Kategori: Whisky

White Horse 70° Proof

Siden merkingen på etiketten er som den er er denne flaska med White Horse fra tidlig 70-tall en gang (senest).

Nese: Søtt, toffee, hint av røyk. Mer svidd lukt med vann, men etterhvert også noe litt fruktig, kanskje eple.

Smak: Brent sukker med eikeflis. Jo mer vann jeg tilsetter, desto mer svidd smaker den, inntil den tipper over og åpner for en fruktig tone (men fortsatt svidd).

Kommentar: Smaker i alle fall ikke som noen moderne blend jeg har smakt. Sofistikert er den dog ikke, men helt klart noe å skjenke ved bålet i høstmørket, for eksempel. Det er alltid spesielt artig å smake gamle whiskytapninger (altså whisky som er tappet for mange år siden, ikke whisky som var gammel når den ble tappet).

Bladnoch 8 år Lightly Peated 58,2 %

Destillert 2. desember 2001.

Nese: Peisild, (malt)sødme. Med vann lukter den mer eik, brødskorpe og kritt.

Smak: Grønn te, noe torvrøyk, eik og malt (særlig skallet av kornet). Med vann smaker den plutselig Non-Stop, med en god dæsj røyk fortsatt.

Kommentar: Milevis bedre enn den 6 år gamle peatede Bladnochen vi har i skapet. Dette er jo i grunnen ganske godt, om enn på den «enkle» siden.

William Cadenhead Single Islay Malt 7 år 59,1 %

Visstnok fra Lagavulin.

Nese: Sot, fløtekaramell, fruktkompott og hint av tang. Torvrøyken fremheves med vann.

Smak: Sot, torvrøyk, fløtekaramell og mer røyk. Enda mer sot og røyk med vann.

Kommentar: En røykbombe med en søt bismak av karamell. Hvorfor ikke? Definitivt god, men litt vel endimensjonal, kanskje.

St. Magdalene 1982 26 år Old Malt Cask 50 %

Destillert september 1982, tappet oktober 2008. DL ref 4712.

Nese: Sprit, lett sitrus og lett maltpreg. Trenger vann! Se der ja, mye bedre med noen dråper vann. Eika er tydelig, i tillegg finner jeg appelsinmarmelade og kalk.

Smak: Malt, eikeplanker, plommekjerner. Med vann blir den rundere, med kalk, mer eik (inkludert en bitter tone) og fruktkompott.

Kommentar: En helt grei dram, men ikke noe som får meg til å gråte over at St. Magdalene ikke eksisterer lenger. Takker ikke nei til påfyll, men tar like gjerne noe annet.

Clynelish 1991 23 år van Wees The Ultimate 46 %

Tappet 2014, fra fat nummer 13213 og 13214.

Nese: Grønne epler, grønt treverk, vanilje. Med vann noe nøtteaktig, litt sitrus og lett røyk.

Smak: Aske og gule epler. Med vann mer aske, men ellers appelsinmarmelade og urter, lett treverk og en anelse lakris på ettersmaken.

Kommentar: Jeg liker askepreget og synes derfor denne er god. Ganske lett i stilen, men med nok som skjer likevel.

Clynelish 1995 TWA Liquid Library 51,7 %

I dag, 11. januar 2017, er Norsk Maltwhiskylag 22 år. Hipp, hipp. For å feire anledningen har jeg funnet fram en sample av 1995 Clynelish.

Nese: Voksede epler og pærer. En lett eim av røyk. Noe som minner om grillet kjøtt. Med vann fremheves frukten, den får innslag av tropisk frukt, særlig ananas og papaya.

Smak: Lett bittert og et hint av spy. Fruktig også, mango og epler, og med tydelig røykpreg. Med vann går tankene i retning anis og epler, både bitterheten og det vagt spyaktige forsvinner heldigvis. På ettersmaken blir eika tydelig.

Kommentar: Bør drikkes med vann. Ellers definitivt en godkjent Clynelish, dette. Den skriker ikke destillerikarakter, men er heller ikke fremmed, og er sånn passe kompleks til å kose seg med.

Takk til Håvard for smaksprøven.

