Nese: Sitrus, mer sitron enn appelsin, litt honning, eik og noe plastelinaaktig. Vann gjør ingen videre forskjell.
Smak: Eik, vanilje, tørkede tranebær og røsslyng. Det er noe bål-aktig her også, og det kommer tydeligere fram med vann, men jeg tenker kanskje mer på stekeskorpe på kjøtt stekt på bål enn på selve bålet.
Kommentar: Gordon & MacPhail glimtet av og til til den gangen de tappet alt på 40 % også, dette er et godt eksempel på det. Kanskje hadde den vært enda bedre på fatstyrke, men det er vanskelig å forestille seg at det skulle utgjøre så mye, for dette er rett og slett fryktelig godt som det er.
Nese: Bittert fatpreg, pæreskall, spritstikk. Når vannet får dempet spritstikket kommer det til vanilje og tranebær, og bitterheten demper seg også.
Smak: Pæreskall, fersken, nøtter. Mer bitterhet på smaken med vann, eikefatsbitterhet i rikt monn, det er vanskelig å konsentrere seg om så mye annet. Det er frukt her, litt aprikossyltetøy og litt veldig bitter appelsinmarmelade.
Kommentar: Eks-bourbon. Sannsynligvis med noen år på baken, 20ish? Alkoholsterk, også. nærmere seksti. Og… Speyside? Highland? Det ringer ingen bjeller, men jeg føler vel også at fatet har tatt litt overhånd. Ikke helt min kopp te.
Fasit: Like greit at jeg ikke begynte å nevne destillerier, for jeg kunne holdt på en stund før jeg hadde kommet til Banff. 1976 og tappet i 2010, så den er hele 34 år gammel, tappet av Gordon & MacPhail, men bare 43 %, jeg kunne ha sverget på at den var sterkere. Og refill sherry. Ja, ja, i det minste var det refill, ikke first fill.
Det har blitt tradisjon i NMWL Trondheim at septembermøtet inneholder noen litt mer eksklusive tapninger. Vi startet med tre (?) år på rad med Rare Malts tapninger, og når de rett og slett ble for dyre og for vanskelige å få tak i gikk vi over til andre ting. I år hadde styret først annonsert «skatter fra skapet», men så blitt så befippet over septemberslippet på polet at vi til slutt fikk servert bare to fra skapet og fire fra slippet. Men jeg hørte ingen klager…
The Glenlivet, Douglas Laing Director’s Cut, 35 år, 55, 3 %
Destillert juni 1977, tappet juni 2012, DL Ref 8574. Nese: Gin, dvs. einerbær og litt rå sprit. Frisk frukt, litt sitron. Smak: Bitter, maltsødme og grønne epler. Kommentar: Lukta er ok, men den er for bitter på smaken. Jeg tilsetter mye vann, men det blir ikke bedre og jeg drikker faktisk ikke opp drammen.
Isle of Arran Single Cask no 387, 50,5 %
Destillert 19. mars 1997, tappet 5. mars 2013 Nese: Frukt, litt fersken? Vanilje, appelsinmarmelade og kandisert appelsinskall. Smak: Frukt, lyng, hint av honning. Kommentar: Godt. Mye bedre en Glenliveten og ikke halvparten så dyr engang.
Imperial 17 år, Dougas Laing Director’s Cut, 53,3 %
Destillert oktober 1995, tappet februar 2013, DL Ref 9527. Nese: Stikkelsbær, kald stein, sødme og aske. Smak: Maltsødme, røde bær, sitrus, aske, pepper. Kommentar: Trenger mye vann, men blir god med passe mengde.
Banff 36 år, Cadenhead Small Batch 49,8 %
Destillert 1976, tappet 2013, bourbon hogshead, 192 flasker Nese: Aske og kull, ristet kokosnøtt, tørket aprikos. Smak: Kull, sødme, forkullede spareribs som noen har glemt på grillen. Hermetisk fersken. Kommentar: Får litt mer kick med litt vann, blir ganske god med litt mer. Er nesten verdt prisen (2800 kroner).
Tomatin 32 år, Douglas Laing Old & Rare, 55,7 %
Destillert 1975, tappet 2008, bourbon cask Nese: Sitronvoks, bonevoks? Vegetasjon. Mye! (Klarer ikke sette ord på alt.) Røde druer, sukkertøy (kongen av danmark?). Smak: Lime, urter, sitronmelisse og noe annet. Solbær og solbærblader på ettersmaken. Kommentar: Spesiell. Smaker på en måte ikke whisky. Men god, veldig god. Jeg måtte ha påfyll. Desverre var dette en av de fra skapet og den er ikke tilgjengelig lenger. Kommer jeg over en flaske er det mulig jeg må kjøpe en, tross at innkjøpsprisen til laget var 2500 kroner.
Caol Ila 22 år, Cadenhead, 46 % Nese: Røyk! Smak: Kull og ildsted, sødme i bakgrunnen. Kommentar: Ikke veldig kompleks. God, for all del, men litt kjedelig, særlig i dagens selskap.
Baby got legs
I tillegg til det oppsatte programmet måtte jeg få med meg denne, som var blitt åpnet på et tidligere møte:
Laphroaig 18 år, Douglas Laing Old Malt Cask 46,6 %
Destillert desember 1993, tappet desember 2011, DL Ref 7992. Nese: Røyk, sødme, rødkittost (Le Vieux Pané). Smak: Også ost og røyk. Kommentar: Knallgod.
