Verden: Hvordan skal man drikke whisky? «Slik du liker den», pleier mitt svar å være, men om du vil se vitenskapelig på saken har svenske forskere undersøkt saken, du kan velge om du vil lese på svensk hos SVT eller engelsk hos The Guardian.
Øl
Verden: Kjetil Jikun har vært i østen og snakket om øl. Nærmere bestemt har han holdt keynote foredrag på Sea Brew (Sørøst-Asias årlige konferanse og bransjetreff for øl, årets var tredje i rekken og ble avholdt i august 2017 i Ho Chi Minh city, Vietnam).
Verden: Bør øl lagres liggende eller stående? Har det i det hele tatt noe å si? Chad’z Beer Reviews er i gang med et eksperiment med Old Rasputin. Første del er lagt ut på YouTube, men om du er interessert i den endelige konklusjonen må du smøre deg med tålmodighet, for siste eveluering skal skje om nesten to år.
Etter å ha bestemt reiserute og overnattingsplasser for Tour de Baltics begynte vi selvsagt å Google aktuelle «severdigheter». «Cider Kaunas» ga resultat i form av (sponsede) TripAdvisor-treff for 2 1/2 Obuolio, noe så sjeldent som en siderbar!
Lokalet er i kjelleren (under en pizza-resturant, om du skulle være sulten), og er relativt lite. Kombinert med ganske lav takhøyde mistenker jeg at det fort kan bli klaustrofobisk om det er fullt, men når jeg kom var det ganske folketomt med unntak at to personer som satt ved baren.
På fat hadde de en fra Hogans som jeg ikke hadde smakt før, pluss Strongbow, Westons, Westons Caple Road, Stowford Press og lokalt øl. Fem sider på fat er ikke til å kimse av, men i tillegg har de et bredt utvalg på flaske, og med litt andre sjenkeregler enn her hjemme kan du kjøpe flaskene for å ta med hjem. Noe jeg selvsagt gjorde, det ble fire fra Gwatkin og et par andre. Jeg fikk riktignok litt hakeslepp når jeg ble spurt om jeg vill ha dem åpnet eller ikke (altså etter at jeg hadde spurt om det var mulig å kjøpe «takeaway»). Særlig siden å drikke på offentlig sted ikke er lov i Litauen heller.
Relativt enkle åpningstider å forholde seg til.
På stedet valgte jeg først Hogans Wild Elder og når jeg hadde satt meg til med den kom bartenderen med en brødform full av popcorn fra popcornmaskina som sto på baren. Det samme skjedde med Arve kvelden etter, så det er tydeligvis standard service. Jeg måtte nesten teste Caple Road også før jeg gikk videre.
2 1/2 Obuolio er regnet som en sportsbar, og sport viste de. Det var basket på skjermene når jeg kom (det er visst stort i Litauen), men ingen lyd, så det var overhodet ikke plagsomt. På høytalerne var det i stedet helt ok rock, jeg kjente først ikke igjen noe av det før Black Magic Woman kom på og deretter Claptons Wonderful Tonight, inntil da hadde det hørtes ut som om alt var samme band for meg, men det var det opplagt ikke. Uansett gir det vel i alle fall litt indikasjon på musikktypen.
Kort oppsummert var dette et helt ok sted å drikke sider, og har du ikke tid til å sitte: Kjøp takeaway.
Dette er et innlegg til orientering: Jeg har fått brystkreft. Det er ikke sånn at jeg plutselig har tenkt å begynne å skrive (den typen) personlige innlegg på drikkelig.no (om du skulle være interessert i hva jeg mener og tenker om ikke drikkevarerelaterte tema har jeg en annen – sjelden oppdatert – blogg for det på sandlund.net), men det kommer uavvergelig til å påvirke hyppighet og innhold i det som postes her framover.
Først: Jeg har vært «flink» og oppdaget endringer tidlig, og alt tyder på at jeg skal komme meg gjennom dette. Her kommer derfor en liten oppfordring til dere alle: Kjenn din egen kropp. Har du pupper, sørg for å undersøke dem jevnlig og ikke nøl med å kontakte lege om du merker endringer. Har du penis og baller, likeså. Alle har vi hud (håper jeg?), følg med på føflekker og få dem sjekket. Og så videre. Her er en lenke til Kreftforeningens råd om forebygging. Les dem. Og du: Snakk med en ordentlig lege. Ja, kosthold påvirker helsa og det er sunt å gå tur, men av og til MÅ man faktisk ha medisinsk behandling, og velger du alternativ behandling for kreft, ja da dobler du sjansen for å dø av det i løpet av fem år. Og hvem har tid til sånt, når det er så mye god whisky man ennå ikke har smakt?
