Nese: En merkelig blanding av grillet kjøtt, smørsyre og søt lakris med et blaff av plomme i madeira (eller kanskje helst marsala). Med litt vann lukter det mer «normalt», en del frukt, litt malt og en syrlig, vinøs tone.
Smak: Du smaker marsalaen, i alle fall. Såpass at det nesten kunne vært vinen om det ikke var for den alt for tydelige alkoholstyrken. Med vann dør den litt, plutselig smaker det mest sprit. Enda litt mer vann redder den ikke inn, det bare tilfører en underlig emmen usmak.
Kommentar: Vel, direkte udrikkelig var den jo ikke, og når det er Tobermory vi snakker om er vi da allerede på pluss-siden. Selv om lukta var hakket bedre med vann ville jeg anbefalt å drikke den uten, da framsto den som en relativt ok vinfatsfinish.
Kjøpt på destilleributikken i 2008 og åpnet i 2008 om jeg skal tro den noe utdaterte oversikten vår. Har dessuten stått med ca 20 % igjen på flaska i en del år, så den er godt luftet, si. Siste slant blir til smaksnotat.
Nese: Varm røyk, lett snev av lakris, aske og rustent jern. Med vann får lakrisen et saltere preg og røyken forsterkes.
Smak: Aske, rustent jern og jod. Med vann blir den mer endimensjonal, med hovedvekt på røyk og ikke så mye annet.
Kommentar: Jeg aner ikke hva vi betalte for denne, men sannsynligvis latterlig lite sett med dagens øyne. Det var nok verdt det, for god er den, i alle fall for en peatfreak. Uten vann både lukter og smaker den akkurat slik man kan ønske. Uten luftingen hadde den kanskje tålt vann bedre.
Nese: Syrlig og gjærpreget, med noe eplekakeaktig i bakgrunnen.
Smak: Frisk og lett fruktig, tørt kornpreg, mye gjær-action. På ettersmaken får jeg lett bitterhet og lett eple.
Kommentar: Forfriskende og ganske kompleks, du kan sitte og smatte og smake en stund. Jeg synes kanskje det blir i overkant mye gjær-bonanza i forhold til eple, og konkluderer med at Cider Weisse var bedre, men dette er også godt.
Hvilket minner meg på at jeg har minst en flaske Cider Weisse i kjelleren som garantert burde vært drukket…
Vi kom over tre ølglass på en bruktbutikk i ferien. Til 15 kroner stykket var det ikke så vanskelig å bestemme seg for å kjøpe alle tre. Fin størrelse til smaking/øldeling er det også.
Aktiebryggeriet i Trondhjem eksisterte fra 1899 til 1966 (i følge Wikipedia), så da må vi vel anta at glassene er over femti år gamle i det minste. Bryggeriet fusjonerte med E. C. Dahls i 1966, og i dag er det bare Dahls-navnet som overlever.
Det var ikke akkurat flust av bilder av logo, etiketter og andre ephemera å finne når jeg søkte på Aktiebryggeriet, så her er mitt bidrag til det store internettarkivet.
Andre kilder:
pils-pins.no: Flere pins med replika av etiketter.
Hula! Hula! (pineapple and yuzu sour) ble lansert fredag 24. juli, og da var det å få både på kran på Austmann Taproom og på flaske i bryggeriutsalget vegg i vegg. Vi testet det fra fat, og synes det var såpass godt at vi også kjøpte med noen flasker.
Nese: Syrlig, mot bruspulver og sure godterier. Det lukter definitivt ananas, men av den kunstige typen. Ananas-versjonen av pulveret inni lemon sherbets, kanskje? Og innslag av «noe annet» som vi vel kan anta at er yuzu.
Smak: Det smaker mer øl (det vil si malt) enn det lukter, men også på smaken er det en del syrlighet og smak av frukt – altså ananas. Her gjør også yuzuen seg mer gjeldende. Men også på smaken får jeg surt godteri som hovedinntrykk.
Kommentar: Jeg liker sure godterier og kunstig ananas, så flytende smågodt er helt i orden for meg, og konklusjonen blir «utmerket sommerøl».
Vi har benyttet annerledessommeren hovedsakelig til prosjekter på hjemmebane, men en liten rundtur til diverse hytter og et par netter på hotell har vi hatt. Derfor passet det jo utmerket at Bryggeri- og drikkevareforeningen (BROD) lanserte Bryggeripasset.
