Det har vært litt ‘buzz’ rundt Austmann i Trondheimsmiljøet, og siden vi har lagt merke til at innsjekkene har begynt å dukke opp på Untappd mens vi var bortreist, stakk vi hodet inn for å kikke på Ågot Lian når vi passerte på bytur i dag. Der var det ganske riktig en kran merket Årvette. Det var litt tidlig på dagen, så vi ble enige om å stikke innom før vi tok bussen hjem. Etterhvert kom vi på at vi skulle sjekke de andre ‘usual suspects’ også, for å se om de kanskje hadde andre typer. Antikvariatet regnet med å få krana innstallert om en ukes tid og hadde ingenting før det (på Ågot brukte de den ene Kinn-krana si).
På Naboen hadde vi flaks: De åpnet akkurat når vi kom dit og hadde hele to øl fra Austmann på fat. Bastogne (en saison) var rett og slett knallgodt. Typisk ‘Shut up and take my money’-øl. Jeg tar tre kasser, takk. Tre gamle damer (belgisk lys ale) var for preget av aromahumle for meg, alt for blomstrete og parfymeaktig. Vi snek oss til litt mat og to øl til på Naboen før vi gikk fra regningen (ikke med vilje, altså, og kortet til husbonden lå i baren, så han måtte gå tilbake for å ordne opp). På Ågot Lian bestilte vi en Årevette (amerikansk amber red ale), og her var vi enige om at den var en smule ubalansert, men jeg mente at det gjorde ikke så mye, det var godt likevel.
Ryktet sier forresten at også Discoteket har Austmann inne, i tilfelle du har tenkt deg på leterunde selv.
Vi har vært på en aldri så liten tur til Italia, derav den totale stillheten på bloggen. Vi fikk klemt inn et lite vingårdbesøk mellom fornøyelsespark og badebasseng – mer om det senere – og har drukket mye rart øl (jeg skal ta en runde med etterregistrering på Untappd etterpå).
Før vi reiste hadde Anders et innlegg om supersmakere på bloggen sin. Tilfeldigvis hadde jeg nettopp diskutert fenomenet med mamma, så jeg fulgte lenken til Anders og bestilte noen tester for å få sjekket egen tunge. Jeg er delvis følsom for bittersmaker, og mye øl er fortsatt udrikkelig i mine øyne på grunn av mengden humle, så jeg lurte selvsagt på om jeg kunne være supersmaker jeg også.
Vel, testene ankom i løpet av ferien, og i et ledig øyeblikk i ettermiddag åpnet jeg konvolutten og leste infoarket som fulgte med. I følge det skal supersmakere ha en tendens til å mislike sterke, bitre smaker som rå brokkoli, grapefrukt, kaffe og mørk sjokolade. De har også en tendens til ikke å like fett- og sukkerrike matvarer like godt som ikke-smakere. Etter å ha lest dette tenkte jeg at da er jeg vel neppe supersmaker, for riktignok liker jeg ikke graperfrukt, men jeg spiser gjerne rå brokkoli, jeg begynte å drikke kaffe når jeg var tolv og jeg har ‘alltid’ likt mørk sjokolade. Ikke kan jeg skryte på meg å mislike mat med mye fett eller mye sukker, heller, synes jeg. Egentlig hadde jeg tenkt med å vente med å utføre selve testen til mannen kom hjem, men var blitt såpass nysgjerrig at jeg la en teststripe på tunga, ventet de angitte sekundene og fjernet den.
Konklusjonen: Joda, jeg er visst supersmaker. I alle fall om det å rope «Pføy!», springe til kjøkkenet og skylle munnen med store mengder vann kan jamføres med det infoarket beskriver som ‘find the paper extremely bitter’. Jeg ble tatt litt på senga over intensiteten i bitterheten, i grunnen.
Nå er det jo ikke nødvendigvis noe særlig supert ved å være supersmaker (og Anders skriver mer, og klokt, om hva begrepet egentlig betyr), men det er uansett en artig test å ha tatt.
I går var jeg med på min første Twitter-tasting. Det var rimelig morsomt, selv om vi var litt for få deltagere til å skape noe særlig engasjerende diskusjon. Uansett er jo blindsmaking artig.
