Smak: Eple med et hint av bruspulver eller til og med fluortabletter med bringebærsmak.
Kommentar: Det er jo hyggelig at det kommer mer sider til Norge, men kunne vi ikke fått noen av de som faktisk smaker noe også? Denne føyer seg greit inn i rekken av rimelig kjedelige, men helt greie sidere. Det begynner å bli mange av dem.
I tillegg gir ikke den ekstra ene prosenten som sender denne opp i polstyrke noe oomph, så om jeg skal skal kjøpe mer fra Abrahalls blir det heller Lily The Pink eller Slack Alice hos Gulating.
Nese: Vanilje. Litt eik. Vann henter fram litt eple.
Smak: Vanilje, eik, bourbonaktig. Med vann blir trepreget skarpere, og et hint av… nellik dukker opp.
Kommentar: Faktisk også ganske god, men definitivt kjedeligere enn Port Dundas. Kanskje jeg bør forsøke å få tak i samples av noen Cadenhead grain-tapninger.
Nese: Joda, det lukter kirsebær. Kirsebærsukkertøy. Og lambic-aktig.
Smak: Friskt og syrlig med tydelig kirsebærpreg. Ikke en ekstremvariant på noen måte, faktisk ganske lettdrikkelig.
Kommentar: Jeg må sjekke om det er fler flasker igjen og i så fall bestille noen, for jeg tror dette bare blir bedre med lagring. Jeg kunne forresten glatt ha drukket opp en kasse nå i sommer, særlig nå som gradestokken faktisk viser temperaturer over 20. Man blir tørst av sånt.
Nese: Treverk og vanilje, kandissukker og… hm… tørket eple?
Smak: Ganske typisk grain, treverk, litt appelsin og appelsinskall, vanilje.
Kommentar: Det både smaker og lukter typisk grainwhisky, som jeg jo ikke er noen stor fan av, men dette er såpass godt balansert og avrundet – uten å bli dønn kjedelig av den grunn – at jeg tror jeg er en fan. Denne håper jeg ble/blir tappet som den er, for den fortjener å komme på flaske.
Sample kjøpt på Cadenheads Lucky Dip Bar under Campbeltown Malts Festival 2016.
I mai var ølklubben så heldige å få besøke E. C. Dahls midt i ombyggingen for en lurkikk. Jeg troppet selvsagt opp med kamera og notisbok. Og siden den offisielle åpningsdatoen for «nye» E.C. Dahls er 4. august, torsdag neste uke, begynner det vel å bli på tide å dele både bilder og notater med dere?
Guidene våre var Wolfgang Lindell, Kristian Berger og Alexander Skjefte. Det vil si, det var Wolfgang som viste rundt og forklarte om bryggeriet. Det var rimelig tydelig fra start at vi befant oss på en byggeplass, det lå verktøy både her og der, og mange av løsningene var ganske midlertidige. Ikke selve bryggverket, riktignok. Der var alt på stell. For ikke å snakke om milevis med rør og til sammen 22 lagringstanker.
Men vi begynte ved mølla, som er «ny». Ok, så har den kvernet malt i Bayern i 50-60 år, men for Dahls er den ny. Det er en seks-rullers Saeger, produsert i Tyskland på femtitallet, nyoppusset og overhalt før installasjon i Trondheim.
Så fikk vi se rommene som ligger inn mot gangen som leder fra det som kommer til å bli den nye porten til bryggeriet. Her skal det være humlelager, fatlagringsrom og rom for modning av 75 cl-flasker. De forventet første leveranse av eikefat i uke 21, så vi får anta at fatlagringsrommet er noe annet enn et tomt hull i veggen nå.
Ett av bryggekarene
Bryggverket er nytt, og er et 5000-liters-anlegg fra BrauKon, med separat meskekar, silkar og kokekar. Siden man kan ha fler brygg på gang paralelt kan det brygges 4-8 batcher om dagen, avhengig av om man brygger «vanlig pils» eller spesialøl. Og alt er fjernstyrt og kan i prinsippet kjøres uten oppsyn (med unntak av enkelte prosesser for spesialøl).
