«Premium French Cider». Jodda.
Nese: Søte, røde epler, hint av honning.
Smak: Eplemost med alkoholpreg.
Kommentar: For søt til å være noen høydare, men helt på linje med de søtere av de kommerse engelske siderene.
Tilgjengelig på Systembolaget.
Siden sist
Beklager stillheten, men man har da vært på ferie. Denne gangen til steder uten særlig mobildekning, blant annet, som du kanskje har fått med deg om vi er «venner» på Untappd. Det har blitt drukket en del øl og noen sider, og smaksnotater fra sistnevnte følger i løpet av de nærmeste dagene. En whisky eller to fikk jeg lurt inn også.
Vi gikk glipp av både åpen pub på To tårn og Austmann-release på Naboen mens vi var borte. Sånn kan det gå. Heldigvis er det Ølfestival i slutten av uka, så kan vi ta igjen det tapte. Andre var heldigere med timingen, Anders var på Austmann-release, mens Adressa har vært på besøk på bryggeriet.
Mackmyra 5 år gammel fra privat fat
I ferien var vi på besøk hos venner i Arvika, og der hadde de nettopp fått i hus flasker fra et privat fat fra Macmyra. Mackmyra har siden starten tilbudt muligheten å kjøpe hele fat. Flere skotske destillerier gjør det samme, det uvanlige med Mackmyra var at de solgte småfat på 30 liter, slik at lagringstiden blir langt kortere (nå har visst noen skotter kommet på den samme ideen). Det er ikke noe billig foretagende, og noe av poenget er da også for destilleriet å ta inn penger som kan brukes til drift fram til de har whisky å selge.* På den annen side selger de ikke bare whiskyen men også opplevelsen: Du får være med når spriten legges på fat, du får årlige smaksprøver og kan selvsagt besøke fatet ditt i den forbindelse og når du bestemmer at fatet er klart til å tappes kan du betale for en pakke med hotellopphold, whiskymiddag og smaking. Alt i alt kan du klare å bruke ganske mye penger på det hele, men moro vil du helt sikkert ha for penga.
Varianten jeg fikk smake har vært lagret på ex-sherryfat i ca fem år, og spriten var den røyka typen.
Nese: Tydelig røyk, noe sherry, krydder – korianderfrø og kardemomme – mørk sjokolade og søtt tjærepreg.
Smak: Fint røykpreg, litt tørket frukt. Litt skarp bismak.
Kommentar: Nydelig nese, helt grei smak. Ingen grunn til å være skuffet over denne. Verdt pengene? Kanskje ikke, men trekk fra kostnaden for opplevelsen og du sitter igjen med helt ok whisky og en god historie å servere den med.
Blir du fristet til å svi av litt penger på denne måten selv kan du besøke mackmyrareserv.de og leke deg med fat- og spritvarianter.
__________________
* Å starte destilleri er dyrt, men det som gjør det ekstra dyrt er at det går minst tre år, og gjerne fem til ti, før du får noe tilbake for investeringen din. I mellomtiden ligger whiskyen der på fat og koster deg penger i lagringsplass og angels’ share, og du må jo fortsette å destillere mer og legge mer på fat slik at du har nok sprit i alle årene etter at du begynner å tappe.
Port Ellen 1978
Her har gubben sirlig notert destillasjons og tappedato, men unlatt å få med tapper. Joda.
Men med såpass mye info er Google vår venn. Det må da være denne?
I så fall kan du kjøpe den hos Caskwood for CHF 550. La oss se om den er verdt prisen:
Nese: Sitrus, ananas og røyk. Røyken blir mer fremtredende med vann, etterhvert får den et anslag av grillmat.
Smak: Kald røyk, kull og appelsin. Vann trekker fram en bitterhet som ikke er helt bra, men ettersmaken er god og sitter i lenge.
Kommentar: En helt grei Port Ellen, men ikke verdt noe i nærheten av de 3500 kronene Google forteller meg 550 sveitserfranc er verdt.
Clynelish Distillers Edition
Samplerydding på gang. Denne er merket Clynelish DE, men desverre uten årsangivelse. Mest sannsynlig fra 2011.
Nese: Fersken, treverk, lær. Mer sitrus med vann, maltpreget skinner også gjennom.
