Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Malt, litt fjøs, litt tørt høy.
Smak: Tørt, lett metallisk humlepreg. Underliggende malt.
Kommentar: Et helt greit øl, ikke spesielt spennende, men ganske godt. Hakket mer humle enn jeg ville foretrukket, men ikke så mye at det blir udrikkelig.
Kjøpt på Systembolaget (bestilling).
Nese: Banan, syrlig maltpreg.
Smak: Syrlig kornpreg, umoden banan.
Kommentar: Godt og friskt, men litt kjedelig.
Kjøpt på Systembolaget.
Som nevnt gikk jeg til innkjøp av Skål! av Ingvild Tennfjord på Mammutsalget. Nå er planen å jobbe seg gjennom boka fra perm til perm (og det vil bli hardt arbeid, tro meg).
Først og fremst konstanterer jeg at jeg må ønske meg vinglass til bursdagen. Den eneste glasstypen vi har mer enn tre av er champagneglass av “flute” typen (essensielt i ethvert hjem, selvsagt). Den eneste glasstypen vi har så mange som tre av ellers er rødvinsglass fra Spiegelau. (Øl- og whiskyglass, derimot, har vi nok av. Mer enn nok, vil nok noen hevde.)
Etter et par kapitler med litt pep-talk og med historien om egen “jumping in at the deep end” start i karrieren som vinjournalist begynner Ingvild de tøffe takene med et kapittel om speed-dating med druer. Først ut er chardonnay, er chardonnay druen i mitt liv?
Av de tre vinene Ingvild foreslår i boka, var bare den billigste umulig å finne i pollistene, jeg satset derfor på en til nøyaktig samme pris. Schugen måtte jeg bestille, men den kom i løpet av tre dager (se, jeg KAN faktisk planlegge i forveien når jeg tar meg sammen).
Etter å ha helt dem i glasset kan jeg i alle fall konstantere at det ikke kommer til å være fargen jeg klarer å skille dem på, alle tre er tiltalende “hvitvinsfargede”.
dA Chardonnay
Nese: Litt mineralitet; skifer ville jeg sagt. Et lett hint av appelsin.
Smak: Enkel, “det smaker hvitvin”. Den har riktignok et snev av bitterhet, appelsinskall.
Kommentar: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om bitterheten gjør den mer interessant eller bare er forstyrrende. Sett bort fra den det er det en helt grei, men fryktelig kjedelig, hvitvin.
Girardin Bourgogne Chardonnay Terroir Noble
Nese: Kalkstein, sitrus og litt søt, tropisk frukt.
Smak: Friskt, sitrus og litt aprikos.
Kommentar: Utvilsomt en helt ok vin, ren, pen og lettdrikkelig. Men jeg lar meg liksom ikke sjarmere noe videre ut over det. Helt grei er ikke bra nok.
Schug Carneros Chardonnay
Nese: Petroleum, appelsinblomster, vanilje og appelsin.
Smak: Appelsin, litt kjeksaktig preg og noe grønt… bærbusk eller noe sånt.
Kommentar: Jeg burde drukket disse blindt, nå blir jeg bare sittende og lure på om det er fordi jeg vet denne er dyrest at jeg liker den best. Vel, vel, god er den i alle fall. Og den har fler nyanser enn de to andre, nok til at jeg blir sittende og smatte og forsøke å finne de rette ordene for det jeg smaker, og det er jo bra.
Samme hvor god Schugen var er vel konklusjonen fra denne speed-daten at det ikke er chardonnay som er druen i mitt liv. Bedre lykke neste gang, da skal jeg møte sauvignon blanc. Konklusjon nummer to er at jeg skal fikse meg et glassmerkingssystem slik at jeg kan få Arve til å helle opp for meg og drikke vinene blindt. Vi får se hvordan det går.
Nese: Et veldig lett fjøspreg her også, men mest ganske ren røyk. Mindre fruktig enn lillebroren, men med litt gråpæreskall og vinterepler. Fjøset forsvinner helt med vann, og jeg sitter igjen med røyk, jern, skifer og litt svovel.
