Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Økologiske øl i svensk dagligvare er det ikke flust av. Åbro fra Vimmerby (Astrid Lindgrens fødeby) har hatt et tilgjengelig i over ti år nå, og lenge var de alene i Sverige om å brygge økologiske øl. Såvidt jeg kan finne ut er det kornet som er økologisk (og svenskprodusert), ikke humla.
Farge: Gylden strågul.
Nese: Lett fruktig og kullsyredrevet. Noe sitrus og maltsødme der bak.
Smak: Kullsyrevann med smak av malt og en dråpe fruktblanding.
Konklusjon: Kjedelig øl. Ikke vondt, bare blasst.
Det siste høres jo definitivt ganske greit ut, mengdetrening på vinsmaking kan jeg gjerne bli med på. Ja, Mosel høres vel i grunn ganske greit ut det også.
Jeg liker de små vinbondebiografiene Ingvild har med av og til. Det er et tøft marked enten man er fra gammel vinfamilie eller prøver å komme seg inn i miljøet som outsider. I dette tilfellet handler det om gammel vinfamilie, og et bratt vindyrkingsområde nord i Tyskland. Mosel. Før ungene blir for gamle til å sette pris på slott som ser ut som de er tatt rett ut av et eventyr skal vi på rundtur i Tyskland, og da vil jeg innom Mosel. Vi får se hva det blir til. Så til vinen.
Jeg lider av dårlig framsynthet på vinfronten for tiden, så noen bestillingsviner ble det ikke på meg i denne runden, jeg endte med å plukke to av de tre vinene min lokale pusher (polet på Nedre Elvehavn) hadde i hyllen fra Ingvilds hovedmistenkte i denne artikkelen: Markus Molitor. Den ene har Ingvild også på listen: Riesling Trocken, selv om den både i hennes liste og i polets varelister er oppgitt som 2012 og det var 2013 de hadde på hylla. Den andre er også en tørr Riesling, Zeltinger Riesling Trocken. Også den 2013-årgang. Prisforskjellen på de to er skarve 20 kroner, hvilke andre forskjeller jeg finner vil vise seg.
Markus Molitor Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul.
Nese: Grønne og gule epler, petroleum, hvite blomster (magnolia?).
Smak: Granny Smith-epler og nypresset sitronjuice.
Munnfølelse: Tørrhet i kinnene/munnhulen, fyldig, med middels intensitet.
Kommentar: Fint lite galt med denne så vidt jeg kan se.
Markus Molitor Zeltinger Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul, men hakket mørkere enn den andre.
Nese: Blodappelsin og grapefrukt, petroleum og tørr, steinrik jord.
Smak: Grønne epler, appelsinskall, sitronjuice.
Munnfølelse: Mindre tørrhet, litt slankere, men hakket mer intens.
Kommentar: Bitrere enn søsteren, men jeg liker det.
Jeg liker begge, og konklusjonen blir vel helst at jeg må gjøre som Ingvild foreslår: Mengdetrening. Jeg får slenge inn en bestilling på noen av den godeste herr Molitor sine dyrere og mer avanserte viner, drikke dem opp mot disse «enklere» utgavene og se om jeg får noen ahaopplevelser. Jeg kan ikke si jeg blir lei meg ved tanken på å drikke disse to igjen.
Speyside: Macallan skal utvide, melder Planet Whiskies, Moray Council har nå gitt byggetillatelse. Nybygget skal koste 100 millioner pund og har et ganske orginalt design. Tanken er at det skal gli inn i landskapet rundt, og mange har allerede begynt å kalle det «Hobbiton».
Verden: Det er ikke alltid man vinner i retten selv om man har penger nok å bruke på advokater. Når Diageo lanserte sin Explorers’ Club Collection av Johnnie Walker-tapninger visste de selvsagt at det allerede finnes en klubb ved det navnet. The Explorers Club har som formål å fremme vitenskapelig utforsking av verden (og verdensrommet) og folk som Sir Ernest Shackleton og Buzz Aldrin er medlemmer. Nå har The Explorers Club vunnet i retten i USA mot Diageo, og konsernet kan ikke lenger selge de aktuelle tapningene, melder BBC. Diageo har tenkt å anke, men jeg må vel si meg enig med retten, både moralsk og juridisk siden dommen følger en lov som har til hensikt å beskytte navnene til «benevolent, humane, or charitable organisations» fra å utnyttes kommersielt.
New York: The Spirits Business har vært på omvisning hos Tuthilltown, som ble omtalt her forrige uke.
San Miguel er vel det mest kjente spanske ølet i Norge (med mulig unntak av Cerveza ;-). San Miguel er opprinnelig av filipinsk opprinnelse der et spansk bryggeri med lisens til å brygge San Miguel ble opprettet i 1953 (i Filipinene har det blitt brygget San Miguel siden 1890).
