Vi har benyttet annerledessommeren hovedsakelig til prosjekter på hjemmebane, men en liten rundtur til diverse hytter og et par netter på hotell har vi hatt. Derfor passet det jo utmerket at Bryggeri- og drikkevareforeningen (BROD) lanserte Bryggeripasset.
Vi bestilte oss pass så fort nyheten dukket opp i Facebookfeeden min. «Leveringstiden er 3–5 arbeidsdager» sa nettsiden, og selv med forebehold om at 29. var en mandag og at passene ikke kunne sendes fra trykkeriet før slutten av den uken, burde vi få det i god tid før avreise. Vel, god tid… Vi hadde flaks, passene kom i posten 14. juli, dagen før vi skulle reise. Nettsiden lover også at bryggeriene skal ha noen pass til utlevering til distré ølhunder, men det var først det femte bryggeriet vi var innom som faktisk hadde fått passene. Jørn Idar Kvig var heldigere når han var på besøk hos Bådin.
Samme kveld som passene kom skulle jeg på Austmann, der Eva Beate feiret bursdagen sin, så jeg øynet muligheten til å sikre meg mitt første stempel. Så lett var det ikke. Bartenderen mente at stempelet var ankommet, men ante ikke hvor det var. Det løste seg etter en telefon til noen som visste, og jeg fikk stempel og signatur. Akkurat med Austmann var det jo heller ikke så fryktelig farlig, det blir garantert flere besøk der før sommeren (langt mindre året) er omme.
Verre er det med bryggeriene vi hadde tenkt oss innom på vår lille «road-trip». Første destinasjon var Lillehammer (vi hadde en slags plan om en stopp på Hubertus på veien, men det klaffet ikke). Torsdag 16. juli troppet vi opp på Lillehammer Mikrobryggeri for å spise middag, smake litt øl og forhåpentligvis få oss et stempel. Nja, jo, ja. Stempelet hadde visst ikke kommet, men mannen i baren fant et gammelt stempel i en skuff, så det ordnet seg på et vis.
Noen dager i fred og ro (og sjokkerende nok helt uten mygg) på Finnskogen passerte før vi kjørte nordover tirsdag 21. og stoppet på Trysil for å spise lunsj på Trysil Hotell, der Trysil Bryggeri holder til. Kveik restaurant og brewpub kunne servere oss øl fra bryggeriet og (fantastiske) bakevarer fra Kort & Godt håndverksbakeri, men damene i baren hadde nok mer med bakeriet og restauranten å gjøre enn med bryggeriet. De hadde aldri hørt om bryggeripasset en gang, men også her løste det seg med en telefon eller to, og vi fikk både stempel og en kjapp samtale med en ansvarlig fra bryggeriet.
Onsdag 22. gjorde vi et forsøk på å besøke Røros bryggeri. I følge Facebooksidene har de åpningstider fra 8 til 16 på hverdager, men da vi kom til bygningen de holder til i var døren stengt (på grunn av Covid-19) og når vi ringte det oppgitte nummeret for å få slippe inn viste det seg at han som svarte var alene på jobb og var ute og leverte øl. En viktig nok jobb, det, altså. Han henviste oss til Mega for ølkjøp, og vi kunne eventuelt ringe dagen etter og avtale tid for besøk. Etter en kort diskusjon droppet vi det, det ble for lang omvei med tanke på den egentlige planen for torsdagen. Så da ble det ikke noe stempel fra Røros (men der er det vel også en mulighet for å få til et besøk i løpet av høsten).
Torsdag 23. kjørte vi fra Brekken til Trondheim, og stoppet på Hogna Brygg. Og her var det andre boller. Hogna hadde ikke bare stempel, de hadde også pass, pent utstilt på disken.
Mitt pass etter turens utløp.
Så hva er konklusjonen? Bryggeripasset er en artig idé, men lanseringen bærer preg av hastverk, bryggeriene som deltar burde hatt både stempel og pass i hus før lanseringen fant sted, egentlig (så kunne man jo heller fått pass og stempel om man tilfeldigvis var innom ett). Og bryggeriene burde kanskje ha informert de som faktisk har kundekontakt om passets eksistens og gjerne også om hvor de oppbevarer stempelet. Jeg må understreke at alle vi pratet med på bryggeriene/restaurantene var hjelpsomme og velvillige og gjorde sitt for at ting skulle ordne seg, så dette er ikke ment som kritikk av enkeltpersoner overhodet.
I tillegg advarer riktignok BROD om at bryggerienes åpningstider varierer:
OBS! Åpningstidene til de ulike bryggeriene varierer, og du bør derfor undersøke når bryggeriet du vil besøke holder åpent
Men man skal altså ikke forvente at det holder å sjekke nettsider/Facebook, jeg anbefaler å ta kontakt med bryggeriet på forhånd for å sikre at du ikke kommer til stengt dør. Har man fått minst ti stempel innen nyttår kan man delta i trekningen om en helg i Flåm med besøk hos Ægir, og har du regnet deg fram til at du akkurat kommer innom ti bryggerier i år vil det jo være rimelig ergelig om du møter stengte dører eller at et stempel rett og slett ikke er å oppdrive (i det siste tilfellet håper jeg BROD godtar dato og signatur fra bryggeriet i stedet). Opplegget er altså ikke fritt for barnesykdommer, og har du planlagt sen ferie i år har du truffet bedre blink enn oss, men jeg antar det meste av dette er ting som løser seg i løpet av noen få uker.
PS. Det kommer omtale av bryggeriene vi faktisk fikk besøkt etterhvert.
Merk: Dette er et slags referat av turen som helhet. Hvert destilleri får eget innlegg, og de vil jeg lenke til etter hvert som jeg får skrevet og publisert dem.
NMWL Trondheim fylte 15 år i mars, og vi synes det var en god unnskyldning for å arrangere en tur til Skottland. Jeg var i turkomiteen, så må ta min del av skylda/æren for opplegget. Siden Brora/Clynelish har 200-årsjubileum i 2019 ble det raskt bestemt at en tur dit kunne tjene som utgangspunkt for reiserute. Siden Aberdeen er den byen i Skottland det er suverent enklest å fly til fra Norge, ble det satt som oppmøteplass, og de to punktene definerte nedslagsfeltet vårt. For å minimere antallet feriedager folk måtte bruke endte vi med himmelspretthelga.
Veiarbeid og tight skjema er en skummel kombinasjon, heldigvis var ikke forsinkelsen noe å snakke om.
Vi overlot til deltagerne å komme seg til Aberdeen, og noen av oss tok sjansen på morgenflyet torsdag, heldigvis var det i rute og vi fikk hoppet på bussen som allerede hadde samlet alle som hadde ankommet kvelden før, og så kjørte vi mot GlenAllachie som var første punkt på programmet.
Jeg hadde tatt på meg «strenge tante Ragnhild»-stemmen og informert alle deltagerne om at oppmøtetidspunkt ved bussen ikke var omtrentlig og at vi kom til å kjøre fra folk (det er stort sett ganske greit å få tak i en taxi i Skottland), og folk hadde visst tatt meg på alvor, for alle var på plassen sin slik at vi var klar til avreise fra GlenAllachie i god tid før fastsatt tidspunkt.
