Lesestoff til helga #2

Ok, så blir det kanskje hver 14. dag snarere enn hver uke. Vi får se.

Norge: Den største nyheten siden sist er selvsagt at Peder Andresens drøm om trøndersk maltwhisky endelig bærer frukt. Peder har jobbet med dette i over 11 år, og jeg har blant annet fått lukte på et prøvedestillat han hadde fått gjort for noen år siden for å «teste malten» og sett bilder av de forskjellige stillsene han vurderte, men det har gått treigt å komme videre. Derfor er det særdeles gledelig at han nå har fått til et samarbeid med Klostergården. Den første spriten ble altså lagt på fat forrige uke, så nå er det bare å glede seg. Les mer i Trønder-Avisa.

Skottland: Glenlivet lanserer Alpha, whiskyverdenens svar på Spøkelseskladden, eller noe sånt. Flasken er svart og har bare den juridisk påkrevde info.

Caskstrength følger opp med en tilsvarende kryptisk «anmeldelse». Artig.

Øl: Telemark får sitt første kommersielle mikrobryggeri.

Merknad: En tidligere versjon av dette innlegget omtalte Buran whisky som konkurs. Dette medfører ikke riktighet og bygger på en misforståelse. Drikkelig beklager på det sterkeste feilen.

BenRiach Heavily Peated 1994 Signatory Un-Chillfiltered Collection 46 %

IMG_20130522_21445610 år gammel, destillert 20.06.1994, tappet 11.10.2004, hogshead fat nummer 1643.

Nese: «Heavily peated» er ikke løgn, torvrøyken treffer nesa allerede når du heller opp i glasset. Ellers får jeg appelsin og grapefrukt og noe einerbuskaktig. Med vann går det fruktige mer over i aprikos eller fersken, men røyken henger godt i, det lukter virkelig kiln.

Smak: Torvrøyk og einertre. Med vann dukker en sødme opp som minner om «fruitcake» – tung formkake med biter av tørket frukt.

Kommentar: En helt grei whisky med torvpreg, men ikke mer. Bedre på lukt enn smak.

Tomatin

IMG_4870

To ganger har vi vært innom Tomatin med håp om å få oss en omvisning, og to ganger har vi måttet forlate destilleriet med uforrettet sak. Første gang tror jeg vi ankom for sent på dagen (selv om det var lenge før stengetid), andre gang kom vi samtidig som en gjeng andre turister og fikk alle beskjed om at en tur nettopp hadde gått og at det var to timer til neste, eller noe sånt. Vi fikk en dram og fikk se en film og var velkomne til å vente. Det gjorde vi ikke.

Men vi er ikke så lette å kue, så vi prøver oss nok igjen neste gang anledningen byr seg.

Tomatin ble etablert i 1897, men har siden femtitallet gjennomgått så mange utvidelser at dagens destilleri ikke akkurat kan kalles billedskjønt.

Panoramabilde av Tomatin fra gårdsplassen
Panoramabilde av Tomatin fra gårdsplassen

Det er selvsagt mindre viktig, så lenge whiskyen smaker godt. Tomatin var det første skotske destilleriet som fikk Japanske (og ikke-skotske) eiere etter at markedet krasjet på åttitallet. I dag har destilleriet en kapasitet på rundt 5 millioner liter i året, og det sier seg nærmest selv at da går mesteparten til blending.

Inntil nylig var Tomatin ikke tilgjengelig i Norge, men nå finnes fem tapninger på polet. Fire av disse smakte jeg sammen med andre medlemmer fra NMWL Trondheim nylig (desverre fikk vi ikke smake 45 år gammel «Director’s Cut» fra 1967, og med en pris på 2800,- for en flaske har jeg ikke tenkt å kjøpe en for å smake heller).