Smak: Nå snakker vi. For mye sprit på denne styrken, men røyk, røtter og korianderfrø. Litt frukt i bakgrunnen med vann, men mest røyk og atter røyk.
Kommentar: Dette kunne de forsåvidt godt tappet, men jeg tror kanskje det er like greit de lar det ligge en 9-13 år til. Det er godt, men det blir bedre.
Cotswolds: The Whisky Lady har vært på besøk på det relativt nystartede Cotswolds Distillery.
Norge: Det var polslipp i dag morges. Flaskene med mest begrenset beholdning er sannsynligvis allerede borte vekk (jeg har ikke sjekket, det var ikke noe jeg var interessert i å kjøpe denne gangen), men noen av de mer lommebokvennlige tapningene er forhåpenligsvis tilgjengelige en god stund enda. Både Whiskymoro og Whisky Saga har den komplette listen av hva som kommer, så det skal jeg ikke gjenta (de har også lenker til egne smaksnotater, om du vil ha en pekepinn på hvordan en tapning er før du eventuelt kjøper). Mine tips er først og fremst Aberlour a’bunadh, som sjelden dukker opp i Norge da litt for mange av batchene er over 60 %. Den som kommer nå er Batch 50, jeg har notater for 27, 39 og 45. Jeg har aldri blitt skuffet over en a’bunadh, de varierer fra himmelske til knallgode (begge karakteristikkene faller innenfor samleposten «særdeles drikkelig») og er ikke dyrere enn at man kan ha den som «hverdagsdram». Det kommer to nye Arran Single Sherry Cask, fra 1998 nå, fat nummer 127 og 129. Begge antas å være gode, alle tidligere fat jeg har smakt har vært det (1996 #1973, 1997 #937, 1998 #43) og selv om prisen nå har krøpet opp til en rund tusenlapp er whiskyen verdt det. Den siste whiskyen jeg skal nevne er Bunnahabhain Ceòbanach, som jeg nok skal ha meg en flaske av selv. Nok en særdeles drikkelig NAS fra Bunnahabhain, til hverdagswhiskypris (og hverdagswhiskypris bør ting ha når de er NAS, bare så det er sagt). Til sist skal jeg slå et slag for Mackmyra Vit Hund som jeg har forelsket meg litt i. Har du ikke smakt nysprit fra byggmalt og potstills bør du definitivt sikre deg en flaske, rett og slett for referansen skyld (det er ellers ikke nødvendigvis lett tilgjengelig uten kontakter i bransjen), og ut over det er det en utmerket dram, et godt alternativ til snaps for eksempel.
Internasjonalt: Jeg har lenket til Miss Whisky sin serie intervjuer med damer i whiskyindustrien før, men i anledning kvinnedagen på søndag gjør jeg det igjen. Det siste intervjuet er med Steph Murray som er med og driver The Dowans Hotel i Speyside, et familiedrevet hotel med vekt på whisky. Hun later til å være like lei av «Åh, drikker du whisky du som er DAME?» som meg (samme hvor vennlig det er ment er det faktisk bare irriterende, det er 2015 folkens, grow up!).
“Beyond the industry, there needs to be a wider understanding that women are whisky drinkers. It’s not something that should be met with raised eyebrows any longer.” – Steph Murray.
Nese: Svovel, aprikos og nylig slukket fyrstikk. Med vann blir det mer tropisk frukt, grønnsåpe og aske, og fjøs også her.
Smak: Fjøs, aske og epleskall. Det mest intense fjøspreget demper seg med vann, og vi sitter igjen med røde epler, torv og aske.
Kommentar: Jeg kan ikke huske det intense fjøspreget fra sist jeg testet denne, men det var da også inne på Lagavulins lager og jeg vet ikke hvor klar jeg var i hodet (ikke at jeg hadde drukket så mye, men man kan bli rimelig omtåket bare av å være på Islay kan jeg love). Når det har dempet seg på smaken etter at nok vann er tilsatt blir dette ganske godt, men ikke bedre enn at jeg gjerne ser at de lagrer det noen år før de tapper det på flaske. Jeg har smakt langt bedre newmake (også i løpet av den siste uka).
