Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Sitrus, korn med lakrissmak og fløte. Med vann blir den fruktigere, med mye sitrus fortsatt, og den får også litt bitterhet og rognebær.
Smak: Lakris og vanilje. Med vann rognebær og bitterhet.
Kommentar: Springbank og min gane blir som regel bitterhet. Her er det ikke overdøvende, og det er mye annet som skjer. Grei kosewhisky.
Smakt på masterclass med David Allen på Oslo Whiskyfestival 2014.
Nese: Malt, gule epler og lett lime. Tørr ved. Med vann utvikler vedpreget seg til blomstrende frukttrær, hvite blomster, litt jasmin, til og med. Fortsatt gule epler og malt.
Smak: Litt bittert anslag, men utvikler seg til tørt tre, malt og vinterepler fra kjelleren. Gule plommer og nesten litt ingefær på ettersmaken. Vann forvandler ingefæren til kanel, men det tørre treet er der fortsatt.
Kommentar: Ganske fyldig til å være en Bladnoch. Mye som skjer og godt smaker det. Kunne nesten vært fristet til å kjøpe en flaske av denne.
Nese: Lett svovel, melkesjokolade, sherryfat og malt. Vann gjør maltpreget tørrere og gir assosiasjoner til kli.
Smak: Malt, papp, rognebær og bitterhet. Mer bitterhet med vann, men kli også på smaken.
Kommentar: Mer malt og korn jo lenger den får være i glasset. Helt ok drikke.
Smakt på masterclass med David Allen på Oslo Whiskyfestival 2014.
Tappet 2014.
Nese: Bålrøyk og grillede, røde epler. Nybakt grovbrød. Litt friskt preg av gin-urter. Med vann får røyken preg av innsiden av et (fortsatt varmt) røykekar, muligens av litt rustent metall.
Smak: Bålrøyk, aske og nylagt asfalt. Malt i bakgrunnen og urter også her. Med vann blir det bare mer røykpreg, men røyken får en litt bitter ettersmak (uten at det blir ubehagelig, og et hint av pepper finner jeg også.
Kommentar: Det er sjelden jeg ender med annen konklusjon om Kilchoman-tapninger enn «særdeles drikkelig», dette er ikke et av unntakene. Peat freak som jeg er er dette akkurat hva jeg er ute etter. Mangler litt kompleksitet for å nå legendarisk nivå, men det er grenser for hvor mye bedre det kan bli.
Bourbonfatlagret.
Nese: Malt, pæreis (Pigalle). Vann gir ingen nevneverdig endring.
Smak: Malt, ettersmak av krydrede epler/pærer. Vann henter også fram appelsinskall.
Kommentar: Lett og fin, om ikke veldig spennende. Mye bedre enn tidligere Hazelburns jeg har smakt.
Smakt på masterclass med David Allen på Oslo Whiskyfestival 2014.
Lotnummer L12-263-1B-12.
Nese: Lett eim av peis og tørr ved. Med vann dukker honning opp på nesa også, og litt furuskog.
Smak: Litt sot, litt besk eik og svart pepper. I bakgrunnen lurer honningaktig sødme. Vann forsterker honningen, både sødmen og det litt skarpe, intense preget som særlig lynghonning kan ha.
Kommentar: Den oppleves litt lukket. Jeg ga den litt tid i glasset for å se om det hjalp, men den endret seg ikke nevneverdig. Godt er det, for all del, men jeg kunne vel ønsket meg litt mer action. Jeg har, utelukkende grunnet egen sløvhet, endt med to samples av denne, så jeg får ta meg en runde til en annen dag.
Takk til Stian T for smaksprøven.
I dag er dagen. Robert Burns, Skottlands «Nasjonalpoet» ble født 25. januar 1759. Vi gratulerer med dagen og deler en av hans sanger framført av en av mine favorittsangere, Eddi Reader.
Dette ølet er for å ferie 25 år med den nåværende abbeden i Koningshoeven-klosteret, Dom Bernardus. Målet var å skape en smaksmessig miks av abbedens to favoritt La Trapper, Dubbel og Isid’or.
Farge: Gyldenbrun
Nese: Malt, gjær, fudge og kandiss i gode og balanserte mengder.
Smak: Fudge/karamelltonene kommer godt fram her også, sammen med en kornbasert fruktkake av noe slag. Rimelig mektig.
Konklusjon: En god trappist som en velkomponert, rik og balansert men uten å overbevise i noen stor grad. Et jordnært brygg.