Smak: Ganske heftig uten vann. Treverk, krydder. Mer sitrus med vann også på smaken.
Kommentar: En ganske god standarddram, men jeg er usikker på om den er verdt de ekstra kronene i forhold til ‘vanlig’ Clynelish.
Go Aust
Det har vært litt ‘buzz’ rundt Austmann i Trondheimsmiljøet, og siden vi har lagt merke til at innsjekkene har begynt å dukke opp på Untappd mens vi var bortreist, stakk vi hodet inn for å kikke på Ågot Lian når vi passerte på bytur i dag. Der var det ganske riktig en kran merket Årvette. Det var litt tidlig på dagen, så vi ble enige om å stikke innom før vi tok bussen hjem. Etterhvert kom vi på at vi skulle sjekke de andre ‘usual suspects’ også, for å se om de kanskje hadde andre typer. Antikvariatet regnet med å få krana innstallert om en ukes tid og hadde ingenting før det (på Ågot brukte de den ene Kinn-krana si).
På Naboen hadde vi flaks: De åpnet akkurat når vi kom dit og hadde hele to øl fra Austmann på fat. Bastogne (en saison) var rett og slett knallgodt. Typisk ‘Shut up and take my money’-øl. Jeg tar tre kasser, takk. Tre gamle damer (belgisk lys ale) var for preget av aromahumle for meg, alt for blomstrete og parfymeaktig. Vi snek oss til litt mat og to øl til på Naboen før vi gikk fra regningen (ikke med vilje, altså, og kortet til husbonden lå i baren, så han måtte gå tilbake for å ordne opp). På Ågot Lian bestilte vi en Årevette (amerikansk amber red ale), og her var vi enige om at den var en smule ubalansert, men jeg mente at det gjorde ikke så mye, det var godt likevel.
Ryktet sier forresten at også Discoteket har Austmann inne, i tilfelle du har tenkt deg på leterunde selv.
Smak meg her og smak meg der
Vi har vært på en aldri så liten tur til Italia, derav den totale stillheten på bloggen. Vi fikk klemt inn et lite vingårdbesøk mellom fornøyelsespark og badebasseng – mer om det senere – og har drukket mye rart øl (jeg skal ta en runde med etterregistrering på Untappd etterpå).
Før vi reiste hadde Anders et innlegg om supersmakere på bloggen sin. Tilfeldigvis hadde jeg nettopp diskutert fenomenet med mamma, så jeg fulgte lenken til Anders og bestilte noen tester for å få sjekket egen tunge. Jeg er delvis følsom for bittersmaker, og mye øl er fortsatt udrikkelig i mine øyne på grunn av mengden humle, så jeg lurte selvsagt på om jeg kunne være supersmaker jeg også.
Vel, testene ankom i løpet av ferien, og i et ledig øyeblikk i ettermiddag åpnet jeg konvolutten og leste infoarket som fulgte med. I følge det skal supersmakere ha en tendens til å mislike sterke, bitre smaker som rå brokkoli, grapefrukt, kaffe og mørk sjokolade. De har også en tendens til ikke å like fett- og sukkerrike matvarer like godt som ikke-smakere. Etter å ha lest dette tenkte jeg at da er jeg vel neppe supersmaker, for riktignok liker jeg ikke graperfrukt, men jeg spiser gjerne rå brokkoli, jeg begynte å drikke kaffe når jeg var tolv og jeg har ‘alltid’ likt mørk sjokolade. Ikke kan jeg skryte på meg å mislike mat med mye fett eller mye sukker, heller, synes jeg. Egentlig hadde jeg tenkt med å vente med å utføre selve testen til mannen kom hjem, men var blitt såpass nysgjerrig at jeg la en teststripe på tunga, ventet de angitte sekundene og fjernet den.
Konklusjonen: Joda, jeg er visst supersmaker. I alle fall om det å rope «Pføy!», springe til kjøkkenet og skylle munnen med store mengder vann kan jamføres med det infoarket beskriver som ‘find the paper extremely bitter’. Jeg ble tatt litt på senga over intensiteten i bitterheten, i grunnen.
Nå er det jo ikke nødvendigvis noe særlig supert ved å være supersmaker (og Anders skriver mer, og klokt, om hva begrepet egentlig betyr), men det er uansett en artig test å ha tatt.