Smakingen ble arrangert av Whiskygirl, og prøvene ankom i noen relativt kule reagensrør i plast (jeg må finne ut hvor hun har dem fra…)
I den lille «krukken» var det et notat om tid og «sted», en liten flaskepost, altså.
Jeg helte opp begge prøvene i glass før smakingen begynte, og brukte den fine tapen til å holde rede på hva som var i hvilket glass.
Om du vil lese tweetene direkte, kan du gjøre et søk på #Intwhisky på Twitter, men jeg har også samlet samtalen sett fra min side på Storify. Og her er mine notater, fasiten kommer i kommentaren, så om du vil kan du jo forsøke å gjette ut fra mine notater…
Whisky nummer 1, blomstrete tape Nese: Hermetisk fersken, med metallisk bismak. Krydder; nellik. Sitronmarmelade og stikkelsbærbusk. Sitronmelisse! Smak: Sitron, sitronskall, krydder; mer cumin enn nellik. Ganske lett. Etterhvert kommer bourbonpreget fram, litt parfymert vanilje og søtt, krydret treverk. Kommentar: Godt, dette. Jeg gjettet på en Speysider, f.eks. en Glenrothes, men slengte inn en «eller en Blablair». Det var ikke helt blink, kan man si. Da hadde jeg mer rett på styrke («ikke over 50 %») og bourbon-lagret. Fasiten? The Wild Geese single malt whisky på 43 %, irsk, altså.
Whisky nummer 2, stripete tape Nese: Appelsin, sykehus-lukt (medisinsk). Med vann får jeg etterhvert røyk, røykovn, røkt fisk. Fortsatt tydelig medisinlukt. Smak: Et hint av røyk, røkt fisk. Med vann, kaldt ildsted. Kommentar: Faller litt mellom to stoler, denne. Vet ikke helt hva som mangler, men jeg er litt underwhelmed. Ikke vondt, bevares, men litt kjedelig, og litt ubalansert. Tipper ikke mye over 43 % her heller og forsøker meg med Campbeltown, siden det var en del som minte om whiskyer jeg har drukket derfra. Det var virkelig helt på jordet, fasiten var Old Hokonui Whiskey fra Southland New Zealand, på 40 %.
Old Hokonui har en kul – om ikke nødvendigvis innbydende – etikett, jeg låner bilde fra Whiskygirl:
Dere trodde vel ikke vi var på Tautra uten å snakke om og smake på litt øl?
Så mye tid til prat om selve bryggeriet ble det ikke, så her blir det mest bilder. Jeg talte 9 Speidel gjærekar, og de har akkurat tatt i bruk et nytt meskekar. 4 brygg har de brukt det på foreløbig, men hvor mange liter det var på fikk jeg ikke med meg…
Nytt meskekar til høyreSpeidel gjæringskar på 525 literDet gamle meskekaret på 200 liter
Vi skulle til Åre for å hente et par ting på Systemet etter at vi hadde vært på Tautra, så vi kunne ikke handle øl i gårdsbutikken, desverre. Der har de selvsagt også bare det ølet som holder butikkstyrke, men vi hadde nok fyllt en kasse eller to om vi ikke hadde skullet krysse grenser senere på dagen. Litt dårlig planlegging fra vår side, det der.
Men i restauranten kan man både få mat og øl. Fem tappekraner har de der, og utvalget varierer selvsagt noe. Vi valgte å smake på to øl som ikke er i standardutvalget. Det første var en wit laget med bare kamille som krydder, og altså uten koriander, med litt Saaz-humle.
Tappkraner i restauranten
Klostergården Kamille Wit 4,7 % Nese: Merkelig lukt på denne, jeg forsøkte meg med Vademecum, Pomac (brus) eller muligens champagnebrus. Noe bær var det også. Smak: Malt, syrlighet, multer. Kommentar: Annerledes er den i alle fall, og svært god. Ypperlig sommerøl, vil jeg si.
I det andre glasset valgte vi en «small beer», brygget på skyllevannet etter en batch barley wine (det høres strengt tatt ikke så godt ut når man sier det på den måten, gjør det vel?).
Litj øl 6,2 % Nese: Appelsinskall Smak: Bittert, appelsinskall Kommentar: God lukt, men litt for bittert for min smak.
Siden det var lunsjtid fikk vi også testet restauranten, vi delte en porsjon feskball (tre baller delt på to ble akkurat passe lunsjporsjon), og kan rapportere at maten var utmerket.
