Smaksnotater – Side 33

Julekalender 2016 luke 5

Nese: Eik, karamell som er litt svidd. Med vann dukker det opp litt gummi og vaselin.

Smak: Eik, litt halvråttent treverk, noe svidd, gamle sykkeldekk. Det svidde forsterkes med vann. I bakgrunnen finner jeg hasselnøtter og plommer.

Kommentar: Tja. Sterkere enn de siste dagene, 50 +. Men ellers. Jeg vil jo gjette på sherryfat, men det er ikke sånn «usj, svidd gummi», så jeg er ikke sånn 100 % sikker. Aldersmessig er det vanskelig å si, det er ikke så mye igjen av malt-preget, men jeg tror heller det er overaktivt fat enn høy alder. Eller kanskje den mangler maltpreg fordi det ikke er skotsk maltwhisky, eller i det hele tatt maltwhisky. Et øyeblikk der tenkte jeg at det kanskje var bourbon, men jeg synes ikke det stemmer, heller, det er ikke «virgin oak»-følelse over dette. Kan vi snakke om noe… fransk, for eksempel? Men hva? Der er jeg litt blank.

Ellers smaker det helt ok, men ikke så godt at jeg kommer til aktivt å oppsøke den igjen, hva det nå er.

Fasit: Obskurt nok, men ikke fransk. Celtic Cask 1999 – Deich 10. Single malt hevdes det, og da får jeg vel tro dem, og «Rhône Red Wine Cask Finish» som kan forklare det ubestemmelige fatpreget. Og peated skal den være. Vel, jeg synes jo den luktet svidd. Destillert 19.03.1999, tappet 23.02.2015, fatnummer OR2-137.

Jeg måtte google litt igjen og fant en irsk blogger, Whisky Belfast (som skal legges til lista) som kan fortelle meg at «deich» selvsagt betyr 10, og at det er den 10. Celtic Cask utgaven. Den er dobbeltdestillert og har tilbragt 11 år på eks-bourbonfat før den altså havnet på vinfat, i fire år.

Det passer jo forøvrig bra med brannslokkingsapparat i Lego når drammen lukter svidd.

Julekalender 2016 luke 4

Nese: Frukt-te; svart te med røde bær og fersken. Etterhvert litt eik. Med vann finner jeg bare ennå mer te-preg.

Smak: Definitivt fruktpreg, men mer tørket frukt (røde bær og sukat) enn på nesa, selv om jeg får litt «Four red fruits tea»-vibber. Lett eik. Definitvt te. Mer bitter med vann, men fortsatt får jeg te-assosiasjoner.

Kommentar: Hm. Jeg mistenker fat-finish, og kanskje ikke med tradisjonelle fat (dvs. sherry eller bourbon). Vinfat, kanskje? Om det var noe destillerikarakter her er den borte. Jeg har hengt meg opp midt i tenåra, men… ok, kanskje tidlig tenår denne gangen. 46 % eller deromkring. Jeg synes ikke det er vondt, men det smaker liksom ikke ordentlig whisky, heller, så jeg vet ikke helt om jeg ser sjarmen. Og det får meg vel til å lure på om vi skal utenfor Skottland, siden jeg oftere tenker «men er det whisky?» med ikke-skotske. Men hvor? Kan det være Japan igjen? Eller noe europeisk? Jeg heller kanskje mer mot det siste, og det mest nærliggende (nesten bokstavelig talt) er Mackmyra. (Og nå viser det seg sikkert at det er Glenlivet eller noe lignende erkeskotsk, men det får så være.)

Fasit: Tomatin Decades, NAS-tapning der altså. Og ja, jeg var visst på jordet. Vel, alkoholprosenten var spot on. Angående alder er det teoretisk mulig at den er gjennomsnittlig 13, men ellers har Tomatins nettside dette å si:

In recognition of his 50 years service at Tomatin, Douglas [Campbell] created a Single Malt using whiskies distilled in each of the 5 decades he worked at the distillery. Starting with a 1967 cask and moving through each of the subsequent decades to the year 2005, Douglas chose whiskies that not only have very distinctive individual characteristics but are also versatile enough to marry together to create a single malt that is a genuine one off.

Og fatene er altså en blanding av eks-sherry og eks-bourbon, så ingen vin inne i bildet.

