«Bobler for hvermannsen» er undertittelen på Ingvilds kapittel om Cava i Bobler! av Ingvild Tennfjord. Siden jeg er stor tilhenger av å kjøpe Champagne (riktignok helst i den rimeligere prisklassen) fordi det er torsdag er jeg kanskje ikke egentlig hvermannsen, men det får så være. Hvorfor skal hvermannsen få ha all moroa for seg selv, liksom?
Nok en gang er kveldens utvalg hovedsakelig basert på hva som fantes hos min lokale pusher (eventuelt mine lokale pushere, polene på Byhaven, Nedre Elvehavn og i Bankkvartalet). En fra «De beste små uavhengige» og en fra «De beste til mat». Sistnevnte er i følge Ingvild «Behagelig bare å drikke» også, heldigvis. Jeg er mett etter middagen.
Juvé Y Camps Reserva de la Familia Gran Reserva Brut Nature 2009
Nese: Appelsin og grønne druer, sitron.
Smak: Et bittert bitt. Drueskall og antydning til haribo fersken. Sitron. Og appelsinskall på ettersmaken.
Munnfølelse: Dekker godt i munnhulen, men er bare sånn passe intens.
Kommentar: Nam. Kan jo ikke annet enn å istemme at dette er godt. Det eneste jeg savner er «gjærpreget», autolysen. Den finner jeg ikke, og jeg savner den.
Campo Viejo Brut Reserva
Nese: Nystekte, lett brente boller. Synes nesten det er et hint av svovel også. Modne, gule epler.
Smak: Syrlig, lett bitterhet.
Munnfølelse: Slank og middels intens.
Kommentar: Jeg liker nesen, selv om jeg nesten lurer på om det er noe galt (men jeg har sjekket med Arve, han mener det er jordtoner og ikke noe galt). Jeg er en sånn rar person som liker lukten av svovel (jeg har en teori på hvorfor, men det er en lang historie). Smaken blir jeg derimot ikke helt venner med. Den er syrlig, ok, men også bitter og uten noe mer (fruktighet, helst) til å veie opp for bitterheten blir det litt kjedelig, om jeg ikke skal si direkte ubehagelig.
En konklusjon skal man jo ha, og den blir vel – jeg hadde nær sagt dessverre – den samme som jeg har kommet til før: Det finnes god Cava, men god Cava er gjerne like dyr som billig Champagne, eller i hvert fall Cremant, og Champagne og Cremant er som regel hakket bedre. Likevel, Juvéen kan jeg nok komme til å kjøpe igjen.
Ikke akkurat lunsj på meg, ikke er det søndag, heller. Middagen er allerede fortært (haggisrester i pita med ailoli og salat, vi snakker cross-over til tusen, men det var faktisk utrolig godt) og om det blir noe mer å spise nå blir det vel saltpinner eller noe tilsvarende kjedelig, selv om Ingvilds artikkel om Carlas lunsj har gjort meg en smule sulten. Men vin skal jeg drikke likevel, rebell som jeg er.
Første vin på Ingvilds liste 19. september er Falchenberg & Nærlie Riesling, som jeg drakk forrige uke. Både unge herr Falchenberg og unge herr Nærlie er gamle bekjente av meg fra NMWL-sammenheng, så jeg er naturlig nok litt interessert i vinene deres. Ja, og så synes jeg det er hyggelig med naturvin, selvsagt, i alle fall den delen av det som går på «minst mulig juks» (den delen av øko-/naturvinfilosofien som har sitt utgangspunkt i antroposofien er jeg særdeles skeptisk til).
Jeg har en flaske til stående av F&N Riesling, noe jeg ikke akkurat er lei meg for.
Men i dag satser jeg på rødt.
OMA Barbera d’Alba 2013
Farge: Mørk burgunder med lett lillaskjær
Nese: Kan vin lukte dyprød fløyel? Det var i alle fall det jeg tenkte på når jeg snuste. Mørke, røde bær, hint av rosmarin,
Smak: Tørr krydderfølelse, tørkede solbær og blåbær, kanskje til og med einerbær? Utvikler mint på siden av tungen og ut i kinnene på ettersmaken. Jeg tenkte på murstein etter første slurk, jeg tror det er tørrheten som gjør det.
Munnfølelse: Fyller munnen, både med tørrhet og smak. Både fyldig og intens, da?
Kommentar: Ikke at jeg ikke tror Ingvild når hun sier denne er god til mat, men den er da vitterlig aldeles utmerket helt for seg selv også.
