Single grain whisky, destillert 1965, tappet 2011.
Nese: Smørbukk, gule epler og hermetisk aprikos. Vann henter fram litt mentol og litt nellik.
Smak: Fløtekarameller og lett forkullet treverk. Før i tiden fantes det karamell-kjærlighet-på-pinne med ekte trepinne (kanskje det finnes fortsatt? Dumle?), det smaker litt som når man kom til slutten av den og prøvde å få med seg det siste av karamellen fra pinnen uten å få flis i tunga. Med vann dukker det opp litt mer brent gummi-aktig fatpreg, men også litt krydder.
Kommentar: Ganske lukket på smaken uten vann (tross den overdrevet spesifikke assosiasjonen til fordums lørdagsgodter), den føles langt åpnere, og faktisk mer alkoholsterk, med vann.
For ganske nøyaktig to uker siden var jeg på Myken for å overvære den offisielle åpningen av Myken destilleri. Det var en fantastisk opplevelse, og vi kunne konstatere at ikke bare har «Myken-gjengen» et stjernelag både internt og «med venner», men til og med værgudene heier på Myken, for maken til velkomst som vi fikk. Strålende sol fra blå-blå himmel er tross alt ikke noe man kan forvente her i landet, men det var det vi møttes av forrige tirsdag.
Det er for øvrig litt fornøyelig at værgudene også hadde en finger med i spillet tidligere i Myken destilleris historie, men da med motsatt fortegn så å si: Det var nemlig når de ble værfaste på øya at primus motor x2 Roar og Trude forelsket seg i Myken.
Jeg kom hjem etter halvannet døgn med nærmere 600 bilder og minner for livet i bagasjen, og enten dere vil eller ikke har jeg tenkt å dele noen av inntrykkene mine i tiden framover. Vi starter ganske enkelt med det aller viktigste: Omvisning på destilleriet.
Myken destilleri i solnedgang
Selv om destilleribygningen er relativt anonym til destilleribygning å være er den ikke akkurat vanskelig å finne, Myken er ikke så stort. Faktisk måles alle avstander på det lokale retningsviserskiltet i meter, og antallet bygninger er dermed begrenset. Nå har også det midlertidige skiltet til destilleriet blitt erstattet med et nytt skilt med Metric Designs flunkende flotte logodesign på, slik at det er enda enklere å lokalisere rett bygning. Huset har tidligere vært et fiskebruk, nå inneholder det Myken destilleri i første etasje og Bruket bord & bar i andre.
Ordfører i Rødøy kommune, Olav Terje Hoff, avduker det nye skiltet.
Det største spørsmålet man kan stille seg når man ser Myken og hører at de destillerer der er «Hvor får de vannet fra?» Svaret på det er avsaltingsanlegg som tar sjøvann og produserer rent og fint drikkevann fra det.
Gamle melketanker gjør susen som gjæringskar.
Myken destilleri er et mikrodestilleri, og det kommer det til å være i overskuelig framtid. Mange av arbeidsprosessene er uvanlig manuelle, og utstyret er heller ikke akkurat i liga med de store skotske. Meskekaret er en ombygd plastdunk med falsk bunn, gjæringskarene er gamle melketanker, som man får kjøpt for 1 krone per liter kapasitet. Som Roar sa, det er dyrere å transportere dem til Myken enn å kjøpe dem i første omgang.
Stills fra Hoga Stills i Spania.
Destilleripannene er nye, og i ekte kobber, men av en litt annen fasong enn de løkformede skotske. Det har ganske enkelt med en kombinasjon av pris og leveringstid å gjøre. Ikke bare ville nye stills fra Forsyth’s i Skottland kostet fem ganger å mye, de hadde også en leveringstid på et par år. For vordende destillatører ivrige på å komme i gang var derfor valget enkelt, når spanske Hoga Stills Co kunne levere i løpet av noen få måneder. Pannene fyres med gass, faktisk med gassdrevne paella-brennere, også de kjøpt fra Spania.
Den første spriten på Myken ble destillert i desember 2014, og nå i 2015 har de holdt på jevnt og trutt og ligger an til en årsproduksjon på 5.000 liter. Med det nåværende utstyret vil maksimal kapasitet være 15.000 liter, noe de ønsker å bygge seg gradvis opp til. I tillegg vurderes det forløpende å investere i ett sett stills til, noe som vil doble den mulige kapasiteten.
Mykens svar på «spirit safe».
