Aberdeen – drikkelig.no

Mens jeg virret rundt på Orkney surfet Arve på nett og sendte meg tips til barer å besøke i Aberdeen (det er mannen sin, det). En kveld er dessverre alt for lite tid til å få med seg alt byen har å by på av sjenkesteder med spennende utvalg, men jeg valgte meg Casc litt tilfeldig, delvis fordi de også skulle ha sider på fat. Med adressen plottet inn i Google maps på mobilen, gikk jeg inn Hadden Street fra Market Street og kikket ned Stirling Street.

Vel. Her ser det ikke akkurat ut til å være flust med barer?

Vel, ok, vi får gå ned her og se hva vi finner…

Aha.

Casc ligger altså i en rolig sidegate, i et kjellerlokale. Lokalet er innredet så det føles luftig, men samtidig lunt, og det første man legger merke til når man kommer inn (i alle fall om man er meg) er hyllene bak baren.

De har en og annen whisky. De har også, som reklamert, sider på fat, samt en god del øl, 6-7 tappelinjer (jeg glemte å telle. Bad blogger.) og mange på flaske. Jeg satt meg ned med en øl og leste meg gjennom whiskymenyen.

Denne var på det jevne. Whiskymenyen, derimot, bød på mange fristelser. Jeg skrev en «ønskeliste» fortløpende og så prioriterte jeg ut fra den når jeg handlet. Noen måtte de lete litt etter.

casc_aberdeen-8 — Tre personer for å finne en whisky…

Denne gangen smakte jeg:
Allt-a-Bhainne 1991 22 år Signatory Cask Strength 54 %
Auchentoshan Festival 2009 56,6 %
Cambus Single Grain 1991 Signatory Cask Strength 53,8 %
Bunnahabhain 24 år 1988 Signatory Cask Strength 55,9 %

Utpå kvelden ble det folksomt på Casc, men ikke overdrevet.

Betjeningen var hjelpsom og tålmodig (ikke at jeg satt dem på urimelige prøver, men jeg har opplevd mindre iver etter å lete når man ikke finner whiskyen på første forsøk, kan jeg si). Stemningen i baren var ypperlig og whisky- og øllista slik at man sikkert kunne tilbragt hver kveld en uke på Casc uten å gå tom for nye ting å teste. Med andre ord, jeg har tenkt meg tilbake, og anbefaler uten å nøle andre whisky- og ølhunder å ta seg en tur innom.

Tilleggsopplysning: Casc informerte meg via Twitter at de har 24 tappelinjer. Ikke akkurat stusselig det. Jeg var jo altså helt på jordet med mine 6-7, kan man unnskylde det med at jeg var mer fokusert på whiskyen?

Del 6.

Fredag kveld var det selvsagt festmiddag med alle ekspedisjonsdeltagerene, både vi som hadde ankommet med båt og de som skulle seile tilbake til Göteborg. Jeg avsluttet så tidlig jeg kunne og kom meg i seng. Når jeg våknet en gang midt på natten skjønte jeg overhodet ikke hvor jeg var, senga gynget, men jeg var jo ikke på en båt! Neste morgen fortalte Martin at han hadde våknet og måttet på do i løpet av natten og hadde holdt seg fast i veggen på veien fordi han ikke stolte på underlaget. Det var ikke bare jeg som led av sjøbeinsyndrom, med andre ord.

Du tror kanskje jeg nøt å ligge lenge i senga neste morgen? Pøh. Her var det jo en øy å utforske (og med 8 timer skikkelig søvn følte jeg meg langt bedre). Dagen før hadde jeg spurt Martin hvor langt det var til Scapa, om man kunne gå dit? «Nei, det kan du ikke» var svaret, men siden vi kunne se Scapa Bay fra taket på Highland Park hadde jeg mine tvil om det svaret og Google var mer enig med meg enn med Martin, så etter frokost la jeg i vei.

Det var utmerket vær å vandre i, og nok å se på på veien. Dessuten var det ganske deilig å kunne lange ut etter å ha tilbragt uka i en tross alt ganske liten båt. En liten time tok det å gå til Scapa Bay.

Det er fra sjøsiden det er enklest å få tatt bilde av Scapa. Jeg måtte selvsagt sjekke hvordan forholdene var ved inngangen også, men der var det (som ventet) lite å hente. Jeg har nylig hørt rykter om at det planlegges besøkssenter ved Scapa, så kanskje neste gang jeg kommer meg til Orkenøyene? (Jeg husker ikke HVOR jeg hørte ryktet, så det er mulig vi bør ta det med en klype salt.)

Denne gangen var det ikke så mye annet å gjøre enn å gå tilbake til Kirkwall, jeg valgte en annen rute på tilbaketuren. Så var det å pakke baggen og komme seg til flyplassen og fly til Aberdeen.

I Aberdeen besøkte jeg blant annet Casc Bar og Brewdog (innlegg om begge følger etterhvert), og fikk med meg Kaffe Fasset-utstilling på kunstmuseet. Søndag fløy jeg hjem. Torsdag, nesten en uke etter anløp i Kirkwall begynte jeg å føle at jeg hadde tatt igjen den tapte søvnen sånn at jeg ikke lenger gikk i ørska. Jeg tror kanskje ikke jeg skal bli sjømann.

Siste innlegg i denne serien blir en liten oppsummering med tilhørende etterpåklokskap, og en giveaway! Der kommer også alle bildene fra turen til å finnes.

Oppsummering.

Stikkord: Aberdeen

Casc Bar, Aberdeen

The Dark Expedition – del 7