Matua Marlborough Pinot Noir 2013
Farge: Sterk husholdningssaft. Hjernen min blir alltid litt «Whoah!» når jeg begynner å helle opp Pinot Noir. Har ikke vent meg til gjennomsiktig rødvin ennå.
Nese: Rips og moreller, og litt aralditt. Det siste er kanskje en slags mineralitet? Etterhvert begynner jeg å tenke på shortbread, og så på peisbål.
Smak: Her var det mye som skjedde på vinens vei over tungen. Smågodtkirsebær, blåbærpuré og grapefrukt. Syrlig fruktighet.
Munnfølelse: Ganske slank, men intens vil jeg si. Den overtar ikke hele munnhulen på samme måte som OMAen.
Kommentar: Et visst bittert preg gjør at jeg tror på at den passer til mat. Men også denne er utmerket alene.
Konklusjonen er at begge kveldens viner er klare kandidater for gjenkjøp.
Nese: Sitron, syrlige epler, etterhvert utvikler den gjærtoner, bollebakst og sødme.
Smak: Sitron, hint av rabarbra, når den blir varm nok kommer det fram gråstein.
Munnfølelse: Slank, ganske intens, lett mineralitet.
Kommentar: Et hyggelig bekjentskap. Ganske lukket når den er kjøleskapskald, så den tjener på å få hvile litt i glasset (eventuelt, om man er mindre distré, kan man ta flaska ut litt før man skal drikke vinen, som man jo SKAL gjøre med hvitvin og kanskje særlig Riesling, det hadde jo vært langt lurere).
I dag passet det med champagne. Arve har fått nytt førerkort, nå også med klasse D. Så da feirer jeg. Og, joda, han har fått han også.
Siden en av tingene jeg lærte når jeg leste Bobler! er at man egentlig skal bruke vanlig vinglass når man skal smake champagne, det høye, smale er designet for å vise frem boblene snarere enn å framheve lukt og smak. Vel, vel, da tester vi, tenker jeg.
Det er samme vin, jeg lover. Fargeforskjellen skyldes bakgrunnen, som var det beste jeg hadde innen rekkevidde.
Nese: Gule epler og stikkelsbær. Brioche. Røde bær av noe slag… Rips? Mye frukt! Tindved, eller muligens tindvedsorbet.
Smak: Stikkelsbærkart og sitron. Fin tørrhet. Gjærbakst på ettersmaken.
Kommentar: Joda. Vinen går an. Det gjør også vinglasset. Den store forskjellen er egentlig at jeg slipper CO2-stikket i nesa med den videre bollen, og derfor får jeg frem mye mer fruktighet på nesa. Jeg er visst solgt.
Som mange andre lærte jeg å drikke vin ved å starte med søt hvitvin. Jeg var en ganske prektig tenåring når det gjelder bruk av rusmidler (jeg har aldri engang forsøkt å røyke sigaretter, f.eks.) og mitt første møte med vin (annet enn en liten skvett bobler for å kunne være med å skåle på nyttårsaften – bobler jeg slett ikke syntes smakte godt) var på en vingård i Alsace sommeren før jeg fylte atten. Jeg og en venninne var på besøk hos venner av mine foreldre, og de skulle handle noen kasser vin til seg selv og benyttet sjansen til å vise oss stakkars nordmenn hvordan man handler vin der produsenten faktisk kan selge sine varer selv.* Vi fikk derfor et lite utvalg smaksprøver fra den aktuelle vingårdens produksjon, og jeg fant ut at søt hvitvin slett ikke var det dummeste jeg hadde smakt.
Jeg husker ikke når jeg «vokste fra» sødmen. Et par år tok det nok. Men i alle fall var jeg aldri innom søte bobler. Faktisk trodde jeg at jeg ikke likte musserende vin, punktum, helt til jeg fikk ekte og tørr champagne servert en nyttårsaften noen år senere (årsskiftet 96/97, tipper jeg, da var jeg 22). Etter det har jeg vært stor fan. Først holdt jeg meg til champagnen og forsto etter hvert at det var et poeng at den var «Brut», men andre geografiske områder har også fanget min interesse. Walisisk og engelsk musserende har jeg for eksempel vent meg til å holde utkikk etter når jeg er i Storbritannia, for der er det overraskende mye godt å finne.
Vel, en ting er å like champagne, crémant, cava og prosecco (og vite at de stammer fra henholdsvis Frankrike, Frankrike, Spania og Italia), noe helt annet er selvsagt detaljkunnskapen. Hvorfor er champagne ofte så kompleks sammenlignet med prosecco? Hvorfor er prosecco nesten alltid billig, mens billig cava ofte er dårlig og god cava ofte er like dyr som champagne? Og hva med andre typer musserende? Hvordan finner man egentlig fram i denne jungelen?
