Destillert november 1974, tappet april 2001, en av 258 flasker. Ref L6205.
Nese: Sitrus. Men vann kommer det fram røyk, men også krydder og etterhvert banan og noe av voks-preget som ofte dukker opp i Brora/Clynelish.
Smak: Mer røyk enn jeg normalt ville ventet. Vann trekker fram mer dybde, noe krydder og eikebitterhet. Etter en stund i glasset får jeg grillet kjøtt og sommerhonning.
Kommentar: Denne trenger både vann i store mengder og tid i glasset, men så åpner den seg og blir i grunnen riktig så god.
Et lite gjensyn i kveld med To tårns Cream Ale og Rug-Ipa, for å se om jeg har skiftet mening når jeg ikke er grepet av stundens alvor (forårsaket av nettopp å ha blitt vist rundt i bryggeriet og ikke minst ha klatret i leidere. Riktignok har jeg ikke høydeskrekk, men klatring er klatring).
Cream Ale: Dette er fortsatt godt, men litt kjedelig. Det egner seg forsåvidt godt som sommerøl, så sesongmessig er det kanskje på høyden. Jeg testet først uten «bunnfall», og da blir det i letteste laget for meg, etter å ha virvlet opp litt gjær og slikt og helt resten av ølet i glasset synes jeg straks det får mer karakter.
Rupa: Etter å ha uttrykt sånn entusiasme for Cream Ale med gjær i under smakingen fikk jeg gjær i resten av ølene mine også. I kveld tester jeg derfor Rupaen først uten sedimenter. Den har en langt mer spennende nese enn Cream Alen, men i dag får jeg mer av de normale, blomstrete notene og mindre bær og bærbusk. Det er godt med syrlighet også, og jeg vil notere appelsin som ny lukt for meg i dag. Smaken er som før balansert, men også denne blir litt kjedeligere uten sedimenter. Litt gjær gjør susen, og også på nesa blir det en anelse mer dybde. Smaksmessig oppfatter jeg det som hakket mindre balansert med gjær, men også mer spennende, så kan man jo velge hva man foretrekker. Syrligheten fra rugen er tydelig, og her heller det faktisk mot sitron, men det ligger noe vegetalsk fra humla og balanserer dette.
Når man skal ha utdrikkingslag for en ølentusiast er det den naturligste sak i verden å inkludere et besøke på et nærliggende bryggeri. Derfor befant jeg meg på To tårn bryggeri i Trondheim forrige lørdag, i godt selskap (nei, jeg var hverken brud eller forlover).
To tårn bryggeri er under oppstart på Marienborg i Trondheim. Det som en gang var vann- og sandtårn som forsynte damplokmotivene har stått tomt og forfalt i over 30 år, men er nå pusset opp på forbilledlig måte og har blitt et særdeles lekkert lokale. Selve bryggingen skal skje i det ene tårnet, utstyret er snart på plass. John Sunde og Børge Barlindhaug, begge erfarne hjemmebryggere, står bak bryggeriet. I opptakten har de brygget først i 50-liters anlegg på Lian, og nå i 100-liters anlegg på Marienborg. Når bryggeriet er ferdig blir tankene på 1000 liter, noe som jo er litt av et sprang. Det blir spennende å se hva som skjer da.
Anders Christensen var på besøk på To tårn nylig og skrev utførlig om det på sin blogg, så jeg skal ikke gjenta alle detaljene, de kan du like gjerne lese der. Her skal du heller få litt bilder, og så notater for det ølet vi fikk smake.
Inngangspartiet i vanntårnet
Man kommer inn i bryggeriet gjennom vanntårnet, som rommer en knøttliten «pub» i første. Her er det betalingsterminal, noe som kan være greit å vite om du skal på besøk. To tårn har også løyve til å selge sine egne øl (de på butikkstyrke vel og merke) fra kjelleren, så det er mulig å kjøpe med seg veiamat.
Mellom vanntårnet og sandtårnet ligger «gildehallen», et lekkert rom med stor takhøyde som er innredet til smaks- og foredragsrom. Men først går vi bare rett gjennom, for å komme dit det er action…
Børge på vei opp leideren.
Når man skal besøke To tårn er det en fordel om man ikke har høydeskrekk. For å komme seg til alle etasjene i brygghuset er det nemlig klatring i leidere som teller.