Vi skulle videre til Strathisla, og for å spare tid hadde vi ringt inn lunsjbestilling til Spey Larder i Aberlour, så etter en kjapp stopp der for å hente ferdigsmurte baguetter ble det lunsj on the road.
Fra det gammeldagse blendingrommet på Strathisla, der kan du blande din egen whisky om du booker riktig tur.
På Strathisla hadde vi delt oss inn i tre grupper. Jeg var med den gruppen som skulle få et innsyn i Chivas Archive, mens en gruppe fikk en normal destilleriomvisning og en gruppe deltok på en «Cellar Tasting». Etter hvert som vi var ferdige samlet vi oss i baren, som har et godt utvalg whiskyer fra Chivas, både single malts og blends. Når alle var gjennom sitt program ble det ut i bussen og kjøring videre mot Inverness.
Å huse 24 mennesker er ikke rett fram, så i Inverness var vi fordelt på fire overnattingsplasser; tre self-catering leiligheter, et hotell og en B&B. Når alle var vel plassert møttes vi på Black Isle Bar, tap roomet til Black Isle Brewery, for middag og øl.
Kranrekka på Black Isle Bar
Fredag var det tidlig oppmøte, for vi hadde litt kjøredistanse å dekke. Kursen ble satt nordover, og med noen avbrudd av typen «på høyre side ganske snart får du et glimt av Teaninnich» kom vi først til Dunrobin Castle. Der skulle et par deltagere gå av, de to ledsagerene som ikke hadde latt seg overtale til å bli med på destilleribesøk (de ble kjent som «strikkedamene» i løpet av turen, siden de sto over alle omvisninger og fant seg et sted de kunne sitte og strikke).
Vi skimter Clynelish i regnet.
En kort kjøretur fra Dunrobin var vi på Clynelish, i det som egentlig bare kan kalles skikkelig drittvær. Der ble vi delt inn i to grupper som fikk hver sin guide.
Etter fantastiske omvisninger og smakinger på Clynelish var det inn i bussen igjen, innom Dunrobin for å plukke opp strikkedamene (som hadde hatt en flott opplevelse, blant annet med «falkonry» demonstrasjon) og til Dornoch der vi skulle spise lunsj på Dornoch Castle, hjem til Dornoch Distillery.
«Mac’n’cheese» som du aldri har sett det før på Dornoch.
Etter en helt ok, men litt underveldende lunsj klarte vi å overtale bartenderen på Dornoch til å gi oss en superkjapp omvisning på destilleriet.
Deretter kjørte vår tålmodige bussjåfør en liten gruppe av oss til Balblair, der jeg hadde fått tigget meg til en omvisning litt for sent på en fredag i kraft av å være blogger (jeg tjener jo ikke penger på dette, så det er jo hyggelig at det av og til gir fordeler likevel).
Grunnet en utmerket omvisning som trakk litt ut og et tapp-din-egen-flaske-fat som gikk tomt var vi – kremt – liiiitt sene ut i bussen. Det avstedkom selvsagt en god del vitsing om at de burde kjørt fra oss, men heldigvis slapp vi med skrekken, og alle kom vel tilbake til Inverness igjen, uten bruk av taxi.
I Inverness hadde jeg bestilt bord til ti på en pub, det var det meste jeg fikk lov til å bestille uten at vi også forhåndsbestilte mat. Mange av turdeltagerne ville uansett heller finne seg et sted å spise på egen hånd. Det viste seg dessverre å være lettere sagt enn gjort, «alt» var fullt. Så der har du et tips: Skal du ut å spise i Inverness på en fredag, book bord!
Lørdag var det tid for avreise fra Inverness, men siden dagens første post, Tomatin, ikke var langt unna og vi hadde passe sen oppmøtetid fikk alle en litt roligere morgen. Jeg og Arve benyttet sjansen til å ta bussen til nærmeste superstore for litt shopping.
På Tomatin
På Tomatin ble vi nok en gang inndelt i to grupper, og fikk utmerket omvisning.
Når alle hadde fått tappet sine flasker og handlet ferdig kjørte vi mot Dufftown. På veien var det meningen at et par stykker skulle hoppe av ved Speyside Cooperage, men det viste seg at der var det stengt. Det er jo slett ikke ulogisk at bødkeriet er stengt i helgene, siden det faktisk er en «fabrikk» i drift, og noe av poenget med å besøke er å se bødkerne i arbeid, men det hadde det visst ikke falt noen inn å sjekke på forhånd. Nuvel, ingen stor skade skjedd, de to det gjaldt ble bare med oss andre til Dufftown i stedet (men det var kanskje flaks at de var ordentlig stengt, i.e. det var bom som hindret adgang til parkeringsplassen, ellers hadde vi vel fort bare sluppet dem av og kjørt).
I Dufftown var vi igjen fordelt på mange forskjellige overnattingssteder, som i tillegg hadde varierende tidsrom for mulig innsjekk, så jeg fordelte ansvaret for innsjekk til en person per sted. Vi hadde ikke i utgangspunktet noe fast program for ettermiddagen, det var opp til hver enkelt å finne noe sted å spise lunsj, og jeg og Arve ruslet til The Stuart Arms der jeg endelig fikk haggis.
Ikke den mest fotogene maten, men gøtt-gøtte-gøtt-gøtt.
Jeg hadde booket den siste ledige plassen på en Glenfiddich-omvisning som jeg egentlig hadde tenkt å gi til noen som ikke hadde vært der før, men så viste det seg at alle som var interessert i whisky ville delta på smakingen i regi Vicky fra Whiskyshop Dufftown som Leif Olav hadde ordnet med, så da fant jeg ut at jeg like gjerne kunne utnytte den selv.
Fra dametoalettet på Glenfiddich, som har vunnet priser for «Best bathroom facilities at a touris attraction» for selvsagt finnes den prisen.
Av høflighet hadde jeg selvsagt mobilen på lydløs og ute av syne under omvisning, en omvisning som også trakk ut da det viste seg at nøkkelen til Warehouse 8 der Solera-vaten står var på avveie så vi måtte vente mens guiden vår løp halve området rundt på leting. Når jeg endelig fikk sjekket mobilen igjen viste det seg at Arve hadde prøvd å få tak i meg en god stund. B&Ben vi skulle bo på hadde ikke bookingen vår i systemet. De andre som skulle bodd samme sted hadde det blitt ordnet plass til i Dufftown, men ikke oss (som arrangør må man nesten ta den støyten sjøl). Arve hadde funnet hotell i Elgin, men bussen dit gikk om kort tid. Heldigvis rakk jeg bussen, slik at en stresset og noe irritert ektemann etter hvert kunne få roet pulsen. Det viste seg etter hvert at misforståelsen var helt og holdent min feil, jeg hadde riktignok en bekreftelse fra Booking.com, men når jeg hadde gått tilbake for å finne alle reservasjonene og sette sammen puslespillet med hvem som skulle bo hvor hadde jeg oversett eposten jeg fikk fra driveren noen timer senere om at hun dessverre hadde fått inn booking via en annen kanal rett før og derfor måtte kansellere min… Siden vårt forhold til Dufftown er preget av dobbeltbooking og flyselskap som går konkurs mens vi er på tur (true story!) hadde jeg ventet i det lengste med å avbestille de ekstra rommene vi hadde reservert i Dufftown før vi visste hvor mange deltagere vi ble til slutt. Lærdommen er at neste gang får vi heller betale dobbelt for et par senger…
Laichmoray Hotel i Elgin
Vel, jeg og Arve var altså plutselig ute på tur alene. Hotellet i Elgin var utmerket, og vi fikk oss en tur innom The Drouthy Cobbler og Against the Grain på kvelden, og nok en Superstore søndag morgen.