Vi bestilte oss pass så fort nyheten dukket opp i Facebookfeeden min. «Leveringstiden er 3–5 arbeidsdager» sa nettsiden, og selv med forebehold om at 29. var en mandag og at passene ikke kunne sendes fra trykkeriet før slutten av den uken, burde vi få det i god tid før avreise. Vel, god tid… Vi hadde flaks, passene kom i posten 14. juli, dagen før vi skulle reise. Nettsiden lover også at bryggeriene skal ha noen pass til utlevering til distré ølhunder, men det var først det femte bryggeriet vi var innom som faktisk hadde fått passene. Jørn Idar Kvig var heldigere når han var på besøk hos Bådin.
Samme kveld som passene kom skulle jeg på Austmann, der Eva Beate feiret bursdagen sin, så jeg øynet muligheten til å sikre meg mitt første stempel. Så lett var det ikke. Bartenderen mente at stempelet var ankommet, men ante ikke hvor det var. Det løste seg etter en telefon til noen som visste, og jeg fikk stempel og signatur. Akkurat med Austmann var det jo heller ikke så fryktelig farlig, det blir garantert flere besøk der før sommeren (langt mindre året) er omme.
Verre er det med bryggeriene vi hadde tenkt oss innom på vår lille «road-trip». Første destinasjon var Lillehammer (vi hadde en slags plan om en stopp på Hubertus på veien, men det klaffet ikke). Torsdag 16. juli troppet vi opp på Lillehammer Mikrobryggeri for å spise middag, smake litt øl og forhåpentligvis få oss et stempel. Nja, jo, ja. Stempelet hadde visst ikke kommet, men mannen i baren fant et gammelt stempel i en skuff, så det ordnet seg på et vis.
Noen dager i fred og ro (og sjokkerende nok helt uten mygg) på Finnskogen passerte før vi kjørte nordover tirsdag 21. og stoppet på Trysil for å spise lunsj på Trysil Hotell, der Trysil Bryggeri holder til. Kveik restaurant og brewpub kunne servere oss øl fra bryggeriet og (fantastiske) bakevarer fra Kort & Godt håndverksbakeri, men damene i baren hadde nok mer med bakeriet og restauranten å gjøre enn med bryggeriet. De hadde aldri hørt om bryggeripasset en gang, men også her løste det seg med en telefon eller to, og vi fikk både stempel og en kjapp samtale med en ansvarlig fra bryggeriet.
Onsdag 22. gjorde vi et forsøk på å besøke Røros bryggeri. I følge Facebooksidene har de åpningstider fra 8 til 16 på hverdager, men da vi kom til bygningen de holder til i var døren stengt (på grunn av Covid-19) og når vi ringte det oppgitte nummeret for å få slippe inn viste det seg at han som svarte var alene på jobb og var ute og leverte øl. En viktig nok jobb, det, altså. Han henviste oss til Mega for ølkjøp, og vi kunne eventuelt ringe dagen etter og avtale tid for besøk. Etter en kort diskusjon droppet vi det, det ble for lang omvei med tanke på den egentlige planen for torsdagen. Så da ble det ikke noe stempel fra Røros (men der er det vel også en mulighet for å få til et besøk i løpet av høsten).
Torsdag 23. kjørte vi fra Brekken til Trondheim, og stoppet på Hogna Brygg. Og her var det andre boller. Hogna hadde ikke bare stempel, de hadde også pass, pent utstilt på disken.
Mitt pass etter turens utløp.
Så hva er konklusjonen? Bryggeripasset er en artig idé, men lanseringen bærer preg av hastverk, bryggeriene som deltar burde hatt både stempel og pass i hus før lanseringen fant sted, egentlig (så kunne man jo heller fått pass og stempel om man tilfeldigvis var innom ett). Og bryggeriene burde kanskje ha informert de som faktisk har kundekontakt om passets eksistens og gjerne også om hvor de oppbevarer stempelet. Jeg må understreke at alle vi pratet med på bryggeriene/restaurantene var hjelpsomme og velvillige og gjorde sitt for at ting skulle ordne seg, så dette er ikke ment som kritikk av enkeltpersoner overhodet.
