Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Tappet oktober 2014, modnet på bourbon barrels.
Nese: Grønne epler og vanilje. Med vann Conference pærer, appelsinbrus.
Smak: Vaniljesaus, litt uggent treverk, sukkerspinn. Mer bitterhet på smaken med vann, kandiserte pærer og litt toffee på ettersmaken.
Kommentar: En helt grei Arran. Ingenting å hoppe i taket over, men god, fruktig nese og helt ok smak, med bare litt mye bitterhet.
Destillert november 1996, lagret på en sherry butt, tappet oktober 2013, DL Ref 10068.
Nese: Fudge med rosiner, søt tobakk, røde blomster. Mer mot eik og svart te med vann, også noen sitrustoner.
Smak: Litt spy og litt gummi, eik og brente rosiner. Halleluja, både spy og gummi forsvinner når jeg tilsetter vann. Spritsmaken blir mer fremtredende, ellers eik, sitrus og fudge.
Kommentar: Nesa er god, og så fort jeg får vann i blir smaken også god, men førsteinntrykket er ikke bra og det drar ned litt. Linkwood kan være så veldig bra og spy er virkelig ikke noe du vil smake i whiskyen, så jeg hadde nok ikke kjøpt en helflaske av denne.
Takk til Stian for smaksprøven.
Farge: Rav
Nese: Pærer, eik, plommesyltetøy, epletre. Med vann kommer det milde røykpreget fram på nesa også. Vanilje og melis. Fortsatt pære.
Smak: Pæresyltetøy, vanilje, et hint av røyk. Med vann litt menthol, krydder (pepper?) og eik.
Kommentar: Dette var ganske godt, men jeg klarer ikke å si jeg kan plassere det. Men, ok, eks-bourbon, til tross for fargen (eller en miks, muligens), 50ish prosent og rundt 16 år? Jeg tenkte på Glenlivet Nadurra, av en eller annen grunn, men den er det vel ikke noe røyk i. Et nærliggende, på flere måter, alternativ er Balvenie. Jeg tror vi er i Speyside, i alle fall.
Fasit: Damn, I’m good. Hadde jeg truffet like bra hver dag hadde jeg meldt meg på konkurranser i blindsmaking mye oftere. Bommet rimelig heftig på prosent, da, men dette er altså Balvenie 16 år. Som ganske riktig kommer fra en miks av fat, og med 1st fill bourbon er det ikke helt sjokkerende at den har tydelig preg av det.
Nese: Epler og kalk, krydder (pepper?) og litt chutney-preg. Krydret appelsinmarmelade og eplekompott med vann.
Smak: Kalk og aske, krydder etterhvert og mango chutney. Malten trer tydeligere fram med vann, men forsatt er det frukt og krydder i salig blanding som er dominerende. Litt sisselrot på ettersmaken.
Kommentar: Dette liker jeg. Her er det mye å forsøke å finne ord for og jeg ser for meg at jeg kunne jobbet meg langt nedover i flaska før jeg hadde følt at jeg var ferdig med å notere.
Takk til Daniel for smaksprøven.
Destillert oktober 1997, tappet desember 2013. Fra et refill hogshead.
Nese: Bålrøyk, tang, honning og banan. Med vann begynner jeg å tenke på grillmat, og tror det er sitron og rosmaring jeg lukter.
Smak: Tørr, kald røyk, melkesjokolade. Søtere med vann, maltsukker, modne bananer og honning, men fortsatt også denne kalde røyken. Det er (over)modne bananer og røyk som sitter igjen på ettersmaken, lenge.
Kommentar: En helt kurant Laphroaig. Ganske mye som foregår, så om du vil ha en Laphroaig med litt fler dimensjoner enn røyk er den ikke noe dumt valg.
Destillert oktober 1990, tappet september 2007, fra et refill hogshead med DL Ref 3886.
Nese: Fudge og smør, litt kanel og fløte.
Smak: Maltsukker og smør. Med vann får den litt eikebitterhet på smaken.
Kommentar: Litt kjedelig, men ikke vond.
Takk til Are for smaksprøven.
Nese: Lett sitrus, bærbusk, litt bartre og grillkrydder.
Smak: Bourbonfat, treverk og malt.
Kommentar: Langt bedre enn tiåringen, og en helt grei dram, men litt kjedelig, kanskje?
Smakt på Dave Brooms «They’re all whiskies from the fringes and you can see otters from each distillery» på Oslo whiskyfestival 2014.
Destillert 13.12.1990, tappet 12.06.2007, fra fat nummer 15688. 1st fill sherry butt.
Nese: Ganske lukket. Litt vanilje og bakte pærer. Med vann dukker røyken opp, men også appelsinskall og hvite blomster.
Smak: Røyken er fraværende på lukta, men svært tydelig på smaken. Kald bålrøyk. Ellers nybakt grovbrød med honning. Med vann får røyken et preg av kalk. I tillegg finner jeg blomsternektar og honningmelon.
Kommentar: Først en merknad om fargen. Det synes ikke så godt på bildet, men denne er ikke mye mørkere i fargen enn den jevne hvitvin. What’s up with that? Førstegansfylte eks-sherryfat har da tendens til å sette en del farge, uavhengig av hva slags sherry som var på fatet før? Ikke smaker eller lukter den nevneverdig av sherry-typiske ting heller. Kjøper man denne fordi man elsker sherryfatstapninger blir man garantert skuffet.
Men ellers: What’s not to like. Et riktig, riktig godt Highland Park-fat Signatory har fått tak i her.
Også en sample jeg ikke helt vet hvor jeg har fra. Jeg må skaffe meg et bedre system for oppbevaring av samples!
Fra et eks-bourbon hogshead.
Nese: Fersken og malt. Med vann får jeg sterke assosiasjoner til sånne støvete buketter bundet av diverse krydder (særlig stjerneanis og kanel) fra 80-tallet; anis, anislikør, eventuelt fruktlikør krydret med anis.
Smak: Krydder, litt babyspy. Med nok vann forsvinner spyet og etterlater tørket aprikos.
Kommentar: Helt ok.
Noe så sjeldent som en offisiell tapning. Destillert 1988, batch nummer CD 16 001.
Nese: Lyng og hede. Med vann: «Lemon sherbet», kandisert appelsin, malt og høy.
Smak: Krydder. Tørt, varmt tre. Appelsinmarmelade, mørk sjokolade og svart pepper.
Kommentar: Trenger virkelig vann. Veldig god. Det er en viss kontrast mellom den fruktige, sukkertøyaktige nesen og den mer krydrede, «voksne» smaken, men de kommuniserer. Jeg liker det.
(Gammelt smaksnotat hentet over fra sandlund.no)