Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Eple og annen frukt, eik, eplekake, mildt bourbon-preg, lett svovel, tørr bjørkeved, vegetabilsk bitterhet (karve?). Mer mot sitrus med vann, men fortsatt eple – og kokos.
Smak: Vanilje, bourbonpreg, litt kjedelig. Tar seg opp med vann, mer eik, banan, kokos og banan-twist.
Kommentar: Heldig med den, Frode. Litt kjedelig på smaken, men tok seg opp med vann. God, og fortsatte å være god smakt opp mot de andre samme kveld.
Smakt på smaking med Frode Harring på Raus, 8. juni 2016.
Fat nummer 1085, tappet 2015. Fatet er valgt ut av Allt om Whiskys ambassadører i 2015, David Tjeder og Frida Birkehede, og det later fortsatt til å være igjen noen få flasker på Systembolaget, prisen er SEK 1299,-
Nese: Vanilje, vaniljekrem og eik, korianderfrø, plommesyltetøy og litt bringebær. Med vann, støvete maltloft, sitron, sjøsprøyt og kalk.
Smak: Vanilje, eik og litt bringebær. Ellers blir spriten litt dominerende på smaken. Med vann slår det inn en del eikebitterhet, ellers sitron og grønne blader, honningmelon og hint av grønn te.
Kommentar: En elegant Pulteney, nesten i overkant elegant, kanskje? Jeg savner det litt røffere, maritime preget, for selv om de offisielle smaksnotatene hevder at det er der, finner jeg det ikke i kveld. Men noe dårlig fat er dette ikke.
Destillert 17. mai 1997, lagret på et hogshead.
Nese: Noe frukt og litt eik. Ganske lukket nese, i grunnen. Kokt kål med vann, melis, mer eik, støvete krydderhylle, muskat, muligens (i så fall utgått på dato for lengst og mistet piffen).
Smak: Eik, sedertre, tobakk, vanilje. Mer bitterhet med vann, sitrus også og eikeplanker.
Kommentar: Det viser seg at jeg har smakt denne før, heller ikke da var jeg fryktelig imponert, men jeg tror jeg liker den bedre nå.
Takk til Stian for smaksprøven.
Farge: Lys strågul
Nese: Vanilje, gule epler, formkake, tørr eik, lett metallisk. Med vann kommer det pæreis og urter, og jasmin.
Smak: Varme treplanker (badstue), vanilje. Mer krydder med vann, men av det ubestemmelige slaget, noe pepper kanskje? Også et litt beskt/bittert preg på ettersmaken, som trekker ned litt for meg.
Kommentar: Fatstyrke, minst 50 %. Bourbonfat. Ingen anelse om hvor eller hva. Highlands? Ikke helt fornøyd med smaken, så ikke noe jeg ville kjøpt.
Fasit: I didn’t see that coming. Clynelish fra 1997 tappet av Wemyss som Cayenne Cocoa Bean. Min første tanke var faktisk at her må Håvard ha rotet med flaskene, men etterhvert ser jeg jo at det er visse Clynelish-clues, selv om det ikke akkurat var hverken cayenne eller kakaobønne som utpekte seg i mine øyne (eller nese og munn). Jeg bommet totalt på styrken, jeg kunne sverget på at den var nærmere 60 enn 40, og glemte å gjette på alder. Jaja. Dommen står, jeg ville ikke kjøpt en flaske.
Farge: Lys strågul
Nese: Pæreis, hermetisk fersken, Haribo-fersken, tørr eik. Med vann blir den mindre godteripreget og får vanilje og friske pærer på nesen.
Smak: Eik, babyspy, lett metallisk preg. Med vann forsvinner spypreget (heldigvis), og jeg får mer krydder fra eika, korianderfrø og litt ingefær.
Kommentar: Ganske alkoholsterk. Smaken uten vann er ikke behagelig, men med vann blir det straks langt bedre. Jeg har virkelig ingen anelse om hvor vi skal hen med denne, men tipper den er over 46 %, og aldersmessig tidlig i tenåra. Og, ja, eks-bourbon.
Fasit: Cragganmore 1997 for Frank Znort Quartet. Den har jeg jo drukket før, og da med langt mindre spennende notater. Interessant.
Nese: Røyka malt, saltvann, svart pepper og korianderfrø. Med vann får jeg aske og malt.
Smak: Røkt svart pepper (hm, det var vel en produktidé?), chipotle og malt. Ingen stor utvikling med vann, malten blir enda tydeligere.
Kommentar: Godt, men litt lite spennende.
Destillert oktober 1997, tappet desember 2013. Fra et refill hogshead.
Nese: Bålrøyk, tang, honning og banan. Med vann begynner jeg å tenke på grillmat, og tror det er sitron og rosmaring jeg lukter.
Smak: Tørr, kald røyk, melkesjokolade. Søtere med vann, maltsukker, modne bananer og honning, men fortsatt også denne kalde røyken. Det er (over)modne bananer og røyk som sitter igjen på ettersmaken, lenge.
Kommentar: En helt kurant Laphroaig. Ganske mye som foregår, så om du vil ha en Laphroaig med litt fler dimensjoner enn røyk er den ikke noe dumt valg.
Nese: Brent sukker og sukkerspinn, ristet malt, hint av gummi.
Smak: Brent fat, malt, sødme.
Kommentar: Ingen nevneverdig endring på hverken lukt eller smak med vann. Greit drikkelig, men kjedelig, det finnes langt bedre Arran å ta av.
Smakt på Trondheim whiskyfestival 2015.
Nese: Eik, blomstrende trær (hegg?), pære.
Smak: Sitron, men dempet. Eikeparkett.
Kommentar: MYE bedre enn den forrige, men ingen höydare.
Tappet 2011.
Nese: Pæreis, hint av røyk, eik. Med vann utvikler det seg i retning melonyogurt og tørr drivved.
Smak: Eik, honning, varme, litt pepper. Mer bitterhet med vann, og et subtilt røykpreg, men også noe fruktig, appelsinaktig.
Kommentar: Litt artig at jeg oppfatter nesa som «kjølig», særlig med assosiasjonen til pæreis, mens smaken er «varm». Det gir en interessant kontrast. Ellers er dette en hyggelig drikkewhisky. Sånn passe kompleks, men ingenting å fordype seg i.