Sosial blindsmaking
I går var jeg med på min første Twitter-tasting. Det var rimelig morsomt, selv om vi var litt for få deltagere til å skape noe særlig engasjerende diskusjon. Uansett er jo blindsmaking artig.
Smakingen ble arrangert av Whiskygirl, og prøvene ankom i noen relativt kule reagensrør i plast (jeg må finne ut hvor hun har dem fra…)
I den lille «krukken» var det et notat om tid og «sted», en liten flaskepost, altså.
Jeg helte opp begge prøvene i glass før smakingen begynte, og brukte den fine tapen til å holde rede på hva som var i hvilket glass.
Om du vil lese tweetene direkte, kan du gjøre et søk på #Intwhisky på Twitter, men jeg har også samlet samtalen sett fra min side på Storify. Og her er mine notater, fasiten kommer i kommentaren, så om du vil kan du jo forsøke å gjette ut fra mine notater…
Whisky nummer 1, blomstrete tape
Nese: Hermetisk fersken, med metallisk bismak. Krydder; nellik. Sitronmarmelade og stikkelsbærbusk. Sitronmelisse!
Smak: Sitron, sitronskall, krydder; mer cumin enn nellik. Ganske lett. Etterhvert kommer bourbonpreget fram, litt parfymert vanilje og søtt, krydret treverk.
Kommentar: Godt, dette. Jeg gjettet på en Speysider, f.eks. en Glenrothes, men slengte inn en «eller en Blablair». Det var ikke helt blink, kan man si. Da hadde jeg mer rett på styrke («ikke over 50 %») og bourbon-lagret. Fasiten? The Wild Geese single malt whisky på 43 %, irsk, altså.
Whisky nummer 2, stripete tape
Nese: Appelsin, sykehus-lukt (medisinsk). Med vann får jeg etterhvert røyk, røykovn, røkt fisk. Fortsatt tydelig medisinlukt.
Smak: Et hint av røyk, røkt fisk. Med vann, kaldt ildsted.
Kommentar: Faller litt mellom to stoler, denne. Vet ikke helt hva som mangler, men jeg er litt underwhelmed. Ikke vondt, bevares, men litt kjedelig, og litt ubalansert. Tipper ikke mye over 43 % her heller og forsøker meg med Campbeltown, siden det var en del som minte om whiskyer jeg har drukket derfra. Det var virkelig helt på jordet, fasiten var Old Hokonui Whiskey fra Southland New Zealand, på 40 %.
Old Hokonui har en kul – om ikke nødvendigvis innbydende – etikett, jeg låner bilde fra Whiskygirl:
Og vil du lese hennes notater kan du finne dem på bloggen hennes: Intimate whisky tasting.
Klostergården håndbryggeri
Dere trodde vel ikke vi var på Tautra uten å snakke om og smake på litt øl?
Så mye tid til prat om selve bryggeriet ble det ikke, så her blir det mest bilder. Jeg talte 9 Speidel gjærekar, og de har akkurat tatt i bruk et nytt meskekar. 4 brygg har de brukt det på foreløbig, men hvor mange liter det var på fikk jeg ikke med meg…
Vi skulle til Åre for å hente et par ting på Systemet etter at vi hadde vært på Tautra, så vi kunne ikke handle øl i gårdsbutikken, desverre. Der har de selvsagt også bare det ølet som holder butikkstyrke, men vi hadde nok fyllt en kasse eller to om vi ikke hadde skullet krysse grenser senere på dagen. Litt dårlig planlegging fra vår side, det der.
Men i restauranten kan man både få mat og øl. Fem tappekraner har de der, og utvalget varierer selvsagt noe. Vi valgte å smake på to øl som ikke er i standardutvalget. Det første var en wit laget med bare kamille som krydder, og altså uten koriander, med litt Saaz-humle.
Klostergården Kamille Wit 4,7 %
Nese: Merkelig lukt på denne, jeg forsøkte meg med Vademecum, Pomac (brus) eller muligens champagnebrus. Noe bær var det også.
Smak: Malt, syrlighet, multer.
Kommentar: Annerledes er den i alle fall, og svært god. Ypperlig sommerøl, vil jeg si.