Bryggingen er i gang, denne maikvelden kunne de rapportere at de hadde 60.000 liter på tank allerede. Den første store jobben er å kjøre inn bryggeriet og sørge for at de kan brygge en Dahlspils som smaker som Dahlspils. I tillegg har de begynt å eksperimentere med andre øltyper og har tenkt å ha flere varianter klare før åpningsdatoen.
Av lagringstanker har de 14 på 10.000 liter og 8 på 40.000 liter, og da sier det seg selv at førstnevnte er ment for mer eksperimentelle øl og spesialøl i små batcher, mens de store tankene vil være fyllt hovedsakelig med pils.
Tappeanlegget er også nytt, Trondheimsbryggeriet skal tappe på 0,33- og 0,75-liters flasker og på fat. Rundt 1000 flasker i timen kan tappelinja spytte ut.
Er du interessert i enda fler detaljer rundt bryggeriet anbefaler jeg at du leser Anders’ innlegg fra før sommeren, han var selvsagt med på ølklubbens besøk han også, men hadde i tillegg fått en titt noen måneder tidligere.
Sjelden ser man så mange ølklubbmedlemmer i kø for å få seg en Dahlspils…
Ikke overraskende involverte del to av besøket konsumpsjon av øl. Vi benket oss på Dahlsloftet og fikk både øl og mer om pub- og arrangementskonseptet presentert. Bryggeriet Pub & Kjøkken skal ha 20 kraner på tappelinja og har en målsetning om å ha alle trønderske bryggerier representert. Maten skal passe til øl, og det vil blant annet innebære noe heftigere krydderbruk enn på To Rom & Kjøkken. I konferanse-/arrangementsavdeligen vil det være mulig å booke inn selskaper fra 15 til 125 gjester, og selv uten aktiv reklame hadde de allerede hatt enorm pågang der. I pubteamet skal de ha både hjemmebryggere og ølkelnere, så kompetansen burde det ikke skorte på.
Jeg er fortsatt optimist når det gjelder nye E. C. Dahls. Brooklyn virker gjennomgående entusiastiske, de oppdaterer jevnlig bloggen sin med nyheter fra Trondheim. Vi fikk vite at noe av det som påvirket beslutningsprosessene var den høye markedsandelen Dahls hadde i lokalt uteliv, langt høyere enn Carlsberg normalt forholdt seg til. I tillegg er Trondheim «største by verden» i konsumpsjon av Brooklyn-øl per capita.
Jeg gleder meg til åpningen!
PS: Fler bilder i Flickr-galleri nederst, først følger smaksnotater for ølene vi fikk.
Brooklyn Ghost Bottle Galahad
Ølet er en Local 1 batch som har ligger på eikefat med rester av ciderlees. Luktet av appelsinskall, nellikspiker, kanel, sider, kokos og syrlig mango. Smakte appelsinskall, melkesyre, kokos og ganske surølaktig. Veldig spennende og veldig gøy å ha smakt, men jeg er samtidig ikke så sikker på at jeg trengte mer enn de trekvart desiliterene jeg fikk. Lukta var ganske fantastisk, smaken litt skuffende. For mye appelsinskall for meg, men også en følelse av at den manglet fylde, rett og slett.
Nya Carnegie Små Experiment Nr 1: Primus Lux, Strong Dark Ale 7 %
Fra 2015, en batch på 3500 liter. Luktet av kaffe, kaffedrops, hasselnøtter og malt. Smakte overraskende syrlig, med solbærblad og kaffe. Røsta malt, særlig på ettersmaken. Jeg kunne ønsket meg litt mer av sødmen fra lukta også på smaken, men ellers var dette veldig godt.
Improved Old Fashioned 12,8 %
Øl med rug i mesken som også er lagret på eikefat som tidligere har huset rugwhiskey. Luktet kyllingcurry… Kardemomme, kanel, koriander, kokos og noe appelsin. Smakte curry også, med en del syrlighet og lett lakris på ettersmaken. Jeg ble sulten.