Det ser jo ikke veeeldig ut som det er meningen man skal inn her, men det er altså en bar der borte.
Vi undersøkte muligheten for å ta igjen bussen et eller annet sted på veien, men slo det fra oss som «too much hassle». Det hjalp ikke på motivasjonen at vi begge hadde nådd metningspunktet for gruppereiser for lengst (Arve hadde vel strengt tatt nådd det punktet allerede fredag). Sånn er det å være en smule asosial. Det fristet i alle fall langt mer å ta det med ro søndag og komme fram tidsnok til litt shopping i Aberdeen før den planlagte runden på byens ølsteder, heller enn å stresse opp tidlig og ta en taxi for å ta igjen de andre, selv om det betød at vi ville gå glipp av omvisning på BrewDog.
Puns, that’s how eye roll (skilt på veggen på Against the Grain)
En litt treg søndag morgen med den beste black puddingen jeg noensinne har fått til frokost hjalp på humøret, og en rolig busstur til Aberdeen var pretty much just what the doctor ordered. I Aberdeen hadde vi flaks og fikk sjekke inn tidlig på rommet på Travelodge Aberdeen Central. Jeg ble litt lang i maska når jeg kom til Forbidden Planet og oppdaget at de hadde lagt ned Aberdeen-avdelingen, men etter en runde på Waterstones var jeg (nesten) like blid igjen. Vi rakk innom et par vannhull, før jeg gikk ned for å møte bussen og få med meg det vi hadde etterlatt på den i kaoset (blant annet tønnestaven min fra Clynelish), mens Arve fant et supermarked for innkjøp av cheddar.
Street art i Aberdeen
Middag spiste vi på Old Blackfriars, som serverer helt grei pub-grub. Etterpå møtte vi noen av de andre og var innom både BrewDog i Union Street, The Hop & Anchor og Casc før vi tok kvelden.
Kveld i Aberdeen
Mandag morgen var det tidlig opp og ut og bare en kjapp stopp på en matbutikk for innkjøp av «kjøleelementer», det vil si frosne erter, til å putte i kjølebagen sammen med osten. Både buss til flyplassen og fly hjem gikk etter planen, og vips var den turen over.
Kofferter, Clynelish tønnestav og kjølebag. Hjemreise på gang.
Som nevnt i beretningen om døgnet i Edinburgh på vei hjem fra Campbeltown i fjor vår (jepp, et år siden, på tide å fullføre referatene nå, kan man mene) tenkte jeg å vie et eget innlegg til The Scotch Whisky Experience. Med noen timer å fylle i Edinburgh fant jeg ut at det var på tide å avlegge dem et nytt besøk, siden det er over ti år siden sist (jeg tror jeg var der i 2005). Det viste seg at de har gjennomgått totalrenovering siden den gangen, noe jeg sikkert har lest om, men helt hadde glemt.
Senteret består av både butikk, kafé/restaurant og utstilling, de to førstnevnte kan besøkes uten billett. Til utstillingen kan du velge mellom flere forskjellige billettyper, fra en enkel gjennomgang til full pakke med mat og det hele. Jeg spanderte en «gullbillett» som ville gi meg et sett med smaksprøver i baren på slutten i tillegg til den ene drammen som var inkludert i standardturen.
Man kjøper billett til et gitt tidspunkt, så om man planlegger på forhånd kan man ankomme til rett tid og komme rett inn. Turen starter med en fornøyelsesparkaktig kjøretur i en «kjempetønne» forbi diverse tablåer (har du vært i Hunderfossen og kjørt gjennom Eventyrslottet, testet Den flyvende kuffert i Tivoli eller It’s a Small World After All i Disney World kjenner du typen). Sist jeg var på The Scotch Whisky Experience var tablåene mer Ivo Caprino-aktige (men langt dårligere produsert), med smugleren som gjemte seg i lyngen og andre mer eller mindre tvilsomme skikkelser fra whiskyens historie i noe møllspiste framtoninger. Etter oppussingen får man i stedet en reise gjennom whiskyens tilblivelse, der de forskjellige bestandelene er presentert mer eller mindre abstrakt.
I ettertid husker jeg ikke om disse boblene skulle representere gjæren eller kokinga, men fancy var de jo.
En korrekt og pedagogisk presentert forklaring av hvordan whisky blir til, langt mer kan man vel ikke forlange? I alle tilfeller en soleklar forbedring sammenlignet med forrige versjon av turen.
Etter tønnerittet fikk vi vandre gjennom noen rom med mer klassisk naturhistorisk museumsaktig fremstilling av hva som påvirker whiskyen, blant annet en sånn fin framstilling av hvordan fargen påvirkes under fatlagring.
Eks-bourbonfat i øverste rekke og eks-sherryfat i nederste, etter hhv 0, 3, 12 og 25 års lagring.
Ok, riktignok litt forenklet. Men prinsippet er jo riktig.
Så ble hele gruppen samlet i et lite auditorium, der de fire whiskyregionene ble presentert med i en grei nok multimediapresentasjon, akkompagnert av et «skrap-og-lukt-kort» med de klassiske regionenes «vedtatte» karakteristikker. Guiden presenterte raskt de whiskyene man kunne velge mellom som smaksprøve, og vi ble bedt om å sette glencairnglasset vi hadde fått utlevert på det feltet på benken foran oss som tilsvarte den whiskyen vi ville ha.
Så, med glass, nå med whisky i (Glendronach for min del), i hånd fikk vi komme inn til «The World’s Largest Collection of Scotch Whisky».
Der var det nok å se på. Og en og annen flaske man gjerne skulle fått lov til å forsyne seg fra.
Skal det være en Rare Malts eller to?
Akk ja.
Bloggeren på tur
Til slutt ble vi jaget videre (vil du ha mer tid i samlingen må du kjøpe billett til Morning Masterclass eller Platinum Tour). Hadde man ennå ikke drukket opp drammen sin kunne resten nytes i baren, og for oss som hadde spandert gullbillett var det her vi fikk utlevert de fire drammene som inngikk i ekstrasmakingen. I baren kunne man forøvrig godt ha blitt sittende en stund i alle fall, det var en whisky eller to tilgjengelig for salg også.
