Som nevnt startet jeg turen mot Campbeltown med hele to timers søvn natten før, men jeg hadde såpass adrenalinnivå på grunn av reisefeber at det gikk overraskende bra. Jeg møtte reisefølget, Eva og Mats, på Værnes (de gjorde et tappert forsøk på å ta samme tidlige buss som meg, men jeg endte med å være enda tidligere ute enn jeg hadde sagt jeg kom til å være), og vi fikk sjekket inn og kom oss gjennom sikkerhetskontrollen uten problemer. Vi hadde fått melding fra Norwegian at på grunn av streiken kom det ikke til å være mat og drikke tilgjengelig om bord, og vi var forsåvidt også forberedt på begrenset tilbud på Værnes, men vi hadde håpet på en Untappd-innsjekk på O’Leary’s likevel. It was not to be.
Flyturen til Gardermoen forløp forskriftsmessig (minus serveringstilbud, altså), og vel gjennom til utenriks på Gardermoen fikk vi kjøpt både mat og drikke. Vi landet i Edinburgh etter ruteplanen, fikk bagasjen rimelig kjapt og pellet oss ut i retning «Bus stops» for å finne bussen til Glasgow. Klokka var blitt over ni lokal tid, så vi var klar for å komme oss til hotellet fortest mulig.
Mens vi ventet på bussen kom en velkjent herre spankulerende mot «Stand C», Jon Bertelsen hadde kommet med samme fly som oss og hadde også hotell i Glasgow. Etter en times busstur og en kjapp gåtur var Eva, Mats og jeg innsjekket på Best Western Glasgow City Hotel. Jon sendte melding om at han satt på The Pot Still og at de stengte ved midnatt, så vi hev oss ut i gatene igjen, beauty sleep be damned.
Etter en trivelig time eller så på The Pot Still forsøkte vi å få oss en øl på hotellet til Jon (som lå rett i nærheten), men de var bare villige til å servere gjester, ikke gjester av gjester, så da sa vi tre god natt til Jon og ruslet tilbake til Best Western og sengene våre. Det var strengt tatt kanskje like lurt, for vi hadde en buss vi MÅTTE nå neste morgen.
Apropos Best Western: Vi hadde booket gjennom Hotels.com, med hovedfokus på relativ nærhet til Buchanan Bus Station, wifi og lavest mulig pris. Ved ankomst fikk jeg et nøkkelkort som ikke virket, men det ordnet seg rimelig raskt, og utover det hadde jeg ingenting å klage på. Rommene var relativt romslige, senga mi var utmerket. Og døra hadde både fysisk lås i tillegg til den elektroniske og sikkerhetslenke, noe jeg setter umåtelig pris på personlig.
Se, der fikk dere en liten hotellanmeldelse på kjøpet.
Del 2 kommer plutselig.
En kommentar til «Campbeltown Malts Festival, del 1: Trondheim-Glasgow»