Så til det praktiske rundt denne bloggen: Jeg har en haug med tid til å skrive (100 % sykemeldt fra den ordentlige jobben), og mye jeg skulle ha skrevet om som ikke nødvendigvis fordrer at jeg drikker noe selv, så det blir neppe stille her framover. Jeg har en backlogg fra ferien som vil vare en god stund. Jeg har flere bøker jeg skulle ha (lest og) skrevet om. Jeg har en whiskyskole-leksjon eller ti under arbeid. Jeg har også fått beskjed om å være forsiktig med alkohol, snarere enn å unngå det helt, så kanskje blir det mulighet for nye smaksnotater hist og pist, men aberet er at den behandlingen jeg gjennomgår kan påvirke smaksløkene, så det er uvisst hvor mye vits det er å forsøke seg. Jeg får eksperimentere litt framover og bruke «kalibreringsdram» (altså først smake på noe jeg har drukket ofte nok til å vite hvordan burde smake) oftere enn jeg pleier.
Og så får jeg vel sette dette på lista over framtidige broderiprosjekt:
Bryggerifestivalen er godt og vel over. I følge egen Facebookstatus (der er det også en video å se om du er interessert i slikt) hadde årets festival over 13.000 gjester og fylte nesten 100.000 glass. Ikke dårlig. Som jeg postet på Facebook lå Bryggerifestivalen 2017 som venue som nummer to på Untappds liste over trending venues globalt etter London Craft Beer Festival hele helga, men en stund lørdag kveld lå den faktisk helt på topp.
Nå kan man selvsagt påpeke at LCBF akkurat hadde hatt en pause på halvannen time. Eller at Great British Beer Festival startet noen dager senere, og den er mye større enn LCBF. Jeg synes det er morsommere å peke på at selv om LCBF hadde flere innsjekk totalt hadde Bryggerifestivalen flere unike brukere som sjekket inn: 672 unike i Trondheim mot 540 unike i London (tall hentet ut 6. august). For nettopp det er noe av moroa med Bryggerifestivalen: Det er ikke bare ølnerdene som kommer. Faktisk er vi ølnerder er en ganske liten minoritet i festivalens totale publikum. Og det er bra, for skal håndverksbryggeriene overleve og skal det fantastiske ølmangfoldet som vi ser i butikkhyllene nå være bærekraftig over tid er vi avhengige av at «folk flest» kjøper noe annet enn «den vanlige». Kanskje ikke hver gang, men i alle fall ofte nok til å opprettholde etterspørselen etter nye ting (og etter gamle favoritter).
I år var festivalområdet enda større og dekket to kvadranter på toget. Selve barteltet var så vidt jeg kunne bedømme like stort. De tre serveringsstedene To rom og kjøkken, Indian Tandoori Restaurant og Folk og Fe hadde egen teltrekke, som også fungerte som «vegg» mot resten av torget (som i fjor). Opplegget var også ellers ganske likt, man kjøper Oi! og smaksglass ved inngangen (eller tar med seg glass fra tidligere år, som vi gjorde). Der var det stort sett kø, så har du glass lønner det seg heller å gripe fatt i noen av de ambulerende Oi!-selgerene inne på området. For hver Oi! Får du 1 desiliter «normalt» øl, for mer spesielt øl (spesielt sterkt, fatlagret el.l) må du ut med 2 Oi! (eller kjøpe en halv for 1). Det var folksomt hele tiden, bortsett fra på snikåpningen onsdag kveld, men den var såpass dårlig annonsert at det kanskje ikke var så rart. Det var mulig å få bordplass, i alle fall om du var villig til å vente litt, men obligatorisk å være fler om man skulle beholde plassen. Logistisk virket festivalen å fungere helt utmerket. Det var sjelden urimelig lange køer hos noen av bryggeriene og ei heller på toalettene (særlig når det kom opp skilt som pekte mot pissoaret). Og toalettene var også i år av typen «bygd i en rekke på en henger», ikke vanlige single portapotties, med faktisk nedtrekking, og derfor langt mer delikate enn det jevne festivaltoalett.
