Siden jeg nå hadde noen årganger med Stille Natt i kjelleren tenkte jeg det var på tide å teste dem opp mot hverandre og se hvordan de har utviklet seg. Jeg har tydeligvis klart å IKKE kjøpe noen ekstra i 2018, jeg ble en smule irritert på fortids-Ragnhild når jeg oppdaget det, men her har vi i alle fall tre årganger: 2016, 2017 og 2019.
Stille Natt 2016
Nellik er dominant på nesa, og tydelig på smaken, men der tipper det fort over i lakris. Har blitt langt mindre julete med lagring, men nå er det jo februar, så det er helt greit. Mmmmmm, lakris.
Stille Natt 2017
Mindre tydelig nelliklukt (men fortsatt en del skum). Smaken er mer «parfymert», mer nellik og julekrydder, mindre lakris.
Stille Natt 2019
Betraktelig lysere enn de to andre i fargen. Lukter vørter, men også krydder/nellik. Smaker også mer vørter, men med tydelig krydderpreg og hint av lakris.
Interessant at 2017 smakte mer lakris når det var ferskt, mens 2016 har mistet krydderdominansen (og røkelsen). Fargen skulle tilsi at oppskriften har endret seg en del fra 2017 til 2019 (det kan jo være en effekt av det nye bryggverket?), men det er ingen tvil om at det er «det samme ølet». Det er heller ingen utsikter til at jeg skal slutte å ha Stille Natt som et av mine favoritt(jule)øl i overskuelig framtid.
(Til dels mer utfyllende smaksnotater fra ølene var ferske: 2019, 2017, 2016. I tillegg har jeg smaksnotater for 2018 og 2015.)