Tross de manuelle prosessene (og tekniske utfordringene) er metoden for å produsere 100 % tradisjonelt skotsk. Malten har de så langt kjøpt fra Weyermann i Tyskland, og inntil for to måneder siden ble de 125 kiloene Myken bruker per batch malt på en mølle av «hjemmebryggervarianten», riktignok drevet med drill snarere enn med håndkraft. Nå er en litt mer industriell mølle på plass. Deretter meskes det altså i et meskekar av plast. Det produseres ca 700 liter vørter per mesking, da med 500 liter vann på 64-65° og så 200 liter på 80°. Meskekaret løftes med gaffeltruck bort til gjæringstankene slik at vørteren kan renne rett i dem (inntil for to måneder siden ble vørteren båret i tilitersbøtter for hånd bort til gjæringskarene).
Meskekaret på Myken.
Gjæren er tørrgjær beregnet på destillering og ølet får gjære ut lenge og vel, i snitt 3-4 døgn, men av og til over en uke om det er mest praktisk, ølet havner på omtrent 7 %.
700 liter kjøres gjennom den første pannen, washstillen, og ut kommer rundt 200 liter «lågvin» på 24 prosent. Man samler opp to runder fra washstillen i lågvinstanken før man kjører neste steg.
Er du heeeeelt sikker på at det er riktig bøtte?
400 liter lågvin destilleres altså i spiritstillen og hodet, hjertet og halen samles i metalbøtter og helles, særdeles manuelt, i rett oppsamlingskar. Hjertet får renne i ca 15 minutter. Roar fortalte at trinnene opp til Mykens «spirit receiver» delvis fylte funksjonen «tid til å tenke seg om», for om man heller feil bøtte opp i karet er selvsagt hele batchen ødelagt. Jo, den KAN redestilleres, men vil jo da bli trippeldestillert, og en helt annen sprit enn resten av produksjonen. Ingen har så langt helt feil, heldigvis. Etter en slik runde sitter de igjen med omtrent 100 liter nysprit (og det er altså fra to runder mesk+washstill).
Eksperimenteringsfat på 5-10 liter.
Når de så har samlet nok nysprit fylles den over på fat. Til egen eksperimentering har de noen minifat på 5-10 liter av forskjellig type for å få et innblikk i hvordan spriten modnes. Om du har vært på whiskyfestival og fått Myken-sprit med farge servert er det fra ett av disse fatene. Med så små fat er det snakk om uker heller enn måneder og år før spriten er «ferdig». Det blir selvsagt ikke det samme som lagring over 10 år i normale fat, ellers hadde vel butikkhyllene vært fulle av «hurtiglagret» whisky, men gir en indikasjon på hvordan nyspritens karakter oppfører seg på forskjellige typer fat (og da snakker vi både om typen eik og om hva fatet har inneholdt før).
Det blir sakte, men sikkert flere fylte fat på Mykens lager.
Ellers fylles det hovedsakelig på eks-bourbon barrels (mest Makers Mark, nå i det siste Wild Turkey), og noe på 40-liters fat ombygd fra slike barrels av Thorslund bøkkeri i Sverige. Sistnevnte fat kan du som kunde investere i og eie ditt helt eget Myken-fat, mer detaljer om det finner du på et eldre innlegg her.
Undertegnede koser litt med «eget» fat (jeg eier strengt tatt bare 1/8).
Dette ølet fra gjøkbryggeriet Evil Twin er brygget hos Two Roads Brewing Company i Stratford, Connecticut. Det er et samarbeidsbrygg sammen med 7venth Sun Brewing, en bryggeripub i Dunedin, Florida. Arten er session-IPA – eller kanskje på bedre norsk: butikk-IPA.
Farge: Lys gylden, med en hel del skum av store bobler.
Nese: Bitterhet og sitrus. Ikke overraskende med det navnet.
Smak: Lett og fruktig med preg av tropiske frukter (ananas særlig) sammen med sitrusen. En god maltbase gir et helhetlig øl med litt av vært: krydderier, sødme, fruktighet, bitterhet og en viss leskende karakter.
Konklusjon: Det holder hva den lover i form av Citra og sommeraktig. Bare så synd den kom til byen først mot slutten av september.
Irland: Brown-Forman har hatt «ground breaking ceremony», som vel tilsvarer det vi her til lands kaller hjørnesteinsnedleggelse, på Slane Distillery. Destilleriet skal bygges på tomta til Slane Castle i Boyne Valley nord for Dublin, og er Brown-Formans første destilleri utenfor Nord-Amerika. Planlagt åpning av destilleriet, som selvsagt også vil ha et besøkssenter, er i 2016. Les mer hos Chilled Magazine.
Oslo: Hjernen er flink til å lure oss, det er en av grunnene til at blindsmaking er så gøy, og ikke minst lærerikt. Slike stunt som Coop sitt The Secret Coffee Shop på Grünerløkka viser at det ikke bare er whisky det kan være lurt å ta en reality check i form av blindsmaking på innimellom.
