Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Tappet 2008.
Nese: Tydelig fatpreg, brent sukker, frukt (overmoden fersken?). Med en dråpe vann lukter det gammelt lær i tillegg.
Smak: Vannilin og eikekrydder, tørket frukt, fatpreg.
Kommentar: Riktig så trivelig (og sånn en fin årgang…). Litt stivt priset, kanskje, men virkelig en av de bedre rommene jeg har smakt. Kompleks og fyldig uten å bli rotete.
Nese: Nærmest litt beskt treverk. Jeg forventer bitterhet, i alle fall. Fruktighet også; epler og jordbær. I grunn bare mer av det beske med vann.
Smak: Bringebærsukkertøy og jordbærgrøt. Også en litt brent, litt bitter tretone, men den er faktisk helt ok, den balanserer det søte. På ettersmaken litt brent gummi. Med vann dempes sukkrtøyet og treverket blir tydeligere. Noe vanilje (bitter) og litt rustent jern.
Kommentar: Best uten vann. Overraskende god, da både lukta og alderen fikk meg til å forvente overeika saker, men den holder seg på rett side av smertegrensen.
Lagt på fat 30. april 1974, sluttlagret på eks-oloroso sherryfat, tappet 1. mai 2002.
Dette er en flaske jeg kjøpte på destilleriet når vi var der rett etter at de hadde åpnet det nye besøkssenteret sitt. Det kan ha vært høsten 2002 eller våren 2003. For det første fikk vi smake den og den var god, dessuten er 1974 mitt fødselsår og april er til og med min måned, så det var vanskelig å mottstå fristelsen. Den var «dyr» etter mine kriterier den gangen, men jeg tror ikke det var over 100 pund, så nå virker det jo helt latterlig. Akk ja.
Nese: Søtt treverk og krydder. En god dose vanilje, men også et sånt varmt fatpreg som gode sherryfat kan gi. Tørket frukt, f.eks. gule rosiner. Med vann kommer litt trelakk og mint.
Smak: Varmt treverk, tørr badstue. Tørket frukt, mer mot kirsebær eller tranebær. Melkejokolade med vann, og vanilje. Fortsatt mye treverk, kanskje til og med litt kvae.
Kommentar: I etterpåklokskapens lys burde jeg vel kjøpt tre-fire flasker. Dette er en sånn «kandidat til beste whiskyen noensinne», om det hadde gått an å kåre den beste noensinne. Den smaker tydelig tre uten at det blir feil og har både bourbon- og sherryfatpreg uten å miste sin grunnleggende maltwhisky-identitet. Jeg hadde nærmest glemt den bakerst i skapet, men om ikke jeg skulle prestere å glemme den på nytt overlever nok ikke flaska i nye femten år…
Tappet mai 2006 fra et bourbon hogshead.
Nese: Reinlav, eik, lett menthol, sotet metall. Med vann blir soten og røykpreget tydeligere, men jeg finner også aprikossyltetøy og vanilje.
Smak: Eikekrydder, vanilje, kull og et snev av røyk. Mentholen dukker opp på smaken med vann, ellers blir sot og kull forsterket. Appelsinmarmelade tenker jeg også på.
Kommentar: Et eksempel på at 1974 var en god årgang (helt upartisk av meg, altså). Kompleks, men samtidig tydelig røykpreget, slikt kan jeg like.
Takk til Stian T for smaksprøven.
Tappet 1994 i Connoisseurs Choice serien.
Nese: Sitrus, mer sitron enn appelsin, litt honning, eik og noe plastelinaaktig. Vann gjør ingen videre forskjell.
Smak: Eik, vanilje, tørkede tranebær og røsslyng. Det er noe bål-aktig her også, og det kommer tydeligere fram med vann, men jeg tenker kanskje mer på stekeskorpe på kjøtt stekt på bål enn på selve bålet.
Kommentar: Gordon & MacPhail glimtet av og til til den gangen de tappet alt på 40 % også, dette er et godt eksempel på det. Kanskje hadde den vært enda bedre på fatstyrke, men det er vanskelig å forestille seg at det skulle utgjøre så mye, for dette er rett og slett fryktelig godt som det er.
Takk til Johnny for smaksprøven.
Nese: Sitrus, mot grapefrukt, malt. Frukta blir «mykere» med vann, mer mot melon, og treverket dukker opp.
Smak: Tørt maltstøv, litt metallisk. Med vann blir den lett bitter og får en smak av korianderfrø, malt og eik.
Kommentar: Nå er vi over i klassen «helt ok, men litt kjedelig» igjen. Det smaker godt, forsåvidt, men er ingen wow-opplevelse.
Takk til Ivar for smaksprøven.
Nese: Fersken og fullkornskjeks. Vanilje. Med vann blir eik mer framtredende.
Smak: Vanilje, vørter og en litt rar, vegetalsk bitterhet. Vann hjelper på alkoholstikket, men den underlige smaken er der fortsatt og blir egentlig bare rarere. Bittert og litt metallisk, men samtidig gir det meg assosiasjoner til bitre grønnsaker.
Kommentar: Vel, kjedelig er den ikke, men jeg nøyer meg med den ene drammen, takk. Mer merkelig enn godt.
Takk til Ivar for smaksprøven.
Nese: Malt, vanilje og sitrus. Kamferdrops og tørt treverk. Mer treverk med vann, det lukter ubehandla plank, badstuebenk eller ved. Med mer vann litt frukt – eplemos? – og et hint av lakris.
Smak: Badstue og vanilje. Litt vel heftig alkoholpreg på full styrke. Sitruspreg med vann, malt og litt ubestemmelig krydder. Fortsatt mye treverk på ettersmaken.
Kommentar: Jeg synes mange av de senere Rare Maltsene jeg har smakt har vært litt kjedelige. Det er ikke denne, her skjer det mye, særlig på nesa, og den utvikler seg både med vann og med litt tid i glasset. Godt er det også (men 1974 er jo et bra år). Tommel opp fra meg.
Takk til Ivar for smaksprøven.
Nese: Sitron, sitrus og eik. Kanel og ingefær. Grønnere tre med vann, vanilje og maltsødme.
Smak: Det smaker badstue, men med noen merkelige innslag, enten har noen byttet ut bjørkeriset med en helt fremmed, skarpt parfymert tresort eller så er det noe rengjøringsmiddelrester i trebenkene. Det er også en vag smak av spy. Det litt heftige, skarpe demper seg med vann, og spytonene forsvinner, og jeg sitter igjen med malt og krydder.
Kommentar: Bortimot udrikkelig uten vann, grei nok med. En av de minst imponerende Rare Malts-tapningene jeg har smakt.
Takk til Ivar for smaksprøven.
Nese: Frukttre, eik og earl grey te. Mer frukt med vann, sitrus og jasmin.
Smak: Eik, bringebærdrops og støv. Med vann får den et lett mentholpreg, ellers er det mye eika som gjør seg gjeldende, litt lakris dukker opp på ettersmaken.
Kommentar: Også denne er god, men ikke fantastisk. Hadde glatt tatt en dram til, men føler ikke noe behov for å kjøpe en flaske (ikke at det er så aktuelt med Rare Malts nå til dags, uansett).