Nese: «Bourbon», parfymert eik og vanilje, litt trelakk og aceton, frukt, røde bær og pære.
Smak: Alkohol, eik og vanilje. Litt fudge.
Kommentar: Røff og bourbonaktig. For mye av det siste for meg.
Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Smakt på Casc i Aberdeen.
Nese: Honning, lær, eik, melete epler og aprikossyltetøy.
Smak: Aprikossyltetøy med eikesmak.
Kommentar: Ok, men lite spennende.
Smakt på Casc i Aberdeen.
Nese: Eik og vanilje, lakrispiper.
Smak: Eik, appelsinmarmelade og appelsinskall, møbelpolish, hampstoff brukt til å tette tønna med.
Kommentar: Nja. Helt grei, men ikke noe å skryte av.
Et obs: Om du skal besøke Tevsjö kan det være greit å vite at Google mener det ligger i turistinformasjonen i Järvsö. Det stemmer ikke. Google mente også at Teve kvarn ligger lenger fra Järvsö og nærmere vannet enn tilfellet er når vi var der, men nå ser det ut til å være rettet, så da går det an å sikte seg inn på det. Om du kjører fra Järvsö sørover på Turistvägen/83 skal det uansett mye til å overse destilleriet der det ligger, godt skiltet, på høyre side.
Vi ble vist rundt på Tevsjö destilleri av Jonas Larsson som er mannen bak destilleriet som er startet i forbindelse med Teve kvarn, barndomshjemmet til hans kone Anna. Jonas kan bare beskrives som «munter». Han lot til konstant å være på nippet til å bryte ut i latter, og det smittet på gruppen.
Anna er 7. generasjon som driver kverna, den har aldri vært ute av drift siden oppstarten, og har selvsagt en interessant historie i seg selv. Det eldste maskineriet er fra 1897. På det meste var det 40-50 personer ansatt ved kverna. En periode hadde de også et sagbruk tilknyttet som blant annet produserte tønnestaver som ble eksportert til England til bruk i sildetønner. Det første vannkraftverket ble installert på 20-tallet, først bare til belysning, men med utvidelse 10 år senere. Fram til 50-tallet forsynte kraftverket Järvsö med elektrisitet.
Noen av prosessene til Tevsjö var nye for meg, oppdratt som jeg er i skotsk whiskytradisjon, men siden det først og fremst er gin og annen klar sprit de produserer er det jo ikke så rart at de gjør en del ting annerledes. De skreller kornet før det males. Skallet selges som strø til lokale hønseeiere samt til Helsinge bryggeri til bruk når de brygger hveteøl.
For hver meskesats maler de ca 1 tonn mel. Mesken kokes i løpet av et døgn og på forskjellige stadier tilsettes enzymer. Sistnevnte er en slags erstatning for å malte kornet først, maltet korn produserer egne enzymer. Det gjør de først og fremst for å kunne bruke lokalt korn. Det finnes bare ett malteri i Sverige, og alternativet til generisk svensk malt derfra er malt fra ellers i Europa, ingen av delene har den rette kortreiste profilen.
De planlegger å lage Sveriges første «bourbon», altså maisbasert whiskey. I fjor (2013) var det nemlig varmt nok til at maisen som dyrkes lokalt modnet nok til å brukes. Normalt går den halvmodne maisen til dyrefor.
Tevsjø bruker destillerigjær og gjærer satsen omtrent en uke, de siste dagene for å få produksjon av melkesyre. Resultatet er ca 3500 liter «øl». De kjørte sin første destillering 12.12.2012, og har mange produkter tilgjengelig, men alt er i kategorien «krydret, ulagret brennevin». De hadde ennå ikke lagt noe sprit på fat når vi var på besøk, men «bourbonen» skal fatlagres, og de planlegger også å fatlagre noe akevitt.
Nå kokes low wines tirsdag og onsdag, to batcher hver dag, på ca 750 liter per batch. Det gir 350 liter low wines som kjøres gjennom kollonnedestillering torsdag og om igjen på fredag, da ender de opp med vodka på 96 %.
For å lage gin tar de 96 % og like deler vann gjennom potstillen, enten med krydder rett i pannen eller i en kurv i toppen (te-pose) som dampen passerer gjennom. Sistnevnte gir et lettere krydderpreg.
Tevsjö har en helhetlig miljøtenking og har blant annet varmeveksler på kjølevannet for å varme lokalene. De planlegger også å bruke noe av varmen til å varme et drivhus der de kan dyrke urter til krydringen av brennevinet. Du kan også medbringe din tomme flaske fra Tevsjö om du besøker dem, da de har panteordning. Du får 10 kroner per flaske du returnerer. De som ikke kan brukes om igjen til tapping (på grunn av skader og slikt) blir donert til en lokal glasskunstner.
Tevsjö har tre stills, en potstill, en kolonnestill med 21 plater og en med 4. På den sistnevnte kan platene skrus av og på for å få variasjon i karakteren på spriten.
På lang sikt skal de kunne produsere 12.000 liter sprit i uka. Som oppsettet er nå er de klar for 1.500, men produserer halvparten av det igjen.
Ved Tevsjö kan du også spise lunsj eller middag, og det arrangeres konserter og fester med salg av egenprodusert brennevin og lokalt øl, da de har skjenkebevilging.