Eller lunsj måtte vi bli med en snartur inn på bryggeriet igjen og teste barley winen som forårsaket Litjølen. Den har ligget en stund på ex-bourbonfat, og sto nå og godgjorde seg på en tank. Helt ferdig var den nok ikke, men det nærmer seg. Forhåpentligvis blir den å få på Bryggerifestivalen i august.
Bourbon cask aged barley wine (rundt 13 %) Nese: Bourbon, honning. Smak: Kirsebærsyltetøy, bourbon, honning, malt. Kommentar: Godt, men litt uferdig. Håper å få testet den til mat.
Som nevnt i et nyhetssammendrag tidligere har Buran whisky og Klostergården håndbryggeri inngått et samarbeid. Onsdag var jeg og mannen så heldige å få leke eksperter når NRK Midtnytt kom på besøk for å lage en sak om trønderwhiskyen.
NRK-teamet gjør seg klare til å intervjue Peder Andresen
Peder Andresen, primus motor i Buran whisky, og Jørn Anderssen, ølbrygger ved Klostergården håndbryggeri møttes første gang for 4-5 år siden, og da var det snakk om at kanskje Jørn kunne brygge noe av ølet Peder trengte for å lage whisky i Levanger. Men i fjor så det ut til at Buran whisky måtte gi opp whiskydrømmen, uten noengang å ha kommet i gang med destillering. I vår en gang kom Jørn på den brilliante idéen at kanskje Peder kunne ta med seg utstyret sitt til Tautra, så kunne de destillere der? Og første ‘run’ ble gjort 25. april 2013.
Peders maltmølle
Planen er etterhvert å kunne destillere brygg basert på Stjørdalsmalt, altså den røyka malten som brukes i maltøl fra Stjørdal (røkt med or, eller ødder som det heter deromkring). Men i det første forsøket valgte Peder og Jørn å gå for en klassisk lagermalt, for å få et rent, rundt øl å teste utstyret med.
Utstyret, ja. Stillen Peder har kjøpt er av typen alembic. Den er håndlaget og i 100 % kobber, men har en litt annen fasong enn de fleste skotske potstills (selv om de også teknisk sett er alembic stills).
Buran whisky sin still, godt plassert på Tautra
Dette vil selvsagt påvirke hvordan destillatet smaker. Vi kan notere oss at det nok blir en del refluks, men siden halsen forsåvidt er ganske stutt er den også mulig at en del av de tyngre molekylene får bli med over i destillatet.
Stillen brukes forresten både som wash og spirit still, nyspriten er altså dobbeltdestillert, men på samme apparat.
Hysj! Sovende whisky.
To quarter casks er fylt fra første run, ett på styrken man fikk fra stillen, 77 %, det andre vannet ned til 60 %. Fatene er skalert ned av en svensk bøkker fra ex-bourbon barrels fra Makers Mark.
Hjemmelagd valinch
Siden vi altså var der for å gi våre kommentarer på produktet hentet Jørn opp en sample fra 60 % fatet. Alt han tok ut ble behørlig målt opp for avgiftsbetaling, der er reglene i Norge enda strengere enn i Skottland.
Og nå er du kanskje spent? Det var i alle fall jeg…
Nese: Tydelig malt og sødme, fusel som seg hør og bør, klar fruktighet, Arve mente sitrus, jeg fant mer ananas. Smak: Svovel og malt, fruktigheten kommer fram med vann. Kommentar: Fet og fin (flotte «bein»), ganske lett og rund. Potensiale for å utvikle seg til en god whisky i stil med skotsk lavlandswhisky, eller muligens de mer elegante høylandswhiskyene. Jeg har smakt langt mindre tiltalende nysprit (ok, så er den ikke helt ny etter to måneder på fat).
Vi kan bare konkludere med at det var gøy å få smake, og at det blir spennede å følge med videre.
Destillert november 1974, tappet april 2001, en av 258 flasker. Ref L6205.
Nese: Sitrus. Men vann kommer det fram røyk, men også krydder og etterhvert banan og noe av voks-preget som ofte dukker opp i Brora/Clynelish.
Smak: Mer røyk enn jeg normalt ville ventet. Vann trekker fram mer dybde, noe krydder og eikebitterhet. Etter en stund i glasset får jeg grillet kjøtt og sommerhonning.
