Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Gule epler, epleskall, vagt krydderpreg.
Smak: Bakte, men tørre epler. Skall av såvidt modne hageepler. Lett krydderpreg.
Kommentar: Fransk sider av den bedre sorten. Tørr, om ikke ekstremt, og massive mengder eplepreg, men likevel tydelig sider, ikke juice. Jeg vil ha mer funk, men det er personlig preferanse.
Kjøpt på Systembolaget.
I et forsøk på å finne ut hva «Linda Ubin» betyr, siden de andre siderene jeg har smakt fra A. Le Coq har vært smakssatt med diverse frukt/bær, prøvde jeg å kjøre første setning fra baksideetiketten, «Linda ubin on naturaalne ja ehe poolkiv õrna mulliga õunasiider, mis toob meelde hea koduse õunamahla» gjennom Google translate. Resultatet var «Linda ubin er en naturlig og semi-soft, delikat boble eple ess som minner deg om god hjemmelaget eplejuice.» Om vi ser bort fra finurligheter som «eple ess» tolker jeg det som at dette faktisk er ren eplesider, og at de mener den skal minne om god eplejuice. Siden jeg er av den mening at sider skal smake sider, ikke juice, er det muligens ikke noe godt salgsagument, men vi får vel smake.
Nese: Røde epler, litt mot godteri med «eplesmak».
Smak: Røde epler, med innslag av grønne. Litt for brusaktig, selv om den ikke er fryktelig søt. Jo fler slurker jeg tar jo tydeligere blir en «kjemisk», kunstig ettersmak, som legger seg som en hinne i munnhulen.
Kommentar: Produsenten har nok rett, dette ligner mer på juice enn sider, men det med god juice er jeg vel ikke like enig i). Litt for lettdrikkelig og «liker ikke egentlig alkohol, men vil gjerne bli full»-vennlig. Og med en ettersmak av kunstig ett-eller-annet. Til slutt gikk resten i vasken.
Kjøpt i Tallinn.
Whisky
Storbritannia: «Whisky» lagd av urin, nærmere spesifisert den sukkerfyllte urinen til Diabetes 1-pasienter. Ikke kommersielt tilgjengelig, visstnok. Hadde den vært det kunne den neppe gått under betegnelsen whisky. Les mer hos Diabetes.co.uk.
Sider
Storbritannia: Aspall, grunnlagt i 1728, har vært et familieforetak, men det er det nå slutt med. Siderprodusenten er kjøpt opp av den amerikanske giganten Molson Coors, melder BBC. Familien skal visstnok fortsatt være involvert. Alle smaksnotater for Aspall-sider på drikkelig.no finner du under emneknaggen Aspall.
Øl
Stjørdal, snart Hollywood: Roar Sandodden har hatt besøk av et team fra Warner Bros i såinnhuset sitt, kan Bladet melde. Akkurat hva de hadde som hensikt er uklart, men de var i alle fall interessert i prosess og smak.
Nese: Tydelig pære, litt voks-/plastaktig.
Smak: Pære. Syrlig, men med mye restsødme. Ganske godt balansert.
Kommentar: Ganske godt og forfriskende. Det blir likevel for brus-/juice-med-bobleraktig. Til gjengjeld er den jo bare 3 %.
Kjøpt på Systembolaget.
Kort, snappy navn der, altså.
Nese: Epler, voks, nesten litt honningaktig.
Smak: Tørrere enn forventet fra lukta. Epler. Tydelig siderpreg. Dempet «fransk-sider-krydderpreg».
Kommentar: God sider i fransk stil. Mangler munnsnerpende tørrhet og engelsk funk, men er absolutt drikkelig.
Kjøpt på Systembolaget.
Nese: Tørket frukt, særlig aprikos og dadler. Litt julekake. Med vann synes jeg det lukter furukvist og bakte pærer.
Smak: Eik, litt kvae, sherrytoner. Med vann appelsinmarmelade og ved.
Kommentar: En del sherryfat her, uten at det er helt ott, så jeg mistenker en blanding av fattyper. En ganske god whisky i «hverdagsdram»-klassen.
Har mest tro på en NAS eller ganske ung OB-tapning på denne, om ikke det er en vatted malt igjen, da. Det lukter blanding av mange fat, i alle fall. 46 % minst. Det kan f.eks. være Highland Park eller noe sånt.
Fasit: Ikke det nei. The Singleton 1976, altså fra Auchroisk. Den er OB, da, det var vel omtrent det eneste jeg ikke bommet på. Ja, og så er det vel en vatting av mange fat, helt sikkert.
Nese: Vanilje og pære. Malt, noe litt blomstrete. Mer mot sitrus med vann, lett eik, mer frukt.
Smak: Malt, eik, frukt av noe slag, litt uggent. Det ugne forsvinner heldigvis med vann og etterlater eik og vanilje, malt og vag fruktsalat.
Kommentar: Med vann ble den helt ok.
Jeg tenker Speyside igjen, det er jo en del å ta av der. Tror uansett det er en uavhengig, single cask, på fatstyrke og… 20 år?
Fasit: Jeg er i sjokk, en drikkelig Tobermory! Tappet av The Creative Whisky Company, 20 år (ha, bang on) og 53,8 %.
Nese: Fløtekaramell, sevje, malt, grønne epler. Mye det samme med vann.
Smak: Eik, gulvplanker, gulvlakk, og akkurat i det jeg svelger et blaff av fusel/nysprit. Litt mer karamell på smaken med vann.
Kommentar: Bedre nese enn smak, men greit drikkelig også. Dog ikke veldig spennende.
Litt mye eik på denne, så enten er den minst 20ish eller så har de brukt overivrige fat. Blaffet av nysprit kan jo tyde på det siste, men det var bare et blaff. Speyside? Og… 46 %.
Fasit: Strathisla 1987 26 år fra Cadenhead. Noe sterkere enn 46, på 54,5 %. Neppe verdt prisen, med mindre Cadenhead har blitt veldig billig siden sist jeg sjekket.
Nese: Litt lukket. Noe eik. Det blir ikke så mye bedre med vann, noe som minner om bakt frukt og kanskje et hint av lakris er alt jeg klarer å få ut av den.
Smak: Daff. Eik. Tendenser til sherry-fat, uten at jeg helt klarer å skille ut spesifikke smaker. Vann hjelper ikke så mye, men litt fruktkompott og kanskje kanel kan jeg smake.
Kommentar: Hm. Faller litt i kategorien «generisk whisky». Ikke vondt, men det smaker nesten for lite til å kunne være vondt.
Dette kan da ikke være mer enn 40 %? Og… en eller annen litt kjip standardtapning? 10 år, eller deromkring?
Fasit: Ah, jeg tenkte ikke i de baner, men det burde jeg kanskje gjort… Blended malt. The Feathery, for å være nøyaktig. 40 %, ingen aldersangivelse.
Nese: Fløtekarameller, tørket aprikos og tørkete røde bær. Med vann dukker det opp noe som minner om urter, muligens rosmarin. Hint av svidd gummi.
Smak: Sherryfat, tørket frukt og eik. Det blir nesten bare mer tresmak med vann, fuktig plank og litt eikebitterhet.
Kommentar: Ikke direkte fryktelig, men ikke noe jeg trenger en dram til av, heller. Litt overeika.
Sannsynligvis Speyside, sannsynligvis 20ish år og fatstyrke – rundt 55 %. Glen-whatever. Glenfarclas er vel de med flest sånne generiske sherrypregede tapninger.
Fasit: Jøssda, Glenfarclas, men bare 15 år. Tappet for The Whisky Exchange i 2014 og på 58,6 %.