I 1957 ble det spanske bryggeriet gjort uavhengig av det filipinske morselskapet og har hatt forskjellige eiere oppgjennom årene. I 2000 solgte Danone-gruppen bryggeriet til Mahou som da skapte Spanias største bryggeriselskap – Grupo Mahou-San Miguel. I mai 2014 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom Mahou-San Miguel og San Miguel Brewing International Ltd. (nå deleid av filipinske San Miguel Corporation (51,7%) og japanske Kirin Holdings (48,3%)) om verdensomspennende markedsføring av Sam Miguel-ølet.
Farge: Strågul
Nese: Svært lett med hint av sur malt og sitron. Muligens litt tropiske frukter i bakgrunnen.
Smak: Lett anslag med preg av sitron. En flat maltkarakter kommer også til. Litt saftaktig – noen dråper husholdningssaft som er blandet i?
Konklusjon: Ingen smaksvinner, men langt fra dårlig. Som leskende drikke ved 30+ fungerer det godt, bedre enn de fleste norske kommersielle sommerøl i min bok.
‘Gleaming’ er kode for Glenkinchie, som Diageo ikke tillater at uavhengige tappere skriver navnet til på etiketten. Denne er destillert august 1973 og tappet mars 2001 og fatet ga 318 flasker, så begrunnet gjetting vil tilsi et hogshead og da er sannsynligheten for bourbonfat stor.
Nese: Stikkelsbærbusk, honningmelon, tørt treverk og kandiserte appelsiner. Med vann kommer marsipan og gule epler.
Smak: Svart pepper og tørt treverk, vanilje og appelsin. Malten bryter gjennom med vann, ellers er det mye av det samme, men jeg får mentol på ettersmaken.
Kommentar: Hissig på 50 %. En ganske spennende Glenkinchie, den var enda mer uvanlig den gangen vi kjøpte den, siden standard Glenkinchie da var virkelig kjedelig. Uavhengig tappet Glenkinchie er fortsatt en sjelden vare, så vi er litt uvillige til å tømme denne, men jeg tror nok vi bør helle over på mindre flaske om ikke så lenge.
Drikkelig.no har vært på en aldri så liten Sverige-turné i sommer, og det første stoppet var Jämtlands Bryggeri. De har normalt ikke omvisning om sommeren, siden de er færre på jobb (også – eller kanskje særlig – folk som lager godt øl må få sommerferie), men siden vi ikke var fler enn to hadde vi fått en avtale likevel.
Når man kommer til Jämtlands kan det være greit å vite at det som ser ut som hovedinngangen er på motsatt side av der de vil at gjester skal melde sin ankomst.
Håkan tok i mot oss med kledelig «Hell»-t-skjorte. Ved nærmere ettertanke hadde alle de andre ansatte vi så tilsvarende øl på sin skjorte (men varierende design). Man kan dermed spekulere: Lager ikke Jämtland t-skjorter for noen av sine andre øl, eller er det bare det ølet de ansatte foretrekker?
Først fikk vi en tur inn på maltlageret. Jämtland kjøper malten sin fra england, nærmere bestemt Thomas Fawcett. Her var 500-kilossekker av basemaltene og 25-kilossekker av de mer spesielle typene. 800 kilo bruker de per brygg, så det går unna noen sekker i uka. Humle kjøper de fra der de får tak i den, men de bruker ikke så mye amerikansk humle. Akkurat nå hadde de en del fra Bulgaria. Har du drukket noe Jämtlandsøl så vet du at de ikke er med på humlegaloppen, men noe humle må de jo ha i alle fall.
Så ble vi introdusert for meskekaret og kokekaret. De koker i 1 1/2 til 2 timer for mørkt øl, lysere noe lenger. Det mest spesielle var kanskje den eksterne innretningen for å varme opp vørteren med elektrisitet, kjelen er altså ikke direktefyrt.
Bryggeriet har nettopp ekspandert og inne i gjæringslokalet sto det nå ni tanker à 5000 liter og jobbet. De blanke tankene er de gamle, de er fra england, mens de matte er nyinnstallert og er ungarske. Lager, Steamer og Ale gjæres ved henholdsvis 15, 17 og 21 grader og i fra ca 5 til ca 3 dager.
For tiden kjører de ett brygg per dag. Meskekaret er flaskehals i produksjonslinja, og det funderes på om et nytt kar skal anskaffes for å øke kapasiteten ytterligere.
11 lagringstanker har det blitt etter utvidelsen. Håkan forteller at i julestria går det bare ni dager fra mesking til ølet er på flaske, men ellers i året tar de seg litt bedre tid.
Det tappeklare ølet filtreres gjennom celluloseplater, det tar cirka to timer for ett brygg.
Tappeannlegget er også rimelig nytt, det ble installert for et år siden. Den største forbedringen er løfteanordningen som løfter et «lag» flasker fra en pall automatisk, før måtte de fore maskineriet med flasker manuelt. Nå er den eneste manuelle operasjonen å flytte ferdig fylte kasser over for transport til Östersund. Ett brygg fyller cirka 7300 halvlitersflasker, og de sendes avgårde med en gang.