Julekalender 2016 luke 3

Nese: Malt, halm, sitrus. Snev av røyk. Med vann lukter den yngre, sot og noe frukt, kanskje eple.

Smak: Malt, appelsinmarmelade, røyk, eik. Vann forsterker et litt bittert tilsnitt, og også her blir det frukt, men den virker ikke helt frisk.

Kommentar: Hm. Ok, la oss starte med detaljene. 50 +, midt i tenåra eller yngre, helst yngre, tror jeg. Jeg er tilbøyelig til å tro at dette er peatet whisky fra et destilleri som ikke vanligvis peater, men så mange driver med så mye rart for tiden at det er vanskelig å si. Jeg er ikke solgt, jeg synes den har noen unoter. Direkte vondt er det ikke, men jeg er ikke lei meg for at det ikke er en større flaske. Er det ungt og uferdig eller eldre og litt dårlig fat? Kan det være Jura, f.eks.?

Fasit: Jaha, ja. Yoichi 15 år. Vel, jeg pleier jo ikke å være så fryktelig begeistret for japansk whisky, men jeg er likevel overrasket. Det jeg oppfatter som røyk må være det de andre beskriver som krydder (det har skjedd før). Jeg overvurderte styrken (den er 45 %), men alderen må jeg vel få godkjent på?

Jeg måtte søke litt og både Jim Murray (ikke at jeg har allverdens tiltro til ham) og Serge Valentin (se der, derimot) finner røyk i følge notatene sitert på The Whiskyexchange, så da er det ikke bare meg. Jeg ble litt bekymret, for jeg synes den var veldig markant, selv om den ikke var sterk.

Julekalender 2016 luke 2

Nese: Malt og sitrus. Noe skiferaktig. Mer malt og sitrus med vann, og det tørre, skiferaktige forsvinner.

Smak: Malt, appelsinskall, syltet sitron. Mye det samme med vann.

Kommentar: Litt mye «generisk whisky» over denne. Overhodet ikke vondt, men litt lite å ta tak i i noen som helst retning. Men, ok. 46ish prosent. 14 år eller deromkring, heller yngre enn eldre. Generisk Speyside eller muligens Lowland, men der er det så lite å ta av. Kunne utmerket godt vært en Glenkinchie, f.eks., men antallet tapninger fra Speyside er liksom så ufattelig mye større. Likevel…

Fasit: «Generisk whisky» var vel rett, Ballantine’s Finest, en blend altså. Godt skjult grainpreg, men jeg har vel faktisk uttalt før at Ballantine’s er en av de blendene jeg synes smaker ok. Det kan jeg igjen bekrefte. Ikke noe jeg ville kjøpt, men jeg ville ikke takket nei til en dram.

Julekalender 2016 luke 1

En dag sen, i og med at jeg somlet med å få hentet kalenderen hos kurér. Plutselig var det desember, gitt. Til gjengjeld får dere to luker i kveld. Jeg er i tillegg sykemeldt for «akutt øvre luftveisinfeksjon», men for en gangs skyld er det ikke nesa som er hovedproblemet, så jeg kjører på. Så har jeg noe å skylde på når jeg er helt på viddene. Strategisk, ikke sant?

Nese: Eplekake med vanilje og litt kanel. Noe eik. Med vann forsterkes maltpreget og det lukter halm og litt sitron.

Smak: Epler, aceton, vanilje. Med vann noe malt, et bitt av lakris eller lakrisaktig krydder og kandissukker.

Kommentar: Umiddelbart på smaken tenkte jeg «Denne var det noe veldig kjent med», men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det er whiskytype eller destilleripreg jeg kjenner igjen. Men, ok. Bourbonfat. Middels sterk, 46 % eller kanskje litt mer. Ikke fryktelig gammel, rundt midten av tenåra, kanskje? Ikke kjølefiltrert (den ble tåkete med vann), så da luker vi ut noen standardwhiskyer, men ellers hjelper det ikke så mye. Jeg har lyst til å riste hodet til et navn faller ut, jeg kommer til å se fasiten og tenke «det visste jeg!», men det står stille. Arran? Glenlivet? Har de to noe til felles, egentlig?

Fasit: Tormore 1999 14 år fra Gordon & MacPhail. OK, så den første tanken min var IKKE «det visste jeg!». Til gjengjeld gøy, jeg kan telle på en hånd antallet Tormore jeg har smakt. Bommet på styrken, men ellers er vel resultatet godkjent, føler jeg.