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om smaksprøven eller for hva jeg skriver.)
Nysprit fra Myken, lagret 12 dager på et hardt svidd 5-litersfat av ny, amerikansk eik.
Nese: Smørbukk, gule epler. Mye smør. Underliggende eik. Mango. Malten dukker opp med vann, det samme gjør et visst sitruspreg…
Smak: Eik, smørbukk, vegetasjon. Hakket bitrere med vann, og litt søt mango, ellers mye det samme.
Kommentar: Effektivt fat. Slett ikke dum, den smørbukken er ganske overdøvende, men også god…
(Merk: Smaksprøven er mottatt vederlagsfritt fra produsenten. Produsenten har ikke betalt meg for å skrive omtalen, ei heller lagt føringer for hvorvidt jeg skriver om produktet eller for hva jeg skriver.)
For å gi smaksprøven fra Myken en skikkelig svenneprøve kjørte jeg en liten parallellsmaking før helga, der jeg plukket fram noen andre nyspritprøver jeg hadde liggende. Vel, den første var ikke en prøve engang, men en tapning som faktisk er i salg. Mackmyra Vit Hund får du på Systembolaget til den nette sum av 319 SEK for en halv liter. Den andre spriten jeg lot Myken få prøve seg mot var Glenburgie nysprit. Gledelig nok hadde ikke prøven fra Myken noen problemer med å hevde seg i det selskapet (jada, jeg innrømmer gjerne at jeg heier på Myken-prosjektet). Mackmyraen oppfattes nok som hakket mer polert, men det er da også et produkt som er ment å selges og drikkes som det er. Mykenspriten skal jo lagres (det samme skal selvsagt det meste som destilleres av Mackmyrasprit, men jeg tipper de velger hvilke batcher som får bli Vit Hund med omhu). Glenburgien luktet godt, men var desverre udrikkelig med vann tilsatt, da faller den fort gjennom i dette selskapet.
Men nok utenomsnakk, her er inntrykkene mine av Myken nysprit:
Nese: Malt, melkesjokolade og våt betong. Med vann dukker det opp svovel, men også grønne druer og epler og Wasa husmann knekkebrød.
Smak: Sitron, betong, malt og kjemisk furunålslukt. Den blir skarpere med vann, men får også tydeligere malt-/kornpreg.
Kommentar: Slett ikke dum. Mindre fruktig enn de to andre, men til gjengjeld smaker den godt nok til at jeg gjerne hadde drukket mer. Dette betongpreget interesserer meg, jeg gleder meg til å se om det følger med videre i modningsprosessen.
Nese: Først og fremst malt. Sitrus og haribo fersken, fusel som seg hør og bør. Med vann kommer appelsinskall og appelsinblomst. Stekt kyllingfilét og aprikoschutney.
Smak: Malt, lett svovelpreg, gule epler. Med vann blir maltpreget mer brøddeigaktig, og jeg får plutselig sterke assosiasjoner til “Full Scottish Breakfast” uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er… White pudding, kanskje? Haggis?
Kommentar: Fortsatt helt utmerket, litt så man lurer på hva poenget med lagring er.
Det er ikke så lenge siden jeg skrev smaksnotat for denne sist, men jeg tenker det kan være interessant, over tid, å få flere vurderinger av den samme tapningen, også for ferdiglagret whisky. Vi får se. Denne gangen smakte jeg Vit Hund opp mot nysprit fra Myken, mer om det om noen få strakser.
Destillert 27. juli 2007, peatinggrad i malten 50 ppm, lagret på eks-bourbonfat, tappet 26. februar 2008.
Nese: Jernbanesviller og rustent jern. Eplesyltetøy, aprikos og agurk. Med vann jasmin og kardemomme.
Smak: Nedsotet jernkonstruksjon. Mer aske med vann, og underliggende fruktighet.
Kommentar: Hvor får jeg kjøpt en helflaske? Dette er en av de tapningene som får meg til å lure på hva poenget med mange års lagring egentlig er.