Vel, en ting man kan gjøre er å lese Ingvild Tennfjords nye bok: Bobler! Smaken av fest. Og det har jeg nå gjort.
Boken er enkelt og ryddig bygd opp. Først får vi en serie kapitler som forteller om hvordan boblene egentlig havner i flasken, markedsføringshistorie og litt om hvorfor champagne er «så dyrt». Disse kapitlene handler først og fremst om champagne. Deretter følger egne kapitler om andre typer bobler. Ingvild forklarer hva hver typebeskrivelse egentlig betyr og hvordan de skiller seg fra hverandre, både i hvordan de produseres, men også i markedsføring og tradisjon. Etter typebeskrivelsene kommer et kapittel om hvordan du egentlig skal smake på musserende vin og til slutt en samling anbefalinger til gitte anledninger (hvorav min favoritt er «Tirsdagslykke», jeg har nemlig lenge vært fan av å drikke champagne med begrunnelsen «det er jo torsdag»).
For hvert delkapittel foreslår Ingvild noen viner som kan benyttes til selvstudium. Disse er viner hun har funnet gode, så utvalget er for så vidt dårlig egnet om du er interessert i å fordype deg i én type og lære å kjenne kvalitetsforskjeller. De er desto bedre egnet om du enten bare er ute etter noe godt å drikke eller vil sammenligne noe av det beste fra flere typer for å lære deg hva som skiller dem og kanskje finne ut om du foretrekker det ene eller det andre.
Det er både fordeler og ulemper med bøker som snakker om konkrete produkter. Fordelen er selvsagt at å fordype seg i selvstudium på denne måten blir veldig enkelt, du kan bare ta med deg boka på polet og plukke fra hyllene (eller sette deg ved datamaskinen og bestille via vinmonopolet.no). I alle fall i høst. Og mange av disse vinene vil nok være tilgjengelige også neste år, og flere år fram i tid (Veuve Clicquot har vært populær i over 100 år, så det er vel ingen grunn til å tro den skal bli borte fra markedet med det første). Men likevel gir det boken et preg av datostempling. Joda, Ingvild har nok rett i at de polansatte kan hjelpe deg med å finne alternativer når en tapning har forsvunnet fra hyllen, men det blir ikke helt det samme. Moralen er kanskje at skal man først lese og bruke denne boka bør man gjøre det nå.
Ser man bort fra vinanbefalingene, utgjør kapitlene som beskriver de forskjellige typene en svært så lesbar tekst. Stilen er velkjent om du har lest noen av Ingvilds spalter i landet aviser: personlig og direkte, og pratet om vin er ispedd personlige anekdoter. Normalt når jeg omtaler forfattere bruker jeg både for- og etternavn eller bare etternavn, men i dette tilfellet ville det føles helt unaturlig. Etter å ha blitt tiltalt som «du» gjennom utallige vinspalter det siste året og gjennom hele Bobler! føler jeg at jeg må kunne ansees å være dus med Ingvild. Det blir altså litt som å lese en bok skrevet spesifikt for meg, en stil som kunne blitt klam og klein (litt som når selgere bruker fornavnet ditt i hver annen setning), men som fungerer. Det er som å ha en personlig trener (innbiller jeg meg, jeg har aldri testet det), en som heier på deg: Du kan lære deg dette.
Til tross for den personlige stilen er det ikke manko på vinfakta. Hadde jeg husket alt hadde jeg følt meg som ekspert allerede. Dessverre lekker hjernen som en sil. Men jeg satser på repetisjon og fordypning med selvstudium (selv om det siste kanskje ikke er egnet til å motvirke lekkasjen), så får vi se.
Skal jeg pirke på noe må det bli layoutmessige ting. Boka har en «gylden» profil. Ikke bare er omslaget preget av gult og gull, kapitlene er adskilt med gullfargede sider og enkelte faktabokser er trykt med gullfarge. Nå er ikke jeg noen stor fan av gull, men det skal jeg klare å se bort fra, derimot er de nevnte faktaboksene litt uheldige, det er nemlig ikke slik at gullskrift er synlig i alle lysvinkler. Jeg måtte jevnlig helle boka i en annen vinkel i forhold til leselyset mitt for å kunne se hva som stod der gullblekket var brukt. Det er ikke noe stort problem, men ble et irritasjonsmoment.