Jeg rigget meg til med smaksprøvene mine og etter en kikk på klokka som tilsa at jeg hadde god tid satte jeg meg fore å skrive skikkelige smaksnotater (og ignorerte derfor glatt i første omgang de eksklusive smaksnotatene for de fire som jeg hadde fått utlevert). Jeg konstanterte fort at det smakte og luktet klor av vannet de hadde servert meg, noe som er rimelig amatørmessig på et slikt sted. Jeg har ikke noe i mot springvann, men har man klorproblemer (som man har i store deler av UK) får man ta konsekvensen av det og enten servere flaskevann eller aller helst få installert et filter. Nå ja, jeg hadde flaskevann i sekken, så jeg nøt medbragt (og brukte selvsagt det også til å vanne ut whiskyen). Et lite obs dersom du har tenkt deg innom der, altså: Ta med vann.
Whisky nr 1: Auchentoshan American Oak 40 %
Nese: Vanilje, floralt, potpurri (nesten mot røkelse), lyng. Mer mot gress/timotei med vann, men også en litt uggen, umoden tone.
Smak: Maltrikt, floralt, tynn sammenlignet med Gledronachen.
Kommentar: Best uten vann. Helt ok, men veldig kjedelig. Ganske godt eksempel på «lowland-smaker», men mangler helt ooomph.
Whisky nr 2: Tomatin Legacy 43 %
Nese: Litt… våt ull? Honning og appelsin i bakgrunnen. Vann vekker noe ganske parfymert og ulla forsvinner til fordel for appelsinmarmelade.
Smak: Honning! Honning, honning og honning. Bittertoner fra eika med vann.
Kommentar: Tja, nei. Ikke fæl, men hverken spesielt god eller spesielt interessant.
Whisky nr 3: Aberlour 10 år 40 %
Nese: Fruktig, eple, fruktkompott. Mye det samme med vann.
Smak: Fruktkompott med rabarbra i, med fløte til. Litt mer trepreg – hint av brent gummi – med vann.
Kommentar: Grei hverdagsdram.
Whisky nr 4: Bruichladdich Port Charlotte Scottish Barley 50 %
Nese: Torvrøyk, litt umoden banan, malt, noe rart vegetalsk; alger? Mer ren torvrøyk med vann.
Smak: Torvrøyk, særlig oppi nesa… Noe malt- og bananaktig under. Vann forsterker torvrøyken.
Kommentar: En ganske enkel, rett frem, Islay. Godt å drikke (minus den litt rare unoten på nesa), men ikke akkurat spennende.
Tønnekunst på barveggen
Når man var klar til å forlate baren var det på en måte slutt på moroa, men ikke uten at man loses rett ut i butikken, selvsagt.
Jeg hadde jo kofferten full av godsaker fra Campbeltown, så jeg var ikke videre interessert, men konstanterte at de hadde en og annen interessant flaske, og priser omtrent som man kan forvente på toppen av Royal Mile. Det vil si ikke direkte billig. Ikke svindyrt heller, da, det skal de ha.
Så, hva blir konklusjonen? Joda, et besøk kan i grunn anbefales, og har du tid vil jeg nok også anbefale å punge ut for smakingen. Ca ti pund for fire whiskyer er ikke direkte blodpris, og det runder liksom av hele greia på en mer tilfredsstillende måte. Alternativt kan du selvsagt satse på å kjøpe en dram eller to av noe mer interessant i baren, for jeg skal ikke skryte av at de fire jeg fikk var nevneverdige for sitt særpreg.
Jeg hadde ingen planer om å sove lenge på lørdagen, jeg hadde et Edinburgh å utforske. Vel, først måtte jeg komme meg dit, selvsagt. Etter «Full Scottish Breakfast» på The Mackintosh, som smakte utmerket, men manglet haggis (skuffende!) ruslet jeg opp til Queen Street for å ta toget til Edinburgh.
Vel fremme satt jeg baggasjen på oppbevaring på stasjonen og ruslet ut i byen. Jeg tenkte jeg skulle være skikkelig turist, dog med whisky som fokus (surprise!) så jeg klatret opp til Royal Mile og styrte rett mot Royal Mile Whiskies. Butikken er verdenskjent av en grunn (og ikke bare at den ligger nesten øverst mot slottet og derfor midt i turistsmørøyet). Jeg vurderte sterkt å be om noen smaksprøver, men siden jeg allerede hadde kofferten full av whisky kjøpt i Campbeltown og ingen planer om å handle mer synes jeg det ville vært litt frekt, så jeg plukket med meg et par sider fra ølhyllene og lot være å teste servicen utover å betale for dem. Når jeg har vært der tidligere har forøvrig servicen vært utmerket, og de jeg har pratet med har definitivt hatt peiling på whisky. Og utvalget er det ikke noe å si på…
Noen av hyllene på Royal Mile Whiskies (fler bilder på Flickr, se nederst i innlegget).
Med det unnagjort fant jeg ut at jeg skulle besøke The Scotch Malt Whisky Experience, siden det er maaaaange år siden sist. En god anledning til å vurdere det på nytt, tenkte jeg. Som tenkt så gjort, og akkurat det tenkte jeg jeg skulle skrive et eget innlegg om, så her hopper jeg over utover å si at når jeg kom ut derfra var det gått noen timer.
Jeg sto en stund og kikket mot slottet og vurderte en tur inn der også, men så så jeg på klokka og fant ut at det var en bedre idé å vende nesen nedover bakken. Et godt stykke ned på Royal Mile ligger Cadenheads Edinburgh-avdeling.
Dit måtte jeg selvsagt inn. Og der klarte jeg ikke å dy meg, heller, jeg endte med en flaske Blair Athol, riktignok en 20 cl. Denne sjappa har også et aldeles utmerket utvalg og folk med peiling på plass, så det er nok et selvsagt stopp på turen om du er i Edinburgh noen gang.
Når jeg kom ut av butikken hadde været plutselig blitt whiskyvær, og jeg fant ut at det kanskje var like lurt å hente bagasjen og sjekke inn på hotellet.
Hotellet, ja: Hub Hotel er et helt nybygd hotell og del av Premier Inn-kjeden. Rommene er supereffektivt designet, minimalt med gulvplass, men alt du trenger på få kvadratmeter. Hele hotellet er basert på nettbruk, så ikke bare er det selvsagt gratis WiFi (et must i disse dager og et av kriteriene vi booket hotell basert på), men de har en egen app som du kan styre rommet ditt med, det vil si: Lys, varme og tv. Du sjekker ut og inn selv via skjerm i resepsjonen, så om du vil kan du la være å prate med noen i det hele tatt (men det er selvsagt folk der som kan hjelpe deg). Jeg fikk rom med skikkelig kul utsikt, hvor bra er det ikke å kunne ligge på senga og se på dette?
Men det er jo ikke det å ligge på senga og se på utsikten man vil når man er på tur, så jeg gjorde ikke så mye annet enn å dumpe bagasjen før jeg ruslet ut igjen for å finne en pub mens jeg ventet på at Eva og Mats skulle dukke opp. De hadde tatt en roligere morgen enn meg og stoppet på The Hanging Bat (brewpub) i Edinburgh mens de ventet på at innsjekk skulle åpne på hotellet. Ut fra hva de sa står The Hanging Bat definitivt på lista neste gang jeg skal til byen, men denne dagen hadde vi andre planer, så jeg fant meg en pub rundt hjørnet: The Canon’s Gait.