Lagavulin Distillers Edition 1999 43 %

Denne utgaven av Distillers edition er destillert i 1999 og tappet i 2015. Whiskyen er sluttlagret på Pedro Ximénez-fat, batchnummer på etiketten var 4/504.

dist_ed2

Nese: Søtlig tobakk, appelsinmarmelade, sot og røyk. Mer søt, syltet frukt med vann, og nå kjenner jeg torv i røyken.

Smak: Sotet stein, appelsinmarmelade og lett bittert eikepreg. Bakte epler og sot med vann, men den mister litt snert.

Kommentar: Som vanlig bra fra Lagavulin. Best uten vann. Neppe bedre enn 16-åringen, men trivelig som avveksling.

Julekalender 2016 luke 24

Nese: Småsvidd eik, tobakk og hm, hint av røyk? Mye det samme med vann, lite fruktpreg på nesa.

Smak: Sherryfat, rosiner og svisker og annen tørket frukt. Definitivt gummi, men dempet. Vann demper alkoholstikket, men gjør ikke så mye ellers. Det forsterker kanskje rosinene en smule.

Kommentar: Sherrywhisky done right. Fatstyrke, 55ish skulle jeg tro. Nå tror jeg ikke vi er i østen, så da har den noen år på baken. 25 år eller deromkring. Da er vi vel tilbake til the usual suspects om det er OB, dvs. Glenfarclas som mest sannsynlige destilleri, med Glengoyne på en god nummer to. Men er det IB kan det jo være litt av hvert.

Fasit: Ok, da, Glendronach burde jeg vel nevnt. I alle fall: Glendronach 1990 fra en tapper jeg ikke kan huske å ha hørt om før, Silver Seal. Tappet i 2013, 22 år gammel på 52,1 %. Snadder, i alle fall.

Julekalender 2016 luke 23

Nese: Rosiner, kanel og litt gummi. Mer brentlukt med vann, svidd eplekake, fortsatt gummi.

Smak: Rosiner, gelegodteri og småsvidd gummi. Litt bitter brentsmak med vann. Noen noter av frukt og krydder, men ikke noe jeg klarer å konkretisere.

Kommentar: Fargen tilsier eks-sherry, og siden det stemmer bra med smak og lukt er det vel ingen grunn til å gjette på noe annet, sannsynligvis first-fill også. Ganske sikkert fatstyrke. Sannsynligvis over 20 år, siden det ikke er noe videre tegn til ung sprit, men det kan være overaktivt fat som gjør det. Selv om det er mye gummi her holder den seg på rett side av grensen og blir ikke udrikkelig, men jeg tror neppe jeg vil synes den er verdt prisen, og er egentlig ikke sikker på om jeg vil ha mer uansett. Kanskje en eller annen av the usual suspects, Glenfarclas, Glengoyne eller noe sånt, men muligens også noe helt annet, f.eks. Kavalan, som vel er glade i sherryfat. I så fall er den vel yngre. Det er fint lite destilleripreg igjen, i alle fall.

Fasit: Kavalan Solist. Destillert 03. mars 2010 og tappet i 2015, så ca fem år, med andre ord. 57,1 %. Helt ok, men ikke akkurat noe jeg kommer til å løpe ned dørene hos polet (eller annen pusher) for å få kjøpt.

Julekalender 2016 luke 22

Nese: Torvrøyk, bål, noe søt frukt. Fersken, konkluderer jeg med med vann. Noe tannpastaaktig. Epler eller noe sånt.

Smak: Torvrøyk, sødme. Litt vegetalsk bitterhet med vann, tannpasta her også.

Kommentar: Vel. Sannsynligvis eks-bourbon, det er i alle fall ikke noe tegn til noe annet. Fatstyrke. Tannpastapreget skulle tilsi noen år på baken, særlig siden det til dels overdøver torven, så… 25 +? Jeg tror vi skal til Islay. Ingenting som peker mot sydkysttrioen, så, vel. Caol Ila? Octomore? Peata Bunna? Who knows. Litt rar, men ganske god. Peatfreak som jeg er, synes jeg vel dette er en av kalenderens beste.

Fasit: Jeg er gledelig overrasket over at det ikke viste seg å være peatet BenRiach eller noe, for det er faktisk Caol Ila. Nærmere bestemt en 1984-årgang tappet av Cadenhead. Small batch tappet i 2013, 29 år og 55,5 %.