Mitt inntrykk var at folk storkoste seg, og da er mye gjort.
På grunn av uforutsette omstendigheter fikk jeg mer tid til å være på festivalen enn jeg hadde planlagt med (aldri så galt at det ikke er godt for noe, men mer om akkurat det senere), og siden Arve hadde fri slik at vi kunne dele på smaksprøvene fikk vi smakt oss gjennom nesten alt vi ville. Om du lurer på hva som var tilgjengelig har jeg publisert en ganske komplett oversikt på På kran i Trondheim.
Vår eklektiske samling glass.
Strategien vår var altså å få smakt på flest mulig øl, og det er et par ting som gjør det enklere. Det ene er altså å ha noen å dele med. Akkurat det er en fordel også fra synspunktet «ha et sted å sitte», for er man fler kan man bytte på å gå til baren og holde av bord, og tro meg, det siste trengs på en festival som er så populær. Det andre er å ha fler enn ett glass. Vi opererte med fire (og da var tre av dem fra tidligere festivaler, siden alle hadde tydelig volummerking var det ingen som hadde problemer med det). Alle øl som koster 2 (eller flere) Oi! (festivalens «myntenhet, eller bonger om du vil) får du tilbud om en halv av automatisk, men så lenge du handler fra samme bryggeri er det fullt mulig å få to halve av 1-oi-øl. Og selv om en halv desiliter øl ikke er så mye, er vår erfaring at det holder i massevis for oss begge å få smakt, gjort kjappe notater og gitt tommel opp eller ned. Så kan man heller komme tilbake til de mer spennende eller simpelthen bare gode ølene senere og kjøpe seg både en og to av dem (hvilket jeg også gjorde etterhvert).
Ellers er hyppig sjekk av menytavlene for å se om det settes på nye ting og flittig sjekk av Untappd (fordi hukommelsen ikke er til å stole på) nyttig for å få med seg flest mulig. Jeg endte på 84 innsjekk på festivalen, fordelt over tre dager. Og notatene mine har jeg selvsagt tenkt å dele, selv om jeg skal være den første til å innrømme at de varierer i nytteverdi for andre enn meg selv. So here we go, i drikkerekkefølge, særdeles subjektivt og i stikkordsform, ispedd litt bilder:
Dag 1:
Brooklyn Ghost Hand & Seal Cognac Ed.: God, men ikke fantastisk.
Amundsen Dessert in a Can: Marshmallow Psycho Cognac BA: Lukter vanilje og … kokos? Smaker vanilje. Dessert er rett. Nam.
Amundsen Hopbliminal Messages: Lukter sitron og humle, smaker Blæ. Særlig i kontrast med desserten. Typeriktig, altså liker jeg den ikke.
Amundsen Mad Flow: Blæ. Men kanskje ikke uventa.
7Fjell Laibikk: Lukter bringebær. Smaker… bringebær med en rar bismak. Bare nesten vellykka.
7Fjell Gateway Addictive IPA: Ikke særlig addictive. Falsk reklame. Men grei til IPA å være, nesten drikkelig.
Monkey Brew Demon Box 2017: Lukter vanilje og kaffe, smaker mer subtilt vanilje, masse kaffe, mørk (bitter) sjokolade. God. Mindre dessertaktig enn mange andre impstouter.
Trondhjem Mikrobryggeri Berry Nice IPA: Litt for mye IPA, men interessant i det minste.
Trondhjem Mikrobryggeri Blueberry Peach Blonde: Lukter litt som gjæra ripssaft, men søtere, tørket aprikos også. Smaker… fryktelig. Som tørka aprikos som har blitt dårlig. Søtt, emment, uggent, gjæra. Hadde venta å like den bedre enn IPAen, men nei.
Reins Andy Vørthol NEIPA: Mild IPA, greit drikkelig, men ikke noe jeg ville valgt å kjøpe mer av.
Reins Hold Brillan Trønder: Lukter maltrikt, lett fruktighet. Smaker mer humle, men absolutt ikke avskrekkende. Solid maltbase, lett lakrisaktig.
To Tårn Surpeis: Greit surøl, smaker litt fjøs.
To Tårn Funky Wit: Smaker PEZ. Funky, ja.