Der hadde de 6 håndpumper og 9 vanlige kraner i tillegg til et rimelig omfattende flaskeutvalg. Sideren på kran var Thistly Cross standard, så den droppet jeg til fordel for en Solway Mist fra håndpumpe. De andre de hadde den dagen var Kelburn Golden Hops, Alchemy Ten Storey, Stewarts 80/-, Merlin’s Ale og Windswept Blonde.
Sulwath Brewers Solway Mist 5,5 %
Nese: Gule epler.
Smak: Hint av hvete og banan, overload av eple (gule og grønne).
Kommentar: Muligens bra øl for siderelskere, jeg liker det i alle fall, men lurer fælt på hvor eplesmaken kommer fra (det skal visstnok være en wit).
Etterhvert oppdaget jeg at de hadde en interessant-lydende Thistly Cross på flaske, så jeg kjøpte den også. Puben var i det hele tatt helt ok, bortsett fra at de hadde fotball på fullt volum. Når jeg kom sto det en fyr ved baren som lot til å følge med, men etterhvert var det to fulle bord med folk som pratet og spiste og definitivt ikke så på fotball, og meg, da. Men det VAR den skotske cup-finalen den dagen, så det er mulig det var ekstraordinært og at det er mindre høylytt sport vanligvis.
Nå var Eva og Mats innsjekket og klar, så Eva ordnet en Über som kjørte oss til The Scran & Scallie. Det hadde jeg strengt tatt også tenkt å spandere et eget innlegg på så vi hopper raskt over til at vi gode og mette rusler tilbake mot sentrum. Det hadde sluttet å regne så en gåtur virket som en god idé. På vei i retning Edinburgh Castle kom vi over en butikk i kjeden Vino Wine Shop og vasset inn for å se på ølutvalget.
Det ble ikke så mye shopping, siden alle koffertene begynte å fylles, men jeg plukket med meg et par boksøl (blant annet en porter fra Northern Monk Brewing som viste seg å være så god at jeg angret på at jeg ikke hadde tømt lageret).
Når vi kom til Princes Street gjorde været seg gjeldende, ikke ved at det begynte å regne igjen, men ved at det dukket opp dobbel regnbue over slottet. Både jeg og Mats synes det var en storveis foto-opportunity, såpass at Eva ble rimelig utålmodig der vi insisterte på å stoppe i hytt og pine for å få plassert regnbuene over en pittoresk bit av Edinburghs skyline.
Til slutt hadde vi nok bilder, og fikk økt farten og gikk med mer målrettede skritt mot The Bow Bar, en av Edinburghs bedre whiskybarer. Nå endte vi i grunn med å holde oss til øl (det er et bra ølsted også), siden ingen hadde tålmodighet til å prøve å få bestilt noe mer komplisert i den travle baren. Det var rimelig stappfullt, nemlig, men vi hadde flaks og fikk oss et bord.
The Bow Bar, legg merke til whiskyen. Og håndpumpene.
Egentlig begynte vi vel å bli ganske sengeklare på dette tidspunktet, men siden BrewDog lå mellom The Bow Bar og hotellet kunne vi ikke la være å stikke nesa innom der også.
BrewDog. Folksomt.
Og så var det return to the hub, og søvn.
Søndag var begrenset begivenhetsfull. Jeg gikk meg en tur til en Tesco av litt størrelse og fikk dermed litt frisk luft, men ellers besto hovedaktiviteten av å forsøke å få koffertene pakket på forsvarlig vis – og under vektgrensen. Alltid like spennende. (Jeg kan røpe at det gikk bra.)
Lounge-liv
Deretter Über til flyplassen og fly til København. På Kastrup hadde vi over fem timer å vente, så derfor ordnet vi oss tilgang til SAS Executive Lounge, jeg ved å betale en latterlig liten sum. Det var vel anvendte penger. Gode stoler, gratis mat, drikke og snacks og ikke minst relativ stillhet.
Og så hjem. Blir det besøk på Campbeltown Malts Festival igjen? You bet. Men ikke i 2017.
Som de som følger drikkelig.no på Instagram kanskje fikk med seg var vi en snartur til København i høstferien. Dagen ble tilbragt i Tivoli, men vi voksne fikk oss hver vår snartur utenfor for å shoppe. Arve handlet øl i Føtex og Irma, jeg jogget (ja, nesten, i alle fall) en tur bort i Istedgade for å avlegge Holm Cider et besøk.
Holm Cider ligger i Istedgate 53, og altså relativt beleilig til i forhold til f.eks. Tivoli (det tok meg ca. tre kvarter å gå raskt til butikken, handle, gå raskt til Hovedbanegården og sette sideren på oppbevaring der og komme meg inn på Tivoli igjen). Butikken er ikke stor, men utvalget derimot… For oss som ikke akkurat er bortskjemt med tilgjengelighet på sider var det en fryd for øyet. Dansk, engelsk, fransk og spansk dominerte, så vidt jeg klarte å se.
Dansk til venstre, spansk til høyre
Holm er et familieforetak, og det var Rasmus som ekspederte meg (om ikke bildene på Facebook lyver). Jeg startet samtalen med å si «Jeg tar en av hver», før jeg modererte meg med at det klarte jeg vel neppe å bære. Jeg prioriterte først de engelske jeg ikke har smakt før samt noen danske, og etter råd fra Rasmus ble det med noe fransk og spansk også, før jeg måtte konkludere med at det fikk holde dersom jeg skulle klare å komme meg derfra.
Engelsk, blant annet Dunkerton og Oliver.
Hadde jeg hatt bedre tid hadde det vært mulighet for smaksprøver. Som det var fikk vi en kort, men givende samtale om siderstiler og preferanser, og det må sies å være hyggelig å handle i en spesialforretning der man faktisk får inntrykk av at folk kan sine saker.
Fransk
Holm er også importør, så jeg vil anta at alle de involverte både besøker produsenter rundt om kring og smaker på det som blir importert, det var i alle fall tydelig at detaljkunnskapen om produktene satt. Stikk innom neste gang du er i København, det anbefales på det varmeste! (Og, ja, smaksnotater for det jeg kjøpte kommer selvsagt etterhvert.)
Nesten rett over gaten fra Holm Cider ligger forresten Ølbutikken. Jeg vurderte å styre dit i et millisekund, men så slo fornuften inn og sa at A: Ragnhild, du klarer ikke bære mer og B: OM du nå mener du klarer å bære mer bør du heller gå tilbake inn hos Holm og handle mer der. Så det får bli til en annen gang, men da er du i alle fall tipset om den saken.
Fredagen opprant med strålende vær. Vi startet dagen med mer banning over stekepannene, men likevel ypperlig frokost, og klarpakking av kofferter siden vi dessverre skulle forlate Campbeltown utpå ettermiddagen. Heldigvis hadde vi fått klarsignal til å la alt stå i leiligheten fram til avreise, så uten baggasje satt vi kursen mot Springbank igjen, og dagens første (og forsåvidt eneste) smaking, nemlig Cadenhead Warehouse Tour med Mark Watt.