Anonym, men spennede, flaske
E. C. Dahls Bolt IPA (prototyp) 7 %
Brygget hos Nya Carnegie for tre måneder siden på drikketidspunkt, så godt og vel forbi høydepunktet for et humleøl. 65 IBU, tørrhumlet med Bravo og Amarillo. Luktet ganske fruktig humle, mot mango og appelsin. Smakte tørr humle og appelsinskall. Nøtter, og særlig nøtteskall, på ettersmaken. IPA, altså, og selv om den ikke var blodfersk var det for IPA for meg, men opplagt bra, egentlig. Fin tørrhet, ikke ekstremt appelsinskall/muggen appelsin og ingen kattepiss. Dette kan bli en vinner i markedet, tror jeg.
Nese: Vanilje. Hint av frukt bak, jeg kan faktisk skilne fersken.
Smak: Haribofersken med en god dose vaniljesukker. EN GOD dose.
Kommentar: Vel, denne skiller seg forsåvidt også ut fra den jevne svenske rusbrusen, men her er det ca tre kilo sukker for mye i boksen, så dette er ikke drikkelig.
Med smak av mango og roseblad. Jepp. Fargen er jo lekker.
Nese: Vel det lukter brus, men også blomstrete, nesten litt humlete.
Smak: Hm. Frukt i form av pære og mango, overtoner av friskt bruspulver med, ok, rosesmak.
Kommentar: For søtt, selvsagt, men ellers faktisk nesten godt. Den har noe ved seg, i alle fall, og skiller seg fra mengden av anonyme såkaltsidere med bær- eller frukttilsetning.
På julislippet kom den fatlagrede varianten av Røros sin gyllen ale på polet, og jeg plukket like gjerne med meg en Hovistuten, den «vanlige» varianten, også, for å kunne sammenligne. Det vil si, den vanlige? Før har vi kunnet kjøpe Hovistuten i butikk, for den var oppgitt å ha en styrke på 4,7 %. Jeg kjøpte denne flaska på polet, og på den står det 5,6 % (med nesten uleselig skrift). Butikkvarianten har heller ikke typebeskrivelsen Gyllen Ale, så er er det tydelig at Røros gjenbruker navn (på en noe forvirrende måte, spør du meg). Vel, la oss se hva det smaker.
Hovistuten Gyllen Ale 5,6 %
Lukter av malt og karamellmalt og lett kaffeaktig. Smaken er i samme gate som lukta, med en litt besk bittersmak som jeg hadde ønsket meg bedre balansert av maltsødme og mer fyldighet.
Gyllen Ale Modnet på gamle linjeakevittfat fra Arcus 5,8 %
Lukta minner om Hovistuten, men har også et preg av… hm, er det urter, mon tro? På smaken har fatet opplagt tilført ett eller annet, jeg synes jeg kan gjenkjenne at slags akevittpreg, faktisk. Men… Nei, jeg er slett ikke solgt. Jeg savnet maltsødmen, eller en eller annen fylde, på den ulagrede varianten, og jeg savner det fortsatt. Uten det blir det spritaktige/vinøse preget fra fatet bare ubehagelig.
Hovistuten smaker faktisk bedre etter at jeg har smakt på den andre. Den fatlagra blir desverre ikke bedre, og vi ender med å ikke tømme flaska (en 0,7 l, riktignok). Skuffende, for den første fatlagra batchen av Hovistuten som var med på Bryggerifestivalen for et par år siden var veldig god.
Nese: Relativt lett, litt floral, sitrus, urter og malt. Med vann får jeg appelsinskall, treverk og einerbær.
Smak: Urter og nyhogd ved. Med vann synes jeg den blir besk, det er noe appelsinskallaktig og fortsatt noe urter, men beskheten er overdøvende og mer vann hjelper ikke.
Kommentar: Nesa var mer interessant med vann, men smaken klart best uten. Med vann havnet den i kategorien ikke drikkelig. At jeg ikke kjøpte en flaske er altså ikke noe jeg kommer til å angre på.