I tillegg advarer riktignok BROD om at bryggerienes åpningstider varierer:
OBS! Åpningstidene til de ulike bryggeriene varierer, og du bør derfor undersøke når bryggeriet du vil besøke holder åpent
Men man skal altså ikke forvente at det holder å sjekke nettsider/Facebook, jeg anbefaler å ta kontakt med bryggeriet på forhånd for å sikre at du ikke kommer til stengt dør. Har man fått minst ti stempel innen nyttår kan man delta i trekningen om en helg i Flåm med besøk hos Ægir, og har du regnet deg fram til at du akkurat kommer innom ti bryggerier i år vil det jo være rimelig ergelig om du møter stengte dører eller at et stempel rett og slett ikke er å oppdrive (i det siste tilfellet håper jeg BROD godtar dato og signatur fra bryggeriet i stedet). Opplegget er altså ikke fritt for barnesykdommer, og har du planlagt sen ferie i år har du truffet bedre blink enn oss, men jeg antar det meste av dette er ting som løser seg i løpet av noen få uker.
PS. Det kommer omtale av bryggeriene vi faktisk fikk besøkt etterhvert.
Nok en russer, denne med chili. Antar jeg. Det er ikke som om jeg skjønner noe av det som står på etiketten utover den store skriften på fronten – resten er på russisk. Men bildet av chili på etiketten og det at den ligger inne på Untappd som «Cider – herbed / spiced / hopped» er sterke (no pun intended) indikatorer.
Nese: Eple, men også lett metallisk av chili.
Smak: Syrlig eple, veldig syrlig eple. Og mer enn et hint av chili. Det første som slår deg er hypersyrlighet, før du – eller i alle fall jeg, med min (manglende) chilitoleranse – blir sittende å hoste og harke når chilibomben detonerer på ettersmaken, tilsynelatende forsterket av syrligheten.
Kommentar: Ubalansert, i tillegg til at det selvsagt er alt for mye chili for min smak, men det var ikke noe sjokk. Artig å smake? Ja. Vil jeg ha mer enn de fire-fem slurkene jeg har tatt for å få skrevet et smaksnotat? Nei. Tror denne ender som marinade/saus.
Nese: Røde epler, men ikke søtt. Tydelig siderpreg.
Smak: Ganske syrlig, allerede i det den treffer tungespissen. Tydelig eple. Litt mer tørrhet og snerpethet etterhvert, men syrligheten er mest fremtredende.
Kommentar: God, men ikke så fantastisk som den eneste andre russiske sideren jeg har smakt. Det ville kanskje være overraskende (og ikke så rent lite upraktisk) om det viste seg at jeg likte all russisk sider bedre enn annen sider…
(Merk: Smaksprøven (for ordens skyld bare et par cl, ikke hele flasken på bildet, den har jeg betalt for sjøl) er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
Mykens første enkeltfatstapning, og det fra et 55-litersfat, så bare 80 halvlitersflasker tappet, og garantert kaos på slippdagen på polet. Jaggu. Jeg vant ikke kønummerlotteriet, så det var utsolgt for lengst når det ble min tur i køen, og jeg antok at dett var dett. Men så dukket det plutselig opp en smaksprøve, noe som var særdeles hyggelig, og så viste det seg at andre trøndere hadde vært heldigere i lotteriet enn meg og hadde en flaske til overs, så nå har jeg en uåpnet flaske i skapet. Gode venner er det sjelden dumt å ha.
Fatnummer 16/001, og altså 55 liter eks PX sherry som spriten har fått godgjort seg på i fire år.
Nese: Plommesyltetøy med kanel, eller kanskje helst plommepai, for det lukter stekt smørdeig også. Med vann får jeg assosiasjoner til kamfer og tigerbalsam.
Smak: Ganske heftig alkoholpreg. Igjen noe dessert med bakte plommer og krydder; både kanel og noe mer rosmarinaktig. Det hele er søtet med honning. Med vann kommer smørdeigen på smaken også, og melis. Mer krydder gjør seg gjeldende; muskatnøtt, svart pepper og mynte. Både nese og smak oppfattes som mindre søte med vann.
Kommentar: Halleluja for en fireåring! Det er vanskelig å tro at alderen stemmer, men det er selvsagt nettopp dette man håper å oppnå ved å bruke småfat og her har Myken så aldeles truffet blink. Jeg burde sikkert lagre den uåpnede flaska og selge den på auksjon om ti-tjue år, men det kan jeg love at ikke kommer til å skje, det er den ALT for god til, den skal åpnes, drikkes og nyyyytes.