Mark og en flaske Myken Gin
Mark startet med å fortelle litt om Cadenhead som uavhengig tapper og opplyse om at vi skulle smake på en 3-4 whiskyer. Det uvanlige med Cadenhead sine lagerhussmakinger er at etter seansen får du bestille flasker fra fatene som ble smakt, som så tappes og utleveres i butikken samme dag. For å gjøre det hele ekstra spesielt har de satt av en rekke fat (langt fler enn de som smakes på en slik seanse, så du kan ikke vite på forhånd hva du skal få smake på) til disse smakingene, og de fatene vil aldri bli tappet som enkeltfatstapninger. Det er dermed helt eksklusive dråper du har muligheten til å kjøpe med deg.
Marks «3-4» viste seg å være noe av en underdrivelse, og vi var til slutt gjennom 7 whiskyer og en rom. I tillegg var kvaliteten (ikke overraskende) slik at jeg gladelig hadde kjøpt et par flasker fra hvert fat om lommebok og baggasjekvote hadde tillatt det. Men tre bestillinger ble det på meg, en Springbank, en Caperdonich og en Caol Ila. Etterhvert som disse flaskene åpnes kommer det smaksnotater, selvsagt, under selve smakingen hadde jeg mer enn nok med å rangere fra «usannsynlig godt» til «himmelsk, kan jeg få adoptere fatet?» og bestemme meg for hvilke jeg skulle prioritere.
Noe omtåket og overveldet kom vi oss ut i sollyset igjen, og vandret rundt kvartalet for å få med oss en omvisning på Glengyle.
Historien bak Glengyle er litt morsom, da det altså har vært destilleri der før en gang, men det ble nedlagt i 1925 og bygningene lå brakk i mange år. Så raslet SMWA med sablene og viste til at for å kunne kalle Campbeltown egen region måtte de altså ha noe mer enn to destillerier. Tre, for eksempel. Vel, ok, tenkte Mitchell-familien da. Da får vi starte opp igjen et destilleri, slik at vi blir tre. Og slik ble altså Glengyle gjenopplivet. Så viste det seg at gjennom kjøp og oppkjøp var det et annet selskap som eide rettighetene til navnet Glengyle (eller Glen Gyle) som varemerke for whisky (Glen Gyle er en blend). Destilleriet kunne selvsagt beholde navnet sitt, men whiskyen tappet på flaske måtte pent selges under et annet varemerke. Derav Kilkerran.
Glengyle er bare operativt noen få uker i året enn så lenge, det er det samme teamet som normalt jobber ved Springbank som tar seg noen ukers «ferie» på Glengyle. Produksjonen kom i gang i 2004, så det er først i år at whiskyen har nådd tolv års alder og en «standardtapning» på 12 år ble lansert nå i høst (smaksnotater for vatting sample for denne). Det har vært sluppet whisky fra Glengyle før også, men da i begrenset opplag som årlige Work in Progress-tapninger (fra før har jeg smaksnotater for 1. utgave og 5. i bourbon- og sherryversjon).
Som man kan forvente var det en del oppussingsarbeid som skulle til for å gjenåpne destilleriet etter 80 år i møllpose, men i dag framstår Glengyle som særdeles velholdt. At bygningene er kritthvite med svart treverk hjelper på inntrykket. Utenom mølla rommes hele destilleriet i et stort rom, med meskekar, fire gjæringskar og to panner; en wash still og en spirit still.
Under ryddingen av området kom et «vindu» i murveggen langs baksiden av destilleritomta til syne som perfekt rammer inn tårnet til Kilkerran Church, og denne utsikten ga inspirasjonen til Kilkerrans logo og navn. Kirken ble forresten delvis grunnlagt/betalt for av John Ross, en av det gamle Longrowdestilleriets eiere.
En annen ting det er verdt å få med seg på Glengyle Open Day er det som har fått navnet Cadenhead Lucky Dip Bar. Man har samlet noen hundre fatprøver og andre småflasker (10-35 cl), mange, ryktes det, fra Mark Watts kontor. Som kunde betaler du fem pund og får trekke tre lodd med nummer som korresponderer med nummer på flaskene. En mildt sagt genial ordning for oss med beslutningsvegring. Har du lyst til å skrive skikkelige smaksnotater kan du få «barpersonalet» (det vil si Cadenhead-ansatte) til å helle smaksprøven din rett i en prøveflaske i stedet for i glasset. Sånn sett er det en fordel med sjenkeregler som tillater «off sales». (Jeg hadde med meg fire smaksprøver hjem fra lotteriet: Teaninich 1993, Cooley 1992, Port Dundas 1988 og Girvan 1988.)
Nå begynte tidspunktet for avreise å nærme seg, men først måtte vi få hentet (og betalt for) whiskyen fra lagerhussmakingen på Cadehenhead-butikken (som hadde fortjent mer oppmerksomhet fra oss enn den fikk på denne turen. Vel, en annen gang). Det var lettere sagt enn gjort, for de hadde fått såpass mange bestillinger (det var vel ikke bare vi som synes det var godt) at tappingen tok lenger tid enn først anslått. Men til slutt fikk vi flaskene i hende og kunne puste lettet ut med i alle fall en halvtime til gode. Bussen fra Campbeltown til Glasgow går fra havneområdet, og beleilig nok er det utsikt til holdeplassen fra uteserveringen til The Black Sheep. Bussturen foreløp uten problemer, og i Glasgow fikk vi lokalisert og sjekket inn på The Rennie Mackintosh Hotel.
På vei mellom busstasjonen og hotellet hadde vi sett en lovende pub som reklamerte med både «craft beer» og «food», men når vi gikk tilbake dit for å sjekke nærmere oppdaget vi en ulempe med Glasgow på en fredag kveld: Det er fullt av folk og de er veldig glad i VELDIG HØY musikk. Vi ble møtt av en vegg av lyd når vi åpnet døra og snudde på flekken. Dessverre var det tydeligvis en generell sykdom snarere enn et enkelt tilfelle, for alle steder vi testet var like ille. Til slutt fant vi en pub som hadde et støynivå vi litt under tvil kunne leve med, i alle fall lenge nok til å få spist middag. Vi hadde akkurat rukket å bestille (og betale) for maten når de også skrudde volumet opp. Vi har vært blidere.
Erfaringen innbød ikke til noe videre tur på byen. Eva og Mads gikk tilbake til hotellet, jeg gikk meg en tur og fant BrewDog. Puben var like lite innbydende som resten av Glasgows uteliv, men flaskebutikken var åpen, så jeg fikk kjøpt et par spennede øl. Etter det ruslet jeg også tilbake til hotellet, jeg hadde planer for en rimelig tidlig start på lørdag.
Etter verdens treigeste lunsj på The Black Sheep Pub (vi ventet førti minutter på maten, uten noe slags forvarsel om «vi er travle så det kan ta litt tid») møtte vi opp ved porten inn til Springbank for å få en omvisning.
Maltgulvene var opptatt med Open Day-aktiviteter, men Springbank malter altså all malten selv, og kilnen fikk vi se (og lukte). Avhengig av hvilken sprit som skal produseres (Springbank, Longrow eller Hazelburn) benyttes ingen, litt eller mye torv i tørkinga. Så flyttes malten over i maltbins fram til den skal brukes, og oversikten over hva som er i hvilken bin finnes i det turguidene liker å omtale som «the Springbank computer».