7Fjell Håndverkspils: Pils, ja.
7Fjell India(n) Summer: Og session IPA, ja.
Qvart Furious Passion: Pasjonsfrukt, gitt. Masse pasjonsfrukt. Og rabarbra på smaken.
7Fjell Tjommi: Pale ale, ja.
7Fjell Ulriken: Typeriktig. Fryktelig.
Qvart Sour Mandarina: Lukter humle, lett fruktig. Smaker sure mandariner, dessverre med et lett «muggen mandarin»-preg også.
E. C. Dahls Kyoto: Lukter Halls halsdrops. Fruktig (bær-aktig), men med medisinsk preg. Smaker… vel, ganske som det lukter, men mer tropisk frukt enn bær. Sær, men ganske god.
Oedipus Polyamorie: Smaker som en fruktig pale ale. Meh.
Oedipus Mannenliefde: Lukter daff pils, smaker… omtrent det samme.
Oedipus Gaia: Typeriktig nok til å være blæ.
Oedipus Thai Thai: En tripel ødelagt med thai-krydder. Du smaker jo i alle fall krydderet, men jeg ser ikke poenget.
Hogna Kardinal: Lukter lakris & kaffe. Smaker kaffe, kaffe, kaffe og litt mørk sjokolade. Liiitt for tørr.
Fjord Testbrygg nr 4 Porter: Litt lett til å være porter?
Randhav Grim: Litt for typeriktig.
De Molen Heaven & Hell Bowmore BA: Nam. Krysning mellom en god impstout og en god Bowmore. Tydelig spritpreg, men likevel skremmende lettdrikkelig.
De Molen Frack & Frick: Fryktelig. Lukter spekemat, men smaker alt for bittert og alt for mye røyk.
Monkey Brew Demon Box Covfefe: Strengt tatt en øl-cocktail siden det er kaldbrygget kaffe blandet med Demon Box i glasset. Nam. Veldig kaffe-preg og det gjorde seg virkelig på et ellers godt øl.
Dag 3
E. C. Dahls Beta Lindis: Litt for mye sitron/ingefær, litt for lite i bunnen, men på sett og vis godt som tørstedrikke.
7Fjell + Bror Tutt-Mallan: Lettdrikkelig og greit. Ikke veldig spennende.
Amundsen + Against the Grain Hoptropolis: Ingen bombe at jeg ikke liker denne, men i tillegg til alt for mye humle har jeg problemer med både et hint av honning og et hint av oppvaskmiddel.
Oedipus Swingers: Syrlig, friskt, muligens ikke så mye mer og muligens litt vel mye sitron.
Oedipus Agriturismo: Ganske vellykket krydring av en belgisk pale. Første fra Oedipus jeg kunne tenkt meg å smake igjen.
Oedipus Mama: Typeriktig pale on the bitter side.
Oedipus Vogelen: Nja. En god berliner weisse ødelagt av humle.
De Molen Amarillo: Lukter belgisk dubel elns. For mye humle på smaken.
Austmann Hoppy Harvest: Lukter grapefrukt, smaker, vel, greit sessionøl, kanskje litt for tungt på humla for meg, og ikke spennende nok ellers til å veie opp.
Reins Disco Sucks: Standard pale, ikke min øl.
Frøya Rabben: Daff pils. Nei.
Frøya Sletringen: For mye IPA, men mer bare PA, uansett ikke min smak.
Bådin Kjerringøy: Ganske lik Sletringen, egentlig.
Fjord Vinjefjord Bryggerifest 17 (ikke nedbrygget til butikkstyrke): Typeriktig. Kjedelig.
Rodebak Grå (bånnsupen): Daff og merkbart bånnsup (ølet bør nok ikke dømmes ut fra denne slanten).
Wild Beer Co Pogo: Litt mer interessant enn den jevne pale. Et syrlig preg som gjør seg. Kan definitivt smakes igjen.
Monkey Brew Monkey Island 2: DDH: DDH, ja. Alt for mye humle, selvsagt, men ikke av det fryktelige (kattepiss eller muggen appelsin) slaget, så nesten drikkelig.
Monkey Brew Session Darwin: Session IPA. Meh.
Austmann 500 Unreleased: Barleywine som har blitt flaskemodnet i tre år? Don’t mind if I do. Snadder.