I det andre glasset valgte vi en «small beer», brygget på skyllevannet etter en batch barley wine (det høres strengt tatt ikke så godt ut når man sier det på den måten, gjør det vel?).
Litj øl 6,2 %
Nese: Appelsinskall
Smak: Bittert, appelsinskall
Kommentar: God lukt, men litt for bittert for min smak.
Siden det var lunsjtid fikk vi også testet restauranten, vi delte en porsjon feskball (tre baller delt på to ble akkurat passe lunsjporsjon), og kan rapportere at maten var utmerket.
Eller lunsj måtte vi bli med en snartur inn på bryggeriet igjen og teste barley winen som forårsaket Litjølen. Den har ligget en stund på ex-bourbonfat, og sto nå og godgjorde seg på en tank. Helt ferdig var den nok ikke, men det nærmer seg. Forhåpentligvis blir den å få på Bryggerifestivalen i august.
Bourbon cask aged barley wine (rundt 13 %)
Nese: Bourbon, honning.
Smak: Kirsebærsyltetøy, bourbon, honning, malt.
Kommentar: Godt, men litt uferdig. Håper å få testet den til mat.
Klostergården og Buran whisky
Som nevnt i et nyhetssammendrag tidligere har Buran whisky og Klostergården håndbryggeri inngått et samarbeid. Onsdag var jeg og mannen så heldige å få leke eksperter når NRK Midtnytt kom på besøk for å lage en sak om trønderwhiskyen.
Peder Andresen, primus motor i Buran whisky, og Jørn Anderssen, ølbrygger ved Klostergården håndbryggeri møttes første gang for 4-5 år siden, og da var det snakk om at kanskje Jørn kunne brygge noe av ølet Peder trengte for å lage whisky i Levanger. Men i fjor så det ut til at Buran whisky måtte gi opp whiskydrømmen, uten noengang å ha kommet i gang med destillering. I vår en gang kom Jørn på den brilliante idéen at kanskje Peder kunne ta med seg utstyret sitt til Tautra, så kunne de destillere der? Og første ‘run’ ble gjort 25. april 2013.
Planen er etterhvert å kunne destillere brygg basert på Stjørdalsmalt, altså den røyka malten som brukes i maltøl fra Stjørdal (røkt med or, eller ødder som det heter deromkring). Men i det første forsøket valgte Peder og Jørn å gå for en klassisk lagermalt, for å få et rent, rundt øl å teste utstyret med.
Utstyret, ja. Stillen Peder har kjøpt er av typen alembic. Den er håndlaget og i 100 % kobber, men har en litt annen fasong enn de fleste skotske potstills (selv om de også teknisk sett er alembic stills).
Dette vil selvsagt påvirke hvordan destillatet smaker. Vi kan notere oss at det nok blir en del refluks, men siden halsen forsåvidt er ganske stutt er den også mulig at en del av de tyngre molekylene får bli med over i destillatet.
Stillen brukes forresten både som wash og spirit still, nyspriten er altså dobbeltdestillert, men på samme apparat.
To quarter casks er fylt fra første run, ett på styrken man fikk fra stillen, 77 %, det andre vannet ned til 60 %. Fatene er skalert ned av en svensk bøkker fra ex-bourbon barrels fra Makers Mark.
Siden vi altså var der for å gi våre kommentarer på produktet hentet Jørn opp en sample fra 60 % fatet. Alt han tok ut ble behørlig målt opp for avgiftsbetaling, der er reglene i Norge enda strengere enn i Skottland.
Og nå er du kanskje spent? Det var i alle fall jeg…
Nese: Tydelig malt og sødme, fusel som seg hør og bør, klar fruktighet, Arve mente sitrus, jeg fant mer ananas.
Smak: Svovel og malt, fruktigheten kommer fram med vann.
Kommentar: Fet og fin (flotte «bein»), ganske lett og rund. Potensiale for å utvikle seg til en god whisky i stil med skotsk lavlandswhisky, eller muligens de mer elegante høylandswhiskyene. Jeg har smakt langt mindre tiltalende nysprit (ok, så er den ikke helt ny etter to måneder på fat).
Vi kan bare konkludere med at det var gøy å få smake, og at det blir spennede å følge med videre.
Innslaget på Midtnytt kan sees på NRK nett-tv enn så lenge: NRK Midtnytt: Egenprodusert whisky