode billigkjøp. «ren sitron og grønne epler, fremfor sitrondrops og Gøy-saft». Det er vanskelig å være veldig uenig (selv om jeg har smakt god hvitvin som hadde toner av for eksempel Haribo-fersken). I tillegg skal smaken stå løpet ut og ikke være helt endimensjonal, for da blir det rett og slett for kjedelig. Også det er det vanskelig å være uenig i. Da er jeg enig i teorien, så får vi se om jeg er enig i praksisen: Er dette billige perler?
Domaine Horgelus Colombard Sauvignon
Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær
Nese: Stikkelsbær og appelsin. Jeg synes også jeg får et innslag av gule epler.
Smak: Tørrere enn forventet fra nesen. Svak stikkelsbærsmak og en viss mineralitet, med appelsin og appelsinskall på ettersmaken.
Kommentar: Knallgodt, i alle fall til 90 kroner. Med 30 centimeter snø utenfor er jeg strengt tatt ikke helt i hvitvinsmodus, men dette funker slett ikke så verst, og den skal definitivt huskes når vårsola begynner å ta og et glass hvitvin i solveggen begynner å høres fristende ut.
Casillero del Diablo Chardonnay
Farge: Lys strågul med et svakt grønnskjær (identisk med den forrige, her gjelder det å huske hvilket glass som er hva, for jeg ser ikke forskjell)
Nese: Det var noe helt annet! Sitron og urter.
Smak: Sitron, med et innslag av noe jeg nesten ville karakterisere som korn og dessuten grønne epler. På ettersmaken synes jeg den får en viss skarp syrlighet som ikke er helt ideell. Utvilsomt det Ingvild kaller grapefruktbitterhet, nå som jeg har lest det kjenner jeg selvsagt grapefruktsmaken. Siden jeg aldri har likt grapefrukt er det ingen vinner.
Kommentar: Joda. Den sitter også. Men jeg foretrekker ganske klart eneren, og den er dessuten en tier billigere. Ikke at det er så mye penger, men snakker vi billigvin, snakker vi billigvin.