Nese: Vanilje, bakte epler og lett røykpreg. Vann gjør eplene syrligere og tilføyer vokspreg, salt, skifer og litt tang. Bål i fjæra og malt.
Smak: Røkt kjøtt, vanilje, syrlig melon og røyk. Røyken blir tydeligere med vann, vokspreget malt og et hint av pepper.
Kommentar: En Port Ellen som i alle fall ikke gjør skamme på ryktet destilleriet har fått. Det er noe forstyrrende på smaken som gjør at jeg ikke vil karakterisere den som en fulltreffer, men noen dårlig whisky er det ikke, og den er kompleks nok til at jeg blir sittende og lete etter flere ord for å beskrive det jeg lukter og smaker lenge. Sannsynligvis en av de siste drammene jeg drikker fra destilleriet, med mindre flere samples finner veien til mitt glass, prisene på Port Ellen har blitt så latterlige at jeg ikke gidder tenke på det en gang. Nesten litt vemodig.
Takk til Håvard for sample.
Nese: Det lukter Ardbeg. Vel, ok, røykpreg, litt banan, tømmerhytte, litt lakk og bitter sjokolade. Med vann får jeg faktisk litt vokspreg på lukta, samt rosmarin eller noe sånt. Fortsatt mye røyk.
Smak: Lettrøkt tømmerhytte og mørk sjokolade. Kald stein på ettersmaken. Med vann får jeg fortsatt mest røyk, men også noe tropisk frukt og et hint av mentol. En viss bittersmak utvikler seg på ettersmaken, og jeg synes den var bedre uten vann.
Kommentar: For en peathead er dette selvsagt godt, men ikke akkurat verdt en tusenlapp flaska. Røyk for alle penga er greit, men «alle penga» kan være betraktelig mindre om man velger en annen tapning. Lukta er best med vann, smaken best uten. Jeg kommer nok til å drikke resten av min andel (jeg har delt flaska med noen andre entusiaster) uten.
Nese: Sitronduftende vaskemiddel (men mer sitron enn vaskemiddel) og tørr sherry. Vann endrer ikke så mye, mindre alkoholstikk demper vaskemiddelinntrykket heldigvis, men eller får jeg ikke så mye mer ut av den.
Smak: Tørt treverk, sitrus og en litt emmen sødme. Trelakk. Med vann får jeg bittert appelsinskall.
Kommentar: Jeg foretrekker helt klart bourbonvarianten. Denne er det liksom ikke noe eksepsjonelt ved, det er bare grei drekka. Kanskje jeg kommer unna med å kjøpe én flaske på fredagens slipp. All den tid jeg uansett ikke har komplett rekke trenger jeg jo ikke å kjøpe annet enn det jeg har lyst til å drikke (og siden mine flasker uansett er åpnet er jo samlerverdien null i alle fall).
Jeg holder på å gå gjennom bildene jeg tok i løpet av The Dark Expedition. Det ble noen bilder, kan du si. Så det kommer, det kommer. Men her er en liten smakebit.
Tatt fra flyet til Aberdeen lørdag ettermiddag.
De har et lagerhus eller to. Om du myser kan du se pagodetakene (de har to kilns) nederst til høyre i bildet bak de to lange grå bygningene (som huser maltgulvene).
Neste fredag er det polslipp igjen og en av nyhetene er Kilkerran WIP6 ganger to. Jeg er fristet, men for å hjelpe meg å ta en avgjørelse kan det jo være lurt å smake skikkelig på WIP5, eller hva?
Nese: Ungt tre, lime, einertre og vanilje. Med vann finner jeg mer sitrus og sitron, tørre urter (rosmarin?) og malt.
Smak: Tørt treverk, vanilje, granbar og sitrus. Vann åpner for bitrere trepreg, men også for malt og støvete plankegulv.
Kommentar: Det er jo ikke akkurat vondt. Jeg likte eneren best, og angrer på at jeg ikke kjøpte fler av den, egentlig, men det hadde jo også vært hyggelig å ha fler i serien (strengt tatt skulle jeg jo sørget for å kjøpe 2-4 også…). Det spørs om jeg ikke ryker på en flaske eller to når fredagen kommer.
Jeg kan jo ikke si at jeg ble direkte blid når jeg oppdaget at Bunnahabhain erstatter Darach Ur med en ny tapning i «Travel Retail»-markedet. I det minste kunne jeg tenkt meg litt forhåndsvarsel så jeg kunne hamstre litt. Vel, vel. Siden jeg har likt Bunnahabhains andre NAS-tapninger plukket jeg like gjerne med meg en Eirigh Na Greine når jeg passerte Aberdeen på vei hjem fra Orkenøyene (mer om det – MYE mer om det – senere).
Nese: Malt og søte plommer, lett tørt bålpreg, melkesjokolade. Med vann får jeg chutney lagd på tropisk frukt, med mer vann blir fruktpreget friskere.
Smak: Malt, krydder, appelsinskall, tropisk frukt, melkesjokolade. Lett bitter avslutning. Med vann får jeg kornkjeks med appelsinmarmelade.
Kommentar: Litt for bitter ettersmak for min gane, og den treffer meg ikke like godt som Darach Ur, desverre, men det er likevel en god dram, med mye action både på smak og lukt for penga.