Og for å oppsummere, mine favoritter (av de jeg drakk på festivalen), karakterisert som særdeles drikkelig: Amundsen Marshmallow Psycho Cognac BA, E. C. Dahls Kyoto, Frøya Jedinorg, De Molen Heaven & Hell Bowmore BA, Monkey Brew Demon Box (både med og uten Covfefe) og Austmann 500. Hvilket kanskje sier mer om hvilke typer øl som framkaller superlativer hos meg… Lite session-vennlig den lista. Ok, la oss ta med de jeg gjerne drikker (dvs. kjøper) igjen: Qvart Furious Passion, Hogna Kardinal, Austmann Cucumber Cooler, Austmann Speakeasy, Rodebak ESB, Røros Sabrura, Bådin Saltstraumen, Randhav Volckmars, Fjord Bærtur, Hogna 1332, Randhav Pahana og Oedipus Agriturismo.
Og vil du ha tips om festivalens beste IPA er du på feil sted.
Andre skriverier om festivalen (tips meg gjerne om fler):
Drukket første kveld i Baltikum. Hytta viste seg å være kjemisk renset for glass, det fantes kopper, men ikke så mye som et billig kjøkkenglass. Vi var forberedt på å ikke finne brukbare whiskyglass, så det hadde vi med oss, men noterte kjapt at det måtte anskaffes glass til sider/øl i løpet av turen om dette var normen.
Nese: Eple, tørt preg.
Smak: Mye eplesmak, tydelig siderpreg.
Kommentar: Grei kommers sider. Kjedelig, men greit drikkelig og i alle fall tydelig sider, ikke juice eller brus.
Ølet er brygget av Røros bryggeri og mineralvannfabrikk, og kan kjøpes i butikken på Søberg gård, som ligger langs riksvei 3, mellom Alvdal og Tynset (nærmere Alvdal). Vi har kjørt forbi utallige ganger, denne gangen passet det å stoppe.
Nese: Ikke så mye, litt malt.
Smak: Ganske tynt. Noe malt, veldig lett humlepreg, litt syrlig ett-eller-annet, noe jeg får beskrive som metallisk, selv om jeg ikke er helt sikker på at det er rett ord.
Kommentar: Føyer seg pent inn i rekken av Røros-øl: Ikke noe galt med det, annet enn at det er litt tynt og ganske kjedelig.
(Merk: Produktene er mottatt vederlagsfritt fra importøren. Importøren har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktene eller for hva jeg skriver.)
I forkant av den omtalte Tour de Baltics var vi noen dager på hytta på Finnskogen. Siden jeg da hadde utsikt til å få hjelp til å drikke opp av hele to personer som er mer begeistret for øl med humle i fokus enn meg virket det som en god anledning til å smake seg gjennom resten av Pühaste-ølene (første runde kan du lese her).
Paleriina American Pale Ale 5,7 %
Nese: Litt uggent appelsinskall.
Smak: Ganske store mengder bitterhet, litt appelsinskall, ikke så mye annet.
Kommentar: Kjedelig og ikke særlig godt. Mer hopped amber enn pale ale, dessuten (også fargemessig). Test det om du liker bittert øl, ellers ville jeg styrt unna.
Mosaiik Vienna IPA 6,9 %
Nese: Tørr, lett metallisk, appelsinskallpreget humle.
Smak: Appelsinskall-bitterhet. Litt grapefrukt også.
Kommentar: Ikke vet jeg hva en Vienna IPA skal være, men hadde du sagt det var en (American) IPA hadde jeg sagt den var svært typeriktig. Med andre ord liker jeg den ikke noe særlig (men den har slått greit an blant mine venner på Untappd).
Udu IPA 5,9 %
Nese: Sur humle, spy.
Smak: Bittert, appelsinskall, en syrlig tone og litt muggen appelsin.
Kommentar: Laktose i øl kan være godt det, men her blir det til spy på nesa og er rett og slett off-putting. Ellers omtrent så lite god (for meg) som en IPA bør være.
Ok. Det siste ølet på listen er ikke en pale ale:
Schwarz India Black Lager 5,5 %
Nese: Ikke så mye. Litt røsta malt. Ett eller annet litt fruktig.
Smak: Røsta malt. Litt stoutaktig, men mer humlet.
Kommentar: Hakket for bittert til å bli særlig godt, men langt bedre enn jeg forventet.