Kommentar: Denne trenger både vann i store mengder og tid i glasset, men så åpner den seg og blir i grunnen riktig så god.
Et lite gjensyn i kveld med To tårns Cream Ale og Rug-Ipa, for å se om jeg har skiftet mening når jeg ikke er grepet av stundens alvor (forårsaket av nettopp å ha blitt vist rundt i bryggeriet og ikke minst ha klatret i leidere. Riktignok har jeg ikke høydeskrekk, men klatring er klatring).
Cream Ale: Dette er fortsatt godt, men litt kjedelig. Det egner seg forsåvidt godt som sommerøl, så sesongmessig er det kanskje på høyden. Jeg testet først uten «bunnfall», og da blir det i letteste laget for meg, etter å ha virvlet opp litt gjær og slikt og helt resten av ølet i glasset synes jeg straks det får mer karakter.
Rupa: Etter å ha uttrykt sånn entusiasme for Cream Ale med gjær i under smakingen fikk jeg gjær i resten av ølene mine også. I kveld tester jeg derfor Rupaen først uten sedimenter. Den har en langt mer spennende nese enn Cream Alen, men i dag får jeg mer av de normale, blomstrete notene og mindre bær og bærbusk. Det er godt med syrlighet også, og jeg vil notere appelsin som ny lukt for meg i dag. Smaken er som før balansert, men også denne blir litt kjedeligere uten sedimenter. Litt gjær gjør susen, og også på nesa blir det en anelse mer dybde. Smaksmessig oppfatter jeg det som hakket mindre balansert med gjær, men også mer spennende, så kan man jo velge hva man foretrekker. Syrligheten fra rugen er tydelig, og her heller det faktisk mot sitron, men det ligger noe vegetalsk fra humla og balanserer dette.
Når man skal ha utdrikkingslag for en ølentusiast er det den naturligste sak i verden å inkludere et besøke på et nærliggende bryggeri. Derfor befant jeg meg på To tårn bryggeri i Trondheim forrige lørdag, i godt selskap (nei, jeg var hverken brud eller forlover).
To tårn bryggeri er under oppstart på Marienborg i Trondheim. Det som en gang var vann- og sandtårn som forsynte damplokmotivene har stått tomt og forfalt i over 30 år, men er nå pusset opp på forbilledlig måte og har blitt et særdeles lekkert lokale. Selve bryggingen skal skje i det ene tårnet, utstyret er snart på plass. John Sunde og Børge Barlindhaug, begge erfarne hjemmebryggere, står bak bryggeriet. I opptakten har de brygget først i 50-liters anlegg på Lian, og nå i 100-liters anlegg på Marienborg. Når bryggeriet er ferdig blir tankene på 1000 liter, noe som jo er litt av et sprang. Det blir spennende å se hva som skjer da.
Anders Christensen var på besøk på To tårn nylig og skrev utførlig om det på sin blogg, så jeg skal ikke gjenta alle detaljene, de kan du like gjerne lese der. Her skal du heller få litt bilder, og så notater for det ølet vi fikk smake.
Inngangspartiet i vanntårnet
Man kommer inn i bryggeriet gjennom vanntårnet, som rommer en knøttliten «pub» i første. Her er det betalingsterminal, noe som kan være greit å vite om du skal på besøk. To tårn har også løyve til å selge sine egne øl (de på butikkstyrke vel og merke) fra kjelleren, så det er mulig å kjøpe med seg veiamat.
Mellom vanntårnet og sandtårnet ligger «gildehallen», et lekkert rom med stor takhøyde som er innredet til smaks- og foredragsrom. Men først går vi bare rett gjennom, for å komme dit det er action…
Børge på vei opp leideren.
Når man skal besøke To tårn er det en fordel om man ikke har høydeskrekk. For å komme seg til alle etasjene i brygghuset er det nemlig klatring i leidere som teller.
Heldigvis er det gittergulv, og rommet er ikke større enn at med litt volum på stemmen (noe Børge hadde) kan man fint stå på bakkeplan og høre hva han forteller, noe flere i vårt selskap valgte å gjøre.