Datamaskinen
Maltet kan ligge lenge fra det maltes før neste steg i prosessen tar til, men når det først hentes ut fra maltbins går det slag i slag. Først skal maltet males til grist, det gjøres av en Portheus mølle.
Deretter bærer det ut i meskekaret, som hos Springbank er åpent, og tydeligvis ikke fullt før det renner over.
Vørteren fylles på gjæringskar av tre (ikke noe stainless steel her i gården nei) og gjæren tilsettes. «Ølet» får stå og godgjøre seg både lenge og vel, så lenge at alkoholprosenten begynner å gå nedover (formodentlig på grunn av fordamping), og washen har også en styrke på bare 4,5 til 5 %, mens normen er 7-8 ellers i Skottland.
Så skal det hele destilleres, og her kommer den andre faktoren som avgjør de store forskjellene mellom de tre sprittypene, Springbank, Longrow og Hazelburn inn. Longrow er destillert to ganger, Springbank 2,5 (jeg har fått hvordan forklart, men det synker aldri inn) og Hazelburn tre.
Det er derfor tre stills i stillroom, en washstill og to «low wines» stills. De to siste er utseendemessig ganske like, men om jeg ikke husker helt feil fra når jeg var på Springbank sist er kjølemetoden forskjellig på de to.
Det er fine plansjer i alle rom på Springbank med essensielle tall og forklaringer (se de fleste i Flickr-galleriet som du finner nederst i denne bloggposten). Blant annet denne som burde gitt svar på dette med 2,5 gangs destillasjon, men jeg klør meg litt i hodet:
Derimot bekrefter den hukommelsen min, det ER forskjellig kjølemetode for de to «spritapparatene», den ene har wormtub, den andre kondensator.
Til slutt kommer i alle fall godsakene ut gjennom spirit safen, og siden det var hjertet i siste steg for Springbank som rant der når vi kom til dette punktet fisket guiden fram glass, åpnet lokket på «safen» og fylte opp for å sende rundt (smaksnotater finner du her). Sånt kan man like.
Vi rakk å teste et par øl fra Fyne Ales før neste post på programmet, blant annet en innmari god imperial stout ved navn Mills and Hills.
Neste post, ja. Nå var det på tide med et lite besøk inne i lageret med mannen med nøklene, Gavin McLachlan, destillerisjefen på Springbank. Ideelt sett skulle jeg nå presentert utdypende smaksnotater for det vi fikk smake, men jeg prioriterte å nyte heller enn å notere er jeg redd.
Oppsummert er det vel bare å si at om du får sjansen til å besøke et whiskylager sammen med noen som har myndighet til å åpne fatene og hente ut whisky er det lite grunn til å gjøre noe annet enn å hive seg med.
Rett fra fatet, særdeles ufiltrert
Etter den smakinga var vi klar for å sette oss ned litt, så vi tok en tur innom Burnside for en øl, og der var jeg nødt til å ta bilde av det tomme glasset til en av de andre gjestene, for bare se:
Kombinasjonen perfekt vasket glass med jevne store slurker.
Middagen spiste vi på Argyll Arms, og så var vi jo nesten programforpliktet til å besøke baren på Ardshiel Hotel, som er den eneste baren i byen som har et whiskyutvalg det er noe vits i å skryte av. De har til gjengjeld definitivt et utvalg å skryte av.
Med renere gane og mer søvn innabords kunne man tilbragt en uke i denne baren, men jeg takket for meg rimelig snart og vandret tilbake til leiligheten. Det kom jo en dag på fredag også, og den skulle starte med en smaking jeg hadde store forhåpninger til.
Torsdag morgen startet med banning når vår frokostkokk Eva sloss med den ekstremt lite non-stick stekepanna leiligheten var utstyrt med. Men frokost ble det i alle fall, «full Scottish» med haggis til og med. Erfaringsmessig er det bra for formen, om enn kanskje ikke for livvidden, å ha et passe fett grunnlag i magen før man begir seg ut på whiskyfestival.
Vår første booking denne dagen var «Springbank intimate tasting: How wood influences our spirit» og vi benket oss til i Warehouse 10 for å høre David Allen. Det var jeg som hadde booket smakingene våre, og valget falt vel litt hipp som happ, men akkurat denne hadde hørtes interessant ut, og heldigvis holdt det stikk.
Skotsk whisky fatlagres jo som kjent som hovedregel på fat som har blitt benyttet til å modne en eller annen form for alkohol før. Det vanligste er fat det har ligget bourbon eller sherry på, men det eksperimenteres med det meste annet (inkludert, selvsagt, helt nye fat).
På denne smakingen fikk vi seks whiskyer som kom fra seks forskjellige «fattyper», altså fat som hadde inneholdt seks forskjellige typer alkohol før det ble fylt maltsprit på dem. I tillegg fikk vi de seks typene alkohol som var opprinnelsen til fattypene.
Så var oppgaven «enkel»: Match whisky med fattype. Vi ble lovet at om noen i forsamlingen fikk 6 av 6 rett skulle de få en flaske whisky, og med den motivasjonen satt vi i gang med å lukte og smake.
Normalt pleier jeg å si at fargen på whiskyen har lite betydning, men akkurat i en slik sammenheng som dette, der du VET at det ikke finnes en dråpe E150 i hele varehuset er det ikke en helt irrelevent faktor, så det første vi gjorde var å vurdere farge. Resultatet av det var at jeg umiddelbart skrev «vin?» på whisy nummer seks, den hadde nemlig noe jeg best kan beskrive som et grønnskjær i det gyldne, noe jeg har sett før på eks-vinfatslagrede whiskyer. Det andre vi gjorde var å forsøksvis sortere de lyse fra de mørke, ut fra en teori om at de mørke whiskyene sannsynligvis kom fra fat som hadde inneholdt mørk hetvin. Så vi startet med teorien om at 2 og 3 skulle matche port og marsala, og da satt vi igjen med tre lyse. Dessverre kastet jeg den teorien delvis ut når jeg smakte på whisky nummer to, for den smakte gummi og det kommer nesten alltid fra sherryfat. Så da noterte jeg 2 = sherry. Deretter var det bare å snuse og smake på både hetvin og sprit. Vi var skjønt enige om at en bonus med smakingen var at vi fikk smakt på marsala, som ofte opptrer i matoppskrifter (som regel med «hvis du ikke har marsala kan du bruke tørr sherry»), men som ingen av oss hadde smakt før. Etter tilmålt tid satt jeg igjen med følgende liste:
1: Rom
2: Sherry
3: Port
4: Marsala
5: Madeira
6: Vin
Og så fikk vi fasit, og den gikk som følger:
1: 19 år gammel eks-rom Springbank
2: 14 år first fill eks-sherry Springbank
3: 15 år first fill eks-portvin Springbank
4: 2013 Springbank Society tapning, 10 år på eks-bourbon, deretter 5 år på eks-Madeira
5: 2016 Open Day 9 år eks-Marsala Springbank
6: Neste Longrow Red etter planen, 10 år på eks-bourbon og 4-5 måneder på eks-rødvin.