Innkjøpt: Systembolaget (79:50 SEK / 75cl)
Fra Mackmyras produktside: «amerikansk och svensk ek, sherry och bourbonfat tillsammans med slutlagring på fat som innehållit svenskt vin gjort på björksav».
Nese: Spesiellt. Det er definitivt noe kvae- eller sevjeaktig her. Jeg får også litt lyng- og honningassosiasjoner. Kanskje litt søt tobakk også? Med vann får den litt halspastillkarakter, mint lurer og et hint av salmiakk og pepper.
Smak: Honning her også, og kvae. Vanilje og koriander. Mer treverk på smaken med vann, men også litt av tobakken fra nesa.
Kommentar: Spesielt, men veldig godt. Spennende nese og kompleks, men velkomponert smak. Det blir litt sånn «Men er det whisky?»-følelse, men når det er så vellykket er jeg ikke sikker på om jeg bryr meg.
Inntoget av nye konkurrenter på kaffemarkedet i Trondheim har ført til at Choco Boco-konseptet måtte erstattes. På Solsiden åpnet Sot i fjor, og i går åpnet lillebroren (i alder, om ikke i størrelse) på Nordre: Bror.
Adressa skrev om Bror i går og det passet seg så beleilig å stikke innom for lunsj i dag, så da gjorde vi det. Lokalet er selvsagt pusset opp, og barområdet er ganske annerledes enn når Choco Boco var her, men hovedstrukturen er ikke endret.
Vi satt i «bakgården» (det som en gang var en bakgår, i alle fall). Der er kjøkkenet er synlig gjennom noen vinduer jeg ikke kan huske at var der før, de hadde i alle fall ikke et sånt fokus.
Vi var sultne og bestilte hver vår burger. Arve valgte Mekks, så da tok jeg Sterk slik at vi skulle få testet to forskjellige.
Begge smakte aldeles utmerket. Men jeg har vel et innspill til beskrivelsen av Sterk i menyen: Selv om navnet gir et hint (og jeg derfor var forberedt) kunne det muligens vært en idé å nevne «chili» som ingrediens? «Karamellisert sjalottløk og rom-marinert ananas» gir ikke nødvendigvis kunden forventing om brennhet chili. Just a tip.
Så var det ølutvalget. I Adressaartikkelen er daglig leder Frank Robert Knudsen sitert med «Vi har Trøndelags kuleste tapperekke, uten tvil». Jaggu store ord, det. Nå kan man selvsagt diskutere hva som gjør en tapperekke «kul», om det er utvalget, utseendet, rotasjonen eller noe helt annet. Utseendemessige synes jeg vel at den var ganske ordinær.
I tillegg var det ikke direkte lett å lese ølnavnene som var skrevet med kritt over kranene. Ok, så fantes en helt ok meny lett tilgjengelig, så kanskje var skriften først og fremst der for de ansatte så de skulle finne rett kran?
I dag var ølutvalget (på kran):
De to siste på brandede kraner separat fra tappelinja. I tillegg hadde de 27 flaskeøl i følge menyen.
Så. Tja. Det var jo noe å velge i, og de skal definitivt ha kudos for å kjøre 0,2 liter som standardstørrelse. Og jeg utelukker slett ikke at vi stikker innom igjen for å ta en øl. Men prisene er, vel, Nordre? Og Trøndelags kuleste utvalg er de vel langt unna.
Og så å beskrive Magners som «tørr cider».
Det er til å grine av. Men så lenge man tror at alternativet er Kopparbergs (og det gjør nok dessverre store deler av deres uttalte målgruppe) har de jo et poeng. Legg forresten merke til at den har toner av «røde eller». Mulig det skulle stått epler?
For å komme til en slags konklusjon: Vi tar nok turen innom igjen, men mest for burgerens skyld. Er vi først og fremst ute etter øl tror jeg vi går noe annet sted.
Tillegg: Noe som ble tatt opp i Trønderske ølfanatikeres uformelle informasjonsside (en gruppe som selvsagt anbefales om du er ølinteressert og oppholder deg i Trondheim eller deromkring); Bror har vennlige åpningstider: mandag til fredag 11-00, lørdag 11-02, søndag 13-00. Det betyr jo at man kan ta seg en lunsj der (det er de nesten alene om av ølsteder i sentrum) og at det går fint an å stikke innom etter jobb. Det er et pluss.