Når et britisk produkt heter «Pear Cider» og ikke «Perry» ringer det varsellamper i hodet mitt. Jeg vil i alle fall utlede at den neppe er lagd av pærer, men snarere er en eplesider «smakssatt» med noe pære, dvs. at det kanskje er 70-80 % eple og 20-30 % pære ville jeg gjette på. Uansett, eplevarianten er helt grei, men ingen stor favoritt, likevel må jeg selvsagt teste pærevarianten også.
Nese: Når jeg helte den i glasset luktet det umiddelbart veldig søtt, men når jeg stikker nesa i glasset blir jeg overrasket, for det første jeg tenker er «Orangevin?!» Det lukter noe appelsin- og appelsinskallaktid, men også med en søt pærebakgrunn, særlig helt nede ved glasskanten lukter det frisk, søt pære. Til sammenligning (ja, jeg har den i et glass også) lukter orginalen fortsatt «generisk eplesider».
Smak: Noe av det spesielle fra smaken er til stede her også. Det kan best beskrives som «søtt appelsinskall», altså appelsinskall som er søtt i stedet for bittert. Men på smaken er pærekarakteren mye mer framtredende. Omtrent like (lite) tørr som eplevarianten, det vil si tørr nok til ikke å bli brusaktig, men søt nok til å være for søt for min smak.
Kommentar: Ut fra den overraskende karakteren må jeg revurdere analysen av navnet, kanskje er dette en perry likevel, og Westons er bare bekymret for at «pear cider» er mer gjenkjennelig for et marked overflommet av svensk skvip og andre frukt- og bærvarianter? Uansett, selv om dette ikke blir noen ny favoritt (til det er den alt for søt) har den i hvert fall noe spesielt ved seg som skiller den fra mengden.
Kjøpt på Vinmonopolet.