Om du har giddet å telle hadde jeg altså 4 av 6 rett. Det var vi en 5-6 stykker i forsamlingen som hadde. Ingen hadde 6 av 6, så vi måtte alle gå tomhendte derifra, men det var ikke akkurat mange sure miner å spore av den grunn.
David Allen
Nest post på programmet: Omvisning på Springbank. Men det fortjener vel et eget innlegg?
Man kan ikke ha whiskymiddag uten sekkepipe, eller noe sånt.
Prisen for middagen er ganske stiv, 250 pund, men det har sin årsak. Før middagen åpnes nemlig tre fat og alle gjestene får smake, deretter stemmes det (på enkleste måte, ved håndsopprekking) og det mest populære fatet tappes på flasker mens gjestene spiser, og så får man med seg en flaske når man forlater festen (evt. henter den dagen etter, men mer om det senere).
De tre fatene vi fikk smake på var som følger:
Kilkerran Madeira-fat 2004
Kilkerran Fino sherry-fat 2004
Kilkerran romfat 2004
Alle tre var rett og slett skikkelig gode, men vi tre var vel enige om at det første var best, og heldigvis var flertallet enige med oss.
Etter fattestinga var det velkomstdrink av Old Raj Gin (evt. gin+tonic) eller prosecco, og nibblies, blant annet en veldig god ost. Og så beveget selskapet seg inn i et pyntet maltloft. Vi endte på bord med både Jon, Ivar og Mark, og det var riktig så trivelig.
Det var ikke akkurat lyssatt for billedtaging ved bordet…
Reisefølget mitt var i ekstase over forretten, særlig de røkte blåskjellene (hvorfor er ikke røkte blåskjell en greie i Norge, egentlig?), men jeg var… vel, sjømat, osv. Vi har vel vært innom temaet før. I alle fall, selv jeg visste å sette pris på kvaliteten (og kaviaren var namme), og vi gledet oss til hovedretten. Den viste seg å være litt skuffende i forhold. Helt grei på smak, men litt uinspirert. Desserten var, i Evas ord, en «unmitgated disaster». Jeg får ta henne på ordet, for innen vi kom så langt hadde ukas søvnmangel (utvilsomt i kombinasjon med mengden whisky og øl konsumert) fått meg til å takke for meg og labbe tilbake til Argyle Street for å sove. Uten whiskyflaske med med en heller solid sample fra Kilkerran 12 år vatting sample flaska som sto på bordet vårt (Red: smaksnotat her). Kombinasjonen trøtt, beruset og eneste-tomflaska-jeg-har-er-en-halvliter var kanskje ikke helt gjennomtenkt. Heldigvis fikk de som holdt ut lenger ved bordet mitt påfyll i form av ny flaske, så de ble ikke sittende tørrlagt resten av kvelden.
Å komme seg opp av sengen neste morgen var lettere enn man kunne trodd, men så hadde jeg god motivasjon. Bussen til Campbeltown skulle gå fra Buchanan klokken 9.15, og om vi ikke rakk den ville vi ikke rukket første post på programmet i Campbeltown, byvandring med Kate Watt. Vi hastet derfor ut av hotellet, vandret opp mot busstasjonen, handlet lunsj og drikke på en beleilig Sainsbury’s på veien og ankom Buchanan med relativt god margin. Men så ville vi gjerne ha kaffe og Mats ble satt til å passe bagasjen mens jeg og Eva stilte oss i kø for å kjøpe kaffe. Dessverre viste det seg at han som tok i mot bestillinger (og penger) overhode ikke klarte å holde oversikt over hva folk hadde bestilt, og det hele gikk generelt ganske treigt, det var derfor med nød og neppe at vi fikk de kaffene vi skulle ha. Men det gikk, vi fant oss plass på bussen og (jeg i alle fall) slappet mentalt av noen hakk. Med utsikt til fire timers busstur var det bare å lene seg tilbake og se på det skotske landskapet som for forbi.
I Inverary har bussen ti minutters stopp. Jeg ilte bort til Loch Fyne Whiskies for å se om de hadde noen av sine egne tapninger inne. Da det viste seg at de hadde en Bunnahabhain ble det handel, med en trepack fra Fyne Ales i tillegg. Når jeg kom ut derfra konstanterte jeg at jeg fortsatt hadde sju minutter, og dermed tid til å skaffe en kaffe, før bussen gikk videre. Effektivt jobbet, om jeg så skal si det selv.
Utsikt fra bussen
Etter Inverary var bussen selvsagt innom Kennacraig fergeleie, der båten går ut til Islay, og jeg må innrømme at det var ørlite fristende å hoppe av og gå om bord, men jeg motsto, og etter hvert skimtet vi endelig Campbeltown.
Campbeltown er ingen storby, akkurat, og vi fant Earadale B&B enkelt nok, og derfra ble vi ledet rundt kvartalet til No 16 Argyll Street, der leiligheten vi skulle bo i de neste to nettene befant seg. Vi hadde observert en Cooperative-butikk fra bussen, og hadde ingen tid å miste, så vi satte kursen mot den og fikk handlet nødvendige forsyninger til frokost og snacks i et par dager. Med en halvtime omtrent til rådighet før vi skulle møte opp nede ved havna gikk jeg på leting etter Fish & Chips, og fant til slutt en åpen cafe. Maten måtte jeg riktignok ta med og spise på farten.
No 16 Argyle Street
Ved turistinformasjonen nede ved havna møtte vi Kate Watt og en 15-20 andre byvandrings- (eller pubvandrings-) deltagere, klar for Whisky Impressions’ første guidede tur: Liquid History.
Kate Watt, Whisky Impressions
Kate begynte turen med å snakke om Campbeltowns historie. Jeg noterte som en gal, men tar bare med et par høydepunkter her: Rundt 1700 ble Duke of Argyle tildelt landet og beordret til å befolke det med «lowland gentlemen» (noe som selvsagt ikke betyr at det ikke allerede bodde folk i området). På grunn av whiskyindustrien var Campbeltown i 1900 den rikeste byen i Storbritannia per innbygger, med 5-6 gallons whisky i bonded warehouses, noe som tilsvarer 25 års produksjon for både Springbank og Glen Scotia i dag. De fleste destilleriene lå langs Glebe Street, blant annet alle de tre som nå er operative.
Vi var innom tre puber på turen, The Feathers, Kilbrannan og Burnside, og fikk en «half and half» på hver, det vil si en halv pint øl og en «half measure» whisky. Whiskyen var god og pubene var trivelige, men ølutvalget var heller labert. Det gikk i Tenants og Guinness, samt en som var ny for oss: Heverlee. Ny, men ikke noe positivt bekjentskap. Likevel, det var en særdeles trivelig vandring og noe jeg definitivt har tenkt å gjenta om jeg får muligheten.
Vi skulle gjerne hengt med Kate og resten av følget lenge, men var smertelig klar over at vi hadde en middag vi skulle rekke og behov for å friske opp antrekket en smule før det, så vi sa takk for oss og fortet oss tilbake til basen. Middag, vel, det jeg fikk med meg av den, i neste innlegg.