Hva står det her, da?
Det andre finurlige med layouten er at 1/3 av hver side er luft. Når man, som jeg, bestemmer seg for at dette er en bok det er naturlig å skrive notater i margen i** kan det egentlig være en fordel med så mye hvitt papir å utfolde seg på, men ellers synes jeg det er en litt merkelig avgjørelse.
All this space!
Siden noe av poenget med boka er at man skal smake vinen som omtales hadde jeg forberedt meg ved å kjøpe to flasker crémant.
Brun Crémant de Bourgogne Charme Blanc de Blancs Extra Brut
Farge: Blek strågul
Nese: Grønne epler og søt gjærbakst. Når jeg kommer tilbake til den fra den andre lukter den nærmest østers eller kamskjell.
Smak: Syrlige epler, sitron, et lett bitt av grapefrukt bak på tungen.
Munnfølelse: Noe fyldighet.
Kommentar: Joda, dette går an.
Ingvild sier: «Blanc de blancs. Hvit av hvit. Denne er laget utelukkende på chardonnay, og er et stramt og puristisk eksempel på bobler fra Burgund. Perfekt for deg som ikke liker for mye fuzz og jazz. Denne smaker av lys fersken og sitroner. Veldig god til fisk og sjømat.»
I smaksteknikkapittelet lærte jeg at jeg hadde benyttet feil glass, bedre lykke neste gang.
Paul Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs
Farge: Blekere og gråere enn den andre
Nese: Fersken og kanskje særlig dunete ferskenskall, men ingen sødme. Litt tørt eplepreg og hvite blomster.
Smak: Skall av grønne epler, sitron og jeg hadde nær sagt salt. Mineralitet, da kanskje?
Munnfølelse: Slank og elegant.
Kommentar: Lys, lett. lett å like. Blir ikke umiddelbart kjedelig, men ville også funket fint i sosialt lag der fokus ikke var på vinen. Kan fort bli kjøpt igjen.
Ingvild sier: «Blanc de noirs. Hvit av mørk. I min familie pleier vi å boble julen inn. Da fyller vi boblebadet, pøser på med badeskum og så skåler jeg og mannen min i denne. Sjarmerende. Ukomplisert. Raus.»
Begge vinene var hyggelige bekjentskaper, og om dette er typisk for kvaliteten til alle tipsene i boka kan det fort bli til at den får fungere som handleliste fremover.
Konklusjonen blir at om du, som meg, gjerne skulle visst mer om vin med bobler kan du gjøre dummere ting enn å kjøpe Bobler! Smaken av fest og starte selvstudium (eller hvorfor ikke få med deg noen fler? Bobler er enda morsommere i selskap med andre).
I dag blir det bare en vin. Sånn går det når man skal ha ting på dagen og ikke vil vente på bestillingsutvalget.
Ingvild er i Italia, nærmere bestemt Piemonte. Hun skal være der en stund. Litt misunnelig kan man vel få være? I alle fall, det kan jo bety en del italiensk vin på meg framover, det er ikke meg i mot.
Når jeg leser artikkelen om Nebbiolo skjønner jeg jo at jeg skulle vært mer tålmodig og faktisk sendt en bestilling. For det er nok ikke denne ganske snille – og unge – rosévarianten som er hovedfokus. Javel, vi får komme tilbake til temaet senere. Det er heller ikke meg i mot.
Ioppa Colline Novaresi Nebbiolo Rusin 2013
Farge: Lekkert jordbærsaftfarget
Nese: Jeg synes nesten det lukter lett av jordbær også, men det kan være fargen som lurer meg. Røde epler, i alle fall, og sitron samt noe annen syrlig frukt. Rips? Jeg synes den lukter litt skifer eller noe også, jeg.
Smak: Det starter med søte toner: Jordbær? Melne epler? Men på avslutning og ettersmak er det syrlighet som dominerer. Ekstrem sitronsyrlighet i ganen helt bakerst.
Munnfølelse: Slank. Middels intensitet. Ettersmaken av sitron fyller midten av munnen lenge.
Kommentar: Joda. Litt mye sitron, kanskje, men også mye annet å leske smaksløkene med. Ikke dum.
Og nå? Nå skal jeg lese nyinnkjøpt Bobler! og nyte litt mer rosé. I morgen kommer det kanskje en bokanmeldelse.
