Alle leksjonene i whiskyskolen finner du her.
I dagens leksjon kan du i prinsippet plukke en hvilken som helst whisky fra skapet, men om du vil teste noe av det jeg har smakt på kan du velge fra denne lista (polets varenummer i parentes):
– Old Malt Cask Frank Znort Quartet Cragganmore (424201)
– Glengoyne 12 år (279601)
– Nikka Yoichi 10 år (4977101)
– Auchentoshan 12 år (5135801)
– Arran 1996 single cask (jeg testet fat #542) (1258201)
– Directors Cut Glenlivet 35 år (317901)
– Chichibu Heavily Peated (150101)
Hvis du har lyst til å holde liv i et selskap whiskykjennere og sørge for at de blir sittende på puben til morgengry og diskutere kan det være en idé å kaste ut et litt bastant utsagn som inneholder ordet «råvarepreg», gjerne i kombinasjon med ordet «fatpreg» og en sterk mening om hvorvidt det ene eller andre er viktig og bra. Men hva er egentlig råvarepreg? I dag skal jeg forsøke å formidle min oppfatning av temaet og gi deg sjanse til å være enig eller uenig med meg.
Det har vært snakket om at en whiskys råvarepreg på en måte kan erstatte «terroir»-begrepet for vin. Fysisk lokasjon har selvsagt en viss innvirkning på sluttproduktet også i whiskyproduksjon, men siden byggen kan være importert, fatene nesten alltid er «utenlandske», og lagringen av den ferdige spriten ofte skjer langt fra destilleriet er ferdiglagrede whiskyer som faktisk kan sies å ha «terroir» på samme måte som vin fra enkeltstående vinmarker vanskelige å finne. Springbank, Bruichladdich og Kilchoman har alle eksperimentert med tapninger som benytter seg av 100 % lokaldyrket bygg, lokal torv (eventuelt) og som blir lagret ved destilleriet, men selv om dette er interessante eksperimenter, og ofte resulterer i god whisky (Springbank Local Barley er nærmest legendarisk) er det lite som tilsier at «terroir» er noe særlig nyttig begrep for whisky, spesielt siden det kan brukes på så forsvinnende få tapninger.
«Destillerikarakter» er et annet begrep som blir benyttet. Man kan si at Lagavulins destillerikarakter er ganske tung torvrøyk, men også fruktig og kompleks, Auchentoshan derimot har en lett og delikat karakter med fruktige toner (tidligere også kraftig parfymepreg, men det har endret seg etter nylansering av basisserien). Men betyr det at det nødvendigvis er negativt dersom Auchentoshan produserer en torvpreget og kompleks whisky eller at Lagavulin lanserer en «Lagavulin Light» som ikke er peatet og som smaker mer honning og lyng enn sjø og jod? Så lenge whiskyen er god spiller det vel ikke så stor rolle? Og hva med de destilleriene, som BenRiach, som produserer både tungt røyket og urøyket whisky og som av og til bruker bare sherryfat og av og til mer bourbonfat? Har de rett og slett multippel personlighetsforstyrrelse? Eller er destilleripreg simpelthen begrenset nyttig som rettesnor? Man kan få hodepine av mindre.
Da er det langt lettere å forholde seg til at maltwhiskys hovedråvare er maltet bygg. I tillegg kommer selvsagt gjær og vann, og det forskes på hvor mye betydning gjærtypen har og på hvorvidt vannet påvirker den endelige smaken. Det er likevel først og fremst malten som er råvaren og om man er ute etter å tilstrebe objektivitet i bedømmelse av brennevin er det kanskje veien å gå. Det er vanskelig å ikke være enig i at man bør kunne smake at dette er en maltwhisky og ikke en calvados (basert på epler/pærer) eller en rom (enten det er melasse eller sukkerrør som er grunnlaget).
Nå er det på tide å helle opp litt whisky. I egne innlegg kommer komplette smaksnotater for de jeg har valgt ut, men siden vi nå skal konsentrere oss om råvarepreget tar jeg en kikk på det snevre emnet først.
Sjenk deg en dram og snus (forsiktig, særlig om det er fatstyrke) og smak. Noter. Ha oppi litt vann og gjenta.
Kjenner du lukt eller smak av korn? Digestive kjeks? Nybakt brød? Maltsukkertøy?
Eller kanskje du synes det lukter frisk frukt eller at whiskyen har et voksaktig preg? Dette er nemlig også karakteristikker som kommer fra kornet gjennom gjæringsprosessen (mens tørket frukt gjerne kommer fra fatet).
Det aller beste eksempelet på råvarepreg jeg har funnet i jakten nå nylig er Old Malt Cask Frank Znort Quartet Cragganmore. Den lukter og smaker ren råvare. Fatet har ikke gjort annet enn å fjerne fusel og andre nysprit-karakteristikker. På nesen har den sitrus og stearin, mer malt med vann og på smaken finner jeg først malt, så sitrus.
Men du sitter kanskje med noe annet? I så fall er noen fler eksempler på sin plass.
- I Glengoyne 12 år finner jeg malt og røde epler på lukta, kornkjeks på smaken.
- Nikka Yoichi 10 år gir meg shortbread på nesa og korn på smaken.
- Auchentoshan 12 år har frisk frukt og malt jeg må lete litt etter på nesa.
- Arran 1996 single cask (fat #542) gir meg sitrus, grønne epler og malt på nesa.
- Directors Cut Glenlivet 35 år har tydelig malt og korn både på lukt og smak, men også mye eukalyptus, som er et typisk særtrekk fra gamle, lite aktive fat.
- Chichibu Heavily Peated har tydelig malt bak røyken både på nese og smak.
Og sånn kan vi holde på. Det skjer selvsagt, og ikke sjelden heller, at du leter etter råvarepreget forgjeves. Og det er jo der diskusjonen blir interessant, for om resultatet smaker godt, hvem bryr seg? Selv er jeg både «for og mot», om man kan si det sånn. Ja, selvsagt ser jeg det positive i at råvaren er gjenkjennbar, men når jeg får en dram i glasset er likevel det viktigste for meg om JEG synes det smaker og lukter godt.
Uansett: Test deg selv. Bruk litt tid på neste whisky – gjerne en du har drukket mange ganger før – og se om du finner råvarepreget.