1100-liters tank fra SpeidelHer er det kaldt
Både kjøling og oppvarming er tenkt gjort med et lukket system med glykol. Anlegget ble testkjørt mens vi var der, og vi kunne bevitne at kjølingen holdt mål, i alle fall.
Speidel tank med hevbart maltrør, sett ovenfra.MaltrøretTankenUtsikt for trainspottere
Vi endte til slutt i Gildehallen – uten hverken fall eller besvimelser i leideren – der vi fikk en liten leksjon om hvordan øl brygges og hva som påvirker smaken før vi fikk smake øl. Leksjonen var forøvrig meget kort, tre av seks damer brygger selv, to av oss andre er eller har vært i styret i Det gode øls klubb. Generelt er det vel ikke så ofte man finner et utdrikkingslag bestående hovedsakelig av kvinner det nerdefaktoren på øldiskusjonene blir såpass høy som den her ble etterhvert.
Så, til ølet:
Cream Ale, 4,5 % Nese: Malt og fruktig humlepreg. Smak: Mildt og snillt, litt kjedelig. Lett humlebitterhet, lite frukt på smaken i forhold til nesa.
Kommentar: En av de andre hadde fått gjærrester i sitt glass, og det gjorde ølet betraktelig mer interessant etter min smak.
De to første glemte jeg i forfjamselsen å ta bilde av, forresten.
Pale Ale, 5,1 % Nese: Malt. Mindre fruktig og mer sødme enn på Cream Ale’n. Smak: Noe mer bitterhet, men balanserende sødme.
Rug-Ipa «Rupa» 4,5 % Nese: Humle, syrlig, solbær, stikkelsbærbusk. Smak: Syrlig og bittert, litt parfymepreg/blomstrete, men ikke for mye. Kommentar: Meget godt balansert.
India Pale Ale, Versjon 1.0, 5,8 % Nese: Blomster og syrlighet. Smak: Grei. Kommentar: Også godt balansert. Grei IPA (jeg er ingen IPA-fan, det bør nevnes).
Milk Stout 5,1 % Nese: Litt fjøs (eller silo…), det burde kanskje være negativt, men det er det ikke. Smak: Rundt og godt. Kaffe. Kommentar: Godt øl! Kuriositet: Dette ølet fikk Kongen og Dronninga servert til desserten når de var på besøk på Frøya nylig.
Belgisk Høy & Mørk 8,6 % Nese: (ingen notater) Smak: Tendens mot mint, faktisk. Malt i massevis. Kommentar: Farlig god.
Nå har det seg vel slik at et utdrikkingslag litt utpå dagen etter en del glass champagne kanskje ikke er de mest ideelle forholdene for å skrive givende ølnotater. Dere får ha meg tilgitt. Men jeg kan oppsummere med at dette var særdeles lovende. Jeg skulle gjerne drukket mer av nesten alle ølene (IPAen untatt. Jeg kunne drukket mer av den også, men jeg satt ikke og ønsket meg mer). Jeg benyttet sjansen og kjøpte en halv kasse av de to som var å få, Cream Ale og Rug-Ipa, litt for å kunne smake senere i ro og mak, litt for at mannen skulle få smake. To tårn tapper på 0,33-flasker, og prisen var 56 kroner flaska. Hadde det vært mulig hadde jeg nok kjøpt de andre også, men der får man smøre seg med tålmodighet.
Nese: «Farmyard». Eplelukt med litt preg av gjødsel, jordgulv og rustne redskaper.
Smak: Epler og tørrhet, men også noe som minner om kongen av danmark.
Kommentar: Denne varierer noe i batchene, noen er så tørre at munnen snurper seg sammen, denne var sånn passe. En langt røffere siderstil dette enn Dunkertons’en, men også mer spennende (nettopp av den grunn?).
Tigjengelig på polet i basis (juhuu!), varenummer 8048802.
Det har gått noen flasker av denne i heimen, men jeg har ikke skrevet smaksnotater før.
Nese: Melne, ikke for søte, røde epler.
Smak: Tørre, grønne epler. Eikepreg.
Kommentar: Fryktelig kompleks er den ikke, men godt er det i alle fall. Og økologisk i tillegg. Dessuten lett å få tak i. Hva mer kan man be om? (Man kunne kanskje bedt om at en og annen bar tok i denne, i alle fall som supplement til Magners eller Bulmers. You may say that I’m a dreamer, og så videre.)