Glade NMWL'ere klare (eller skal vi si uklare) for Tomatinsmaking
Glade NMWL’ere klare (eller skal vi si uklare) for Tomatinsmaking

Tomatin 12 years old
Nese: Jordkjeller, epler og poteter lagret i sådan. Med vann dukker det opp litt røyk, mer frukt og kandisert appelsin.
Smak: Litt rå, med vann kommer en del tropisk frukt.
Kommentar: Grei, men litt kjedelig. Typisk frokostwhisky.

Tomatin 15 years old, 43 % (mest first-fill bourbonfat)
Nese: Grønne epler, kornmo, litt neglelakkfjerner.
Smak: Vanilje, eplekake, malt.
Kommentar: Grei drekka. Mer spennende på lukt enn på smak.

tomatin-2

Tomatin 18 years old, 46 %
Nese: Fruktsalat med mye appelsin og med pisket krem.
Smak: Krydder, malt, søte frukter.
Kommentar: Best av de fire. Kan definitivt havne i handlekurven ved rett anledning.

Tomatin 30 years old, 46 %
Nese: Frukt med marsipanpreg, fruktskum.
Smak: Bitre mandler
Kommentar: Virker yngre enn sine tredve år, men jeg er ikke helt overbevist. Litt for bitter på smak for meg.

La Ribaude Cidre Biologique Brut 5 %

IMG_20130521_220713

Nyhet på Systembolaget i år. Økologisk fransk sider importert til Sverige av Riktig Cider som også har en sider- og calvadosblogg.

Nese: Tørre epler i jordkjeller.

Smak: Røde, melete epler med vekt på tørrheten snarere enn sødmen. Hint av pære, særlig pæreskall.

Kommentar: Riktig så god. Muligens ny favoritt på Systembolaget (utenom bestillingsutvalget).

Magners Original Irish Cider 4,5 %

IMG_0376I gode gamle dager – for fem år siden eller der omkring – var jeg glad i å klage over at alle utesteder i Norge som hadde sider hadde Strongbow, til tross for at langt bedre ting ble importert og var tilgjengelige på polet. Så droppet alle Strongbow til fordel for Magners, og jeg innså at jeg burde ha satt pris på at ting kunne ha vært verre. Akk ja.

Farge: Fersken, med vekt på den oransje komponenten.

Nese: Søte epler, typen rød og melet.

Smak: Søte epler, et hint av tørrhet godt gjemt bak sødmen (om det gir noen mening).

Kommentar: Egentlig er det fargen jeg har mest problem med, det minner om en krysning mellom Irn Bru og Red Bull, og lurer smaksløkene mine til å forvente noe søtt og tyggegummiaktig (som så blir en selvoppfyllende spådom, sånn virker nå engang hjernen). Smaksmessig redder det hintet av tørrhet Magners fra å være en total katastrofe. Som det er er det grei drikke så lenge det er varmt i været og sideren er kald. På en sommerlig trøndersk maikveld er det ikke så ille, men dette er ikke en sider jeg kjøper annet enn når jeg har skrekkelig lyst på sider og dette er det eneste alternativet.

Whiskysitat #1

Av og til leser jeg bøker. Generelt er det sånn at om du lurer på hva jeg leser er bokbloggen stedet å henge, men av og til er det sånn at whisky er nevnt i bøkene jeg leser, og da hører det kanskje hjemme her? Jeg synes det. Derfor starter jeg hermed en serie.

«You know how we make a Scotch and water in this home?»
«No, sir,» Gus said.
«We pour Scotch into a glass and then call to mind thoughts of water, and then we mix the actual Scotch with the abstracted idea of water.»

Fra The Fault in Our Stars av John Green, side 184.

Mortlach 13 år Dun Bheagan 43 %

Destillert nov. 1992, tappet 2006. Fat nummer 8572 og 8574. 750 flasker fra et hogshead. Sample fra, vel, jeg husker ikke lenger. Ser litt ut som Mortens håndskrift.

Nese: Tørt tre, koriander, pære, agurk.