Når jeg skulle kjøpe meg en BiB med rødvin i dag googlet jeg «tennfjord pappvin» og sjekket resultatene mot nærværende pol. Jeg endte med å notere meg tre som alle skulle finnes på Bankkvartalet, og når jeg først sto i butikken bestemte jeg meg for den dyreste, men også den Ingvild hadde gitt «terningkast» 6. Nyansene mellom (fire,) fem og seks har jeg ikke nødvendigvis vært helt enig med Ingvild i tidligere, så det var uansett litt spennende å sjenke opp det første glasset.
Farge: Mørk burguner mot lilla
Nese: Solbær, kirsebær og tørkede tranebær. Lær og eik.
Smak: Krydder og litt lær, men også mye røde bær. Kirsebærkompott, men uten sødme.
Munnfølelse: Ganske fyldig, middels intens.
Kommentar: Til å være pappvin er dette riktig så imponerende. Den er ung og frisk, men med innslag av andre ting enn frukt, nok til å gjøre den interessant. Et hyggelig bekjentskap. Ingvild traff blink 😉
Nese: Solbær og mørke kirsebær, men også et lett innslag av jordkjeller.
Smak: Mindre bær, mer merkbare tanniner, selv om bærene definitivt er der. Krydret ettersmak. Litt jordkjeller eller kanskje til og med myr, men det passer inn i helheten.
Munnfølelse: Intens, men relativt slank. Mesteparten av actionen er langs midten av tunga.
Kommentar: «Pairs perfectly with red meat, game and strong cheeses» står det på etiketten, og jeg skulle nok hatt litt ost og testet denne med, men for en gangs skyld tror jeg kjøleskapet er rimelig støvsugd for sånt (ja, vi har Norvegia, da, men jeg vet ikke om det teller). Kjøpt på TaxFree og har ligget i skapet en stund, Googling kan tilsi at det er 2011-utgaven som er tilgjengelig nå. Jordkjellerpreget kommer nok av alder og er ikke negativt, man kan lukke øynene og drømme seg til lagerlokaler med tønne på tønne av god vin så langt øyet kan se.
Det siste høres jo definitivt ganske greit ut, mengdetrening på vinsmaking kan jeg gjerne bli med på. Ja, Mosel høres vel i grunn ganske greit ut det også.
Jeg liker de små vinbondebiografiene Ingvild har med av og til. Det er et tøft marked enten man er fra gammel vinfamilie eller prøver å komme seg inn i miljøet som outsider. I dette tilfellet handler det om gammel vinfamilie, og et bratt vindyrkingsområde nord i Tyskland. Mosel. Før ungene blir for gamle til å sette pris på slott som ser ut som de er tatt rett ut av et eventyr skal vi på rundtur i Tyskland, og da vil jeg innom Mosel. Vi får se hva det blir til. Så til vinen.
Jeg lider av dårlig framsynthet på vinfronten for tiden, så noen bestillingsviner ble det ikke på meg i denne runden, jeg endte med å plukke to av de tre vinene min lokale pusher (polet på Nedre Elvehavn) hadde i hyllen fra Ingvilds hovedmistenkte i denne artikkelen: Markus Molitor. Den ene har Ingvild også på listen: Riesling Trocken, selv om den både i hennes liste og i polets varelister er oppgitt som 2012 og det var 2013 de hadde på hylla. Den andre er også en tørr Riesling, Zeltinger Riesling Trocken. Også den 2013-årgang. Prisforskjellen på de to er skarve 20 kroner, hvilke andre forskjeller jeg finner vil vise seg.
Markus Molitor Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul.
Nese: Grønne og gule epler, petroleum, hvite blomster (magnolia?).
Smak: Granny Smith-epler og nypresset sitronjuice.
Munnfølelse: Tørrhet i kinnene/munnhulen, fyldig, med middels intensitet.
Kommentar: Fint lite galt med denne så vidt jeg kan se.
Markus Molitor Zeltinger Riesling Trocken 2013
Farge: Lys strågul, men hakket mørkere enn den andre.
Nese: Blodappelsin og grapefrukt, petroleum og tørr, steinrik jord.
Smak: Grønne epler, appelsinskall, sitronjuice.
Munnfølelse: Mindre tørrhet, litt slankere, men hakket mer intens.
Kommentar: Bitrere enn søsteren, men jeg liker det.
Jeg liker begge, og konklusjonen blir vel helst at jeg må gjøre som Ingvild foreslår: Mengdetrening. Jeg får slenge inn en bestilling på noen av den godeste herr Molitor sine dyrere og mer avanserte viner, drikke dem opp mot disse «enklere» utgavene og se om jeg får noen ahaopplevelser. Jeg kan ikke si jeg blir lei meg ved tanken på å drikke disse to igjen.