Heldigvis er det gittergulv, og rommet er ikke større enn at med litt volum på stemmen (noe Børge hadde) kan man fint stå på bakkeplan og høre hva han forteller, noe flere i vårt selskap valgte å gjøre.
1100-liters tank fra SpeidelHer er det kaldt
Både kjøling og oppvarming er tenkt gjort med et lukket system med glykol. Anlegget ble testkjørt mens vi var der, og vi kunne bevitne at kjølingen holdt mål, i alle fall.
Speidel tank med hevbart maltrør, sett ovenfra.MaltrøretTankenUtsikt for trainspottere
Vi endte til slutt i Gildehallen – uten hverken fall eller besvimelser i leideren – der vi fikk en liten leksjon om hvordan øl brygges og hva som påvirker smaken før vi fikk smake øl. Leksjonen var forøvrig meget kort, tre av seks damer brygger selv, to av oss andre er eller har vært i styret i Det gode øls klubb. Generelt er det vel ikke så ofte man finner et utdrikkingslag bestående hovedsakelig av kvinner det nerdefaktoren på øldiskusjonene blir såpass høy som den her ble etterhvert.
Så, til ølet:
Cream Ale, 4,5 % Nese: Malt og fruktig humlepreg. Smak: Mildt og snillt, litt kjedelig. Lett humlebitterhet, lite frukt på smaken i forhold til nesa.
Kommentar: En av de andre hadde fått gjærrester i sitt glass, og det gjorde ølet betraktelig mer interessant etter min smak.
De to første glemte jeg i forfjamselsen å ta bilde av, forresten.
Pale Ale, 5,1 % Nese: Malt. Mindre fruktig og mer sødme enn på Cream Ale’n. Smak: Noe mer bitterhet, men balanserende sødme.
Rug-Ipa «Rupa» 4,5 % Nese: Humle, syrlig, solbær, stikkelsbærbusk. Smak: Syrlig og bittert, litt parfymepreg/blomstrete, men ikke for mye. Kommentar: Meget godt balansert.
India Pale Ale, Versjon 1.0, 5,8 % Nese: Blomster og syrlighet. Smak: Grei. Kommentar: Også godt balansert. Grei IPA (jeg er ingen IPA-fan, det bør nevnes).
Milk Stout 5,1 % Nese: Litt fjøs (eller silo…), det burde kanskje være negativt, men det er det ikke. Smak: Rundt og godt. Kaffe. Kommentar: Godt øl! Kuriositet: Dette ølet fikk Kongen og Dronninga servert til desserten når de var på besøk på Frøya nylig.
Belgisk Høy & Mørk 8,6 % Nese: (ingen notater) Smak: Tendens mot mint, faktisk. Malt i massevis. Kommentar: Farlig god.
Nå har det seg vel slik at et utdrikkingslag litt utpå dagen etter en del glass champagne kanskje ikke er de mest ideelle forholdene for å skrive givende ølnotater. Dere får ha meg tilgitt. Men jeg kan oppsummere med at dette var særdeles lovende. Jeg skulle gjerne drukket mer av nesten alle ølene (IPAen untatt. Jeg kunne drukket mer av den også, men jeg satt ikke og ønsket meg mer). Jeg benyttet sjansen og kjøpte en halv kasse av de to som var å få, Cream Ale og Rug-Ipa, litt for å kunne smake senere i ro og mak, litt for at mannen skulle få smake. To tårn tapper på 0,33-flasker, og prisen var 56 kroner flaska. Hadde det vært mulig hadde jeg nok kjøpt de andre også, men der får man smøre seg med tålmodighet.
Nese: «Farmyard». Eplelukt med litt preg av gjødsel, jordgulv og rustne redskaper.
Smak: Epler og tørrhet, men også noe som minner om kongen av danmark.
Kommentar: Denne varierer noe i batchene, noen er så tørre at munnen snurper seg sammen, denne var sånn passe. En langt røffere siderstil dette enn Dunkertons’en, men også mer spennende (nettopp av den grunn?).
Tigjengelig på polet i basis (juhuu!), varenummer 8048802.
Det har gått noen flasker av denne i heimen, men jeg har ikke skrevet smaksnotater før.
Nese: Melne, ikke for søte, røde epler.
Smak: Tørre, grønne epler. Eikepreg.