Smak: Malt, vanilin, bitre mandler.

Kommentar: Tåler mye vann til å være bare 43 %. Alltid morsomt å smake Mortlach som har ligget på noe annet enn sherryfat, men jeg tror ikke dette er den beste varianten jeg har smakt, akkurat. Litt midt på treet både kompleksitetsmessig og med hensyn til hvordan smakene treffer meg.

Whiskymaker’s dinner

Det har etterhvert blitt ganske vanlig å arrangere «winemaker’s dinner», Adresseavisa sin vinklubb – Vinpuls (siden er for øyeblikket ikke helt frisk) – har for eksempel slike med jevne mellomrom. God vin til god mat er sjelden feil, og de fleste har fått med seg at det å få vinen til å funke med maten slik at begge løfter hverandre er en komplisert kunst. Øystein Sundes kokk serverte rødsprit til kjøtt og whitesprit til fisk, men selv om du holder deg til den gamle gode regelen rødvin til kjøtt og hvitvin til fisk kan du bomme kraftig. Likevel: Vin og mat. Litt… kjedelig?

Da er whiskymaker’s dinner selvsagt mye mer spennende. Whisky til mat er ofte en overraskende god kombinasjon (enda oftere en overaskende katastofal kombinasjon, det gjelder å treffe rett). Slike middager har blitt standard i forbindelse med whiskyfestivaler i Skottland. Jeg deltok på noen ved Aberlour i forbindelse med festivalen i Dufftown på tidlig 2000-tall når dette fortsatt var ganske nytt, men det har eksplodert, og Dufftownfestivalfarere kan gjerne velge mellom et ti-talls «whisky & food» arrangementer. Det samme later til å gjelde andre festivaler. Og bra er det, for dette er et spennende felt.

Dere kan dermed gå ut fra at det ikke var mye nøling fra min side når jeg ble invitert til å delta på whiskymaker’s dinner på Eld kvelden før Trondheim Whiskyfestival. Helt uforebeholdent entusiastisk var jeg faktisk ikke, jeg har nemlig spist på Eld en gang før, og da var opplevelsen ikke udelt positiv (6 retter, hvorav tre var himmelske, en var ‘meh’ og to var rent ut dårlige, og hovedretten var i sistnevnte kategori). Men jeg hadde jo håp om at den anledningen skulle være unntaket som bekreftet regelen (og det skal sies at vi den gangen var 50+ deltagere som alle skulle ha maten samtidig, alltid en utfordring, selv for de beste kjøkken).

Jeg møtte i alle fall opp glad og fornøyd. Vi samlet oss først nede i baren, der vi fikk en velkomstdrink bestående av (så vidt jeg fikk med meg) Glengoyne 18 år, Aperol, champagne, sukker, Angostura bitter og eplejuice. Som drink var den aldeles ok, men jeg ville vel kalle det sløsing med Glengoyne 18 år.

Velkomstdrinken
Velkomstdrinken

Når alle gjestene var ankommet fikk vi en liten omvisning på Eld før vi ble vist til bordet vårt. Endelig kunne jeg ta menyen i øyensyn:

eld_meny_web

Det jeg var mest skeptisk til av maten var kveita. Jeg spiser ikke fisk som ikke er varmebehandlet, og jeg liker det i alle fall ikke om jeg nå skulle være så uheldig å måtte spise det av høflighetshensyn. Når retten ankom var vi mest opptatt av presentasjonen, og jeg var ikke den eneste som dro fram kameraet:

Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup
Røkt kveite sashimi, frissé og paprikaketchup

Til min store overraskelse var sashimien slett ikke så verst, ikke verre enn at jeg spiste opp hver smitt og smule. Kombinasjonen med Kilchoman Machir Bay fungerte greit, men jeg fikk ikke inntrykk av at de løftet hverandre slik man gjerne skulle ønske. God mat, god whisky til, ikke noe krasj.