Detaljer: Refill bourbon, tre fat med nummer 4732, 4733 og 4734, destillert 31.08.1999, tappet 27.01.2014, 58 %.

Bowmore Black Rock 40 %

Bowmore Black Rock er en NAS-tapning som først og fremst er tilgjengelig for «travel retail». Denne flaska er kjøpt på båten mellom Oslo og København for en ganske billig penge. Whiskyen har vært lagret hovedsakelig på spanske eks-sherry fat.

Nese: Ganske ren røyk og sigarkasse, det vil si sedertre og litt søtlig tobakk. Vann gir ingen nevneverdig endring.

Smak: Følger opp nesa med røyk, søt tobakk og noe fruktig, kanskje eplekompott. Røyken blir mer dominerende med vann.

Kommentar: Relativt grei bang-for-your-bucks dette. Hadde gjerne sett den på fatstyrke, eller i alle fall 46 %, men da hadde den vel fort blitt en del dyrere. Ganske enkel og en helt akseptabel brukswhisky, men ikke akkurat noe du blir sittende å gjennomanalysere.

Machrie Moor Cask Strength 2nd edition 2015 58,2 %

Nese: Sitron og litt skarpe urter. Malt, lett bålrøyk og lyng med vann.

Smak: Litt malt, mest sprit, en litt uggen (spyaktig) tone akkurat når jeg svelger. Med vann blir den snarere bitter, tydelig trepreg, hint av røyk.

Kommentar: Nja, dette var litt skuffende. Det har vært så mye bra i det jeg har smakt fra Arran i det siste, men det beste jeg kan si om denne er «ordinær», og selv det er litt under tvil.

Highland Park 1991 21 år Director’s Cut 53,6 %

Destillert februar 1991, modnet på en refill butt, tappet oktober 2012. DL Ref #9200.

Nese: Syrlige plommer, støvete kanel, eplekompott. Med vann kommer noe skogsaktig, løvskog, eller kanskje simpelthen mose.

Smak: Plommer, epler, treverk og appelsinmarmelade. Ganske søtt treverk på ettersmaken. Litt lett røyk dukker opp med vann, noe nøtteaktig og litt krydder, kanskje til og med pepper. Fortsatt tydelig, men ikke plagsomt, treverk på ettersmaken.

Kommentar: Riktig så godt. En litt utypisk Highland Park, men ikke helt fri for destillerikarakter. Jeg likte den best uten vann, den hadde litt mer oomph da. I alle tilfeller en dram det er verdt å få med seg.

Takk til Stian for smaksprøven.

Gjoleid Blindpassasjeren

På novemberslippet på polet kommer to nye Gjoleid-tapninger. Jeg skulle ha fått smakt begge, men grunnet en smule kluss har jeg bare fått smakt den som har fått det klingende navnet Blindpassasjeren. Den har vært lagret på et eks-sherry fat, men før det ble helt maltsprit på fatet var det en runde med akevitt på det, og det er ikke unaturlig å forvente at det har satt sitt preg på whiskyen. I tillegg har fatet vært på tur sammen med linjeakevitten, og krysset ekvator to ganger mellom februar og juni i år. Whiskyen er «nesten fem år».

Nese: Karve, litt newmake-preg, eikesødme. Mer anis med vann, fortsatt akevittpreg, men maltspriten er likevel tydelig i bunnen.

Smak: Lett karvepreg, tydelig eik, oppleves ganske alkoholsterk. Med vann blir det mer anis på smaken også.

Kommentar: Veldig lettdrikkelig, men også ganske akevittaktig. Jeg skal nok ha en flaske eller to.

Addendum: Prisen for denne ved lansering er satt til 699,90 (659,90 for den jeg ikke fikk smakt, som er eks-bourbon).

Arran 1998 Premium Sherry Cask Distillery Exclusive 54,1 %

Fat nummer 49, tappet i 2014.

Nese: Kunne sverget på bourbon-fat; malt, vanilje, og eik på nesa. Noe kardemomme og hvetebollpreg også. Med vann blir den fruktigere, men får også litt preg av flis og anis.

Smak: Stekt! Vanilje, eik, umoden banan. Med vann flis, lett lakris, anis.

Kommentar: God, men mindre god enn de to forrige. Kanskje… Jeg tar forsåvidt gjerne en flaske av denne også.