Kommentar: Fryktelig kompleks er den ikke, men godt er det i alle fall. Og økologisk i tillegg. Dessuten lett å få tak i. Hva mer kan man be om? (Man kunne kanskje bedt om at en og annen bar tok i denne, i alle fall som supplement til Magners eller Bulmers. You may say that I’m a dreamer, og så videre.)
Smak: Tørr og bitter, på grensen til det ubehagelige (men på rett side av grensen, nettopp der det skal være). Krydret eplebrennevin her også. Hint av jorkjeller og tørt treverk.
Kommentar: I følge etiketten er denne sideren faktisk lagd av ekte siderepler, dyrket i Balestrand «for første gong i norsk jord». Det merkes. Dette er en ekte europeisk sider.
Nok en dårlig merket 5cl. Her mangler opplysning om år/batch. Jeg tror prøven er fra sommeren/høsten 2011, men er slett ikke sikker. Uansett, selv om det er batchforskjeller på Diageos Distillers Editions er de ikke så store at jeg ikke like gjerne kan skrive smaksnotater.
Nese: Røyk, sitrus, hermetisert frukt.
Smak: Røyk, bittert treverk, litt løsemiddelpreg eller noe slikt.
Kommentar: Det er mulig det er ganen min denne uka, men dette ble også litt mye røyk og litt lite annet. Men der gårsdagens Laphroaig var riktig så god er denne mindre imponerende. Røyksmaken skjemmes av for mye bitterhet og noe som minner om løsemidler. Det er drikkelig, men ikke noe mer.
Jeg satser på at jeg fortsatt kan finne ut hva som er i denne 5cl-flasken, selv om merkingen altså bare er «MM Robols #5». Svaret burde finnes på forumet. Men siden dette var ment å være en mystery malt skal jeg skrive smaksnotater først:
Nese: Grønne epler, kirsebær, et hint av røyk. Vann henter fram tydeligere røykpreg, som i grunn tar overhånd.
Smak: Tørr røyk. Med vann får den eikebitterhet og noe fruktig, gule plommer? Men først og fremst torvrøyk og atter torvrøyk.
Kommentar: Nesten litt mye av det gode, selv for en peathead. Det er slett ikke vondt, men ikke den mest spennende whiskyen å skrive smaksnotater på. Hva det er, tja? Kanskje ikke så mye vits i å gjette, for for alt dere vet har jeg jukset og sjekket fasiten for lengst. Men for egen del kan jeg jo forsøke meg med… Peatet BenRiach, kanskje? Umiddelbart tenker man jo Islay, men det er dårlig med sjø, tang og tare på denne. Jeg har hatt MYE vann i nå, og den virker fortsatt langt unna 20 %, så jeg tipper dette var godt over 50 % til å begynne med. Og nå skal jeg kose meg med resten, samt se om jeg finner fasiten…
Dette har vært en grei ting å kjøpe på Systembolaget i årevis, tilgjengelig i basissortimentet og helt ok priset. Men smaksnotat har jeg aldri skrevet før…
Nese: Tørre epler og eik.
Smak: Syrlig eple, jordkjeller, treverk.
Kommentar: Dette er er god, tørr sider til tross alt å være kommers. Den er kanskje ikke noe å hoppe i taket over, men jeg har drukket mange liter av denne og kommer utvilsomt til å drikke mange fler, selv om konkurransen fra la Ribaude kan bli hard (særlig siden sistnevnte er økologisk). Det blir nok avhengig av tilgjengelighet.
Etter all Ardbegen gjør det seg med noe fra andre enden av skalaen, ikke kvalitetsmessig, men intensitetsmessig.
Rosebank 15 år Dun Bheagan 46 % Dest. juli 1991, tappet 2006. Fatnummer 2047, 2054 og 2055 Nese: Maltsukketøy og honning. Litt sitron. Smak: Syrinblomstnektar*, lynghonning, tørt treverk, høy. Kommentar: En ok Rosebank, men ikke noe å hoppe i taket for, akkurat.
_____________
* Siden det snart er syrin-sesong: En ting å teste om du aldri har gjort det før. Plukk av en enkelt syrinblomst, den har form som en liten trakt, sug ut innholdet fra tuppen av trakten. Det du får i deg er vel støvbærere og slikt, det smaker søtt og «blomstrete». Vi pleide å gjøre dette når jeg var barn, jeg aner ikke hvem jeg lærte det av. Vi fikk jo ikke så mye sukker den gangen, vet du. «Den gang jeg var ung» osv.