Glade middagsgjester
Glade middagsgjester

Neste rett var pent presentert, men ikke så spektakulært som den forrige:

Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.
Grillede sjøkrepshaler, rogn, vaniljemarinert fenikkel og hummerskum.

Det gule på tallerkenen er forøvrig mangopuré eller noe slikt, det ble tydeligvis glemt på menyen. Dette var rett og slett skikkelig digg. Jeg hadde slikket tallerkenen om slikt hadde vært lov. Som det var skrapet jeg den ren.

 

IMG_9124

Her skjedde det også noe i kombinasjonen med whiskyen, maten fikk fram en tydeligere fruktighet i Glengoyne 12 år enn jeg klarte å finne ellers.

Så fikk vi en slags hvilerett restauranten hadde kalt «WhiskeySour». Det var en sitron- og basilikumsorbet toppet med et skum av Angostura bitter og sitron toppet med nok et lag skum, dette av Nikka From the Barrel og vanilje.

WhiskeySour
WhiskeySour

Sorbeten var simpelthen «to die for», skummet av Nikka og vanilje skulle jeg gjerne lært å lage. Det andre laget med skum kunne de droppet for min del, det gjorde smaksbildet unødvendig komplisert, men det var stor enighet rundt bordet om at dette var innovativt, og ikke minst godt.

Hovedretten var altså biff, og nå må jeg innrømme at jeg er alle profesjonelle kokkers mareritt, jeg er nemlig en av de særingene som vil ha biffen min gjennomstekt (det har en forklaring, men den er litt for lang til å ta her). I alle fall, her fikk vi jo alle maten som tilberedt uten mulighet for individuelle ordre, så jeg angrep kjøttet med forsiktighet.

Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé
Grillet entrecôte, glaserte delikatesseløk, sopp, potetpuré og whiskyglacé

Men kokken må ha truffet på den møreste kua i historien. Kjøttet formelig smeltet på tungen. Sausen var himmelsk. Resten av tilbehøret likeså. Også her mangler det noe på menyen, nemlig de crunchy pommes strips-aktige greiene på toppen. De ga en ekstra dimensjon til teksturen og ga den tyggemotstanden som kjøttet (heldigvis) ikke tilbød. Genialt, formelig. Kilchomanen fungerte aldeles utmerket til, og jeg ville slikke tallerkenen igjen (men klarte faktisk å motstå fristelsen denne gangen også).

Til osten fikk vi helt feil whisky etter min mening (her var det uenighet rundt bordet). Jeg synes den stakkars Mackmyraen druknet helt i roqueforten.

Roquefort Carle og tomatjam
Roquefort Carle og tomatjam

Jeg ville ha sødme og peat for å balansere mot osten. Noen hadde sherried Kilchoman igjen i glasset (utrolig nok), så jeg fikk en smak og synes det funket langt bedre. Spørsmålet var hva de hadde i baren. Kilchomanen var tom, og kelneren jeg pratet med hadde ikke oversikt, så hun gikk for å spørre noen andre. De kom tilbake med Johnny Walker Black Label. En blend! Det hadde aldri skjedd i Skottland! Men det hadde kanskje vært synd, for godeste Johnny fungerte aldeles utmerket til formålet, passe søt og med et lite kick av peat klarte han å møte den kraftige osten uten å bli overdøvet.

Variasjon på sjokolade
Variasjon på sjokolade

Desserten besto av sjokoladeis og bringebærsorbet samt diverse fancy tilbehør, blant annet bringebærcrisp. Det er ikke så mye å si annet enn «Oh nom nom». Og nå fikk vi endelig Glengoyne 18 år i sitt rette element, dette klarte den å leve opp til med stil.

Jeg må beklage billedkvaliteten, forresten. Belysningen var ikke akkurat ideell, og forsøkene våre på å bruke mobiler som «blits» var bare delvis vellykket.

Middagen, derimot, var helt og holdent vellykket.