For norske ølhunder var kanskje den mest interessante opplysningen vi fikk at de vurderer å gå over til en annen flasketype, nemlig 0,33-flasker. For å få det til må tappeannlegget mer eller mindre skiftes ut, så det er en tidshorisont på minst ett år vi snakker om, men fordelen er at da kan de faktisk eksportere, til Norge, for eksempel. Flaskene de bruker i dag er nemlig panteflasker (husk det, forresten, de har ikke pantemerke, men kan likevel pantes i vanlig automat i butikk i Sverige) og dem har de ikke lov til å sende ut av landet. Blir det til at de skifter, blir det helt slutt på halvliterne, de har ikke stor nok produksjon til at det svarer seg å styre med mer enn en flasketype.
I annen etasje har de lokaler der det er utstilt diplomer for alle prisene de har fått. Et imponerende antall, selv om Håkan innrømmet at det var blitt færre av dem de siste årene ettersom det var blitt fler mikrobryggerier som slåss om dem. De har også en bar med en bardisk laget av en gammel bryggpanne fra Till Bryggerier i Umeå, og her oppe har de mulighet for å ta i mot grupper. Mat kan også ordnes, siden de har takterrasse med grill. Et sted for neste jobbsamling, kanskje?
Neste øl ut fra Balder Brygg er deres Porter. Den er ufiltrert men har fått såpass lang klaringstid at det ikke er klar og uten sediment. Laget på engelsk humle og palemalt i forskjellige brenningsgrader – inklusive sjokolademalt og røstet malt. Opprinnelig et eksperiment som ble svært så vellykket.
Farge: Svart
Nese: Nykværna kaffe, sjokolade, demererasukker, banan og hint av gjær.
Smak: Fruktig men tørr, i overkant bitter(kan det være kullsyren) god markant kaffepreg, litt kort.
Konklusjon: Meget god. Litt manko på balansen, men anbefales.
Destillert våren 1991, tappet våren 2004, DL ref 1223.
Nese: Treverk, tyttebær, maltsukkertøy. Med vann glir det over i litt jordbærsyltetøy og malten trer tydeligere frem.
Smak: Tørt treverk, lett bitterhet, fersk ved på ettersmaken. Med vann blir bitterheten mer appelsinskallaktig og jeg får litt malt i tillegg til treverket.
Kommentar: Når en flaske har vært åpen i nærmere ti år er det vel på tide å tømme den? Det sagt er det ikke noe galt med denne, den har også vært ganske full de årene den har stått åpen, så det er minimal oksidering som har skjedd. Jeg har forståelse for hvorfor denne er tappet såpass tidlig, for det har nok vært et ganske aktivt fat når man ser å hvordan treet dominerer smaken. Vel, mulig det ikke er derfor de tappet det, for de offisielle smaksnotatene nevner ikke treverk med ett ord. I alle fall, ingen dårlig dram, alt treverket til tross, den faller ned på rett side av whisky kontra flis diktomien, men noen løp og kjøp er det ikke (like greit, kanskje, om du vil smake en dram får du heller invitere deg selv hjem til oss – det er forøvrig ikke så vanskelig å få en invitasjon hit).
Det første som slår meg er at de har latt seg inspirere litt av etiketten til Fuller’s IPA.
Det er Zeunerts Bryggeri (eid av Kopparbergs) som står bak kreasjonen. Den skal passe for den som er ute etter en tradisjonell IPA, men de skriver også at den inneholder mindre humle enn tradsjonen tilsier – men at den er tørrhumlet «for å få fram alle innslag av humlen».
Det er Magnum og Perle som er brukt som humle i tillegg til tørrhumling med Cascade. Av maltsorter er det pilsner-, münchner-, lys karamell- og mørk karamellmalt som er brukt.
Farge: Ravgul
Nese: Lett maltsødme ellers ingenting.
Smak: Som en søtlig pils med litt ekstra humleekstrakt. Litt frukt og flate bittertoner.
Konklusjon: Flaue saker. Får Hansas IPA til å virke nesten ekstrem.
Erdinger er et velkjent bryggeri for de fleste. Deres Hefeweissen er det mest solgt importølet på Vinmonopolet og er verdens mest solgte hveteøl. Erdinger er noe så sjeldent som et rent hveteøl-bryggeri og brygger på tradisjonellt vis ved å ikke bruke aromagjær som de fleste andre gjør.
Med sin Urweisse derimot gjør de det som de andre gjør. Gjæren er kjøpt inn fra samme sted som de fleste andre hveteøl-produsenter får sin gjær fra, og stilen er ment å være likere de konkurrerende hveteølene – og da særlig hovedkonkurrenten Paulaner.
Farge: Ufiltrert. Ravgul.
Nese: Banan og appelsin med et preg av hvete og gjær i bakgrunnen.
Smak: Her smaker det hveteøl. Hefen (gjæren) gir også sitt preg. Noen sitrustoner leker i bakgrunnen. Dete hele er rimelig lett.
Konklusjon: Et godt, lett og ukomplisert hveteøl, Friskere enn Paulaner om jeg skal våge meg på en sammenligning.