Måned: november 2013

A-magasinets vinskole 25. oktober: Australsk Shiraz

I dag er jeg ganske fornøyd med meg selv. I går innså jeg nemlig at om det skulle bli noen vinsmaking denne uken måtte det skje i dag, siden morgendagen skal vies helt andre ting. Jeg sjekket derfor hvilket pol jeg måtte besøke for å få kjøpt to av flaskene fra neste leksjon, og konkluderte med Bankkvartalet, som passer greit på vei fra jobb. Men husket jeg å ta med vinlista i dag, da? Nei, for tenk. Nå er jo ikke Australia det landet det er flest viner fra, så prestasjonen var muligens ikke så imponerende, men at jeg kom hjem med to av vinene på lista og ikke noe helt annet fra Down Under imponerte i alle fall meg selv.

Den eneste jeg faktisk husket var Yellow Tail, og det var på grunn av Ingvilds kommentar: «– Det er denne alle kjøper, sa mannen på polet. Det er synd. For vinen gjorde det dårligst i test. Det smaker blåbærsaft. Samme vin på boks er hakket bedre.» Den hadde jeg tenkt å styre unna (siden jeg er begrenset glad i blåbærsaft med alkohol), så det hjalp ikke så mye å huske den (vel, det hjalp meg jo til ikke å kjøpe den).

Mannen som sto ved siden av meg ved hylla sto forresten og vinglet mellom to Yellow Tails og spurte meg til slutt «Unnskyld, du vet ikke tilfeldigvis forskjell på Cabernet og den vanlige (sic)?» «Det er jo forskjellige druetyper, da,» svarte jeg. «Jo, men begge er jo Merlot?» sier han. Det sto fire Yellow Tail foran oss… Men ok, de to andre var Shiraz og Shiraz Cabernet, så jeg skjønte jo at han siktet til Merlot og Cabernet Merlot. «Den ene er bare Merlot, mens den andre er en blanding av Cabernet Sauvignon og Merlot,» forklarer jeg velvillig. «Åh, blanding,» sier mannen, «nei, da tar jeg denne.» Han griper «den vanlige» – Merloten for oss andre – og går til kassen.

Jeg burde vel stoppet ham og forslått at han begynte å lese A-magasinets vinspalte, men det er ikke sikkert han ville satt pris på mine velmente råd.

Til saken, i dag ble det en billig (99,90) og en dyr (249,90), begge Shiraz. Det kan jo være spennende å se hvilken jeg liker best.

Claremont Shiraz 2012

Farge: Kirsebærkompott

Nese: Jeg er med på Ingvilds røyk, jeg får litt assosiajon til vedfyring med litt dårlig trekk. Ellers er jeg litt blank. Eller, forresten, jeg får en assosiasjon til cheddar, faktisk, eller en eller annen litt kraftig, hard ost. Og etter å ha drukket den andre og kommet tilbake får jeg en distinkt eim av saltlakris. Så da så. Faktisk forandrer den seg stadig. Noen minutter senere ville jeg sagt syrlig fruktsaus. Kjedelig blir det jo ikke.

Smak: Rødvin. Haha. Vel, jeg spøker bare delvis. Fin, rund smak, litt tørre bær. Ikke tung, men kraftig nok til at den sikkert funker til mat også.

Kommentar: Definitivt en vinner for 99 kroner. Kan definitivt vurdere en bib av denne på passende tidspunkt.

Luke Lambert Crudo Shiraz 2011

Farge: Også kirsebærkompott. Holder jeg dem ved siden av hverandre oppfattes denne hakket «brunere», altså mindre lilla, men forskjellen er minimal.

Nese: Det lukter risegrynsgrøt. Av alle ting. Røde bær, og, vel, ikke tørket kjøtt, som Ingvild skal ha det til, men tørket kjøtt får jeg. Sånn rein- eller elgkjøttstrimler som folk skal ha det til er bra ølsnacks. Jeg har aldri skjønt akkurat den, men det lukter jo ganske godt, da. Jeg kjenner urter også, men nå vet jeg ikke om det er hjernen som finner på ting etter at jeg har lest Ingvilds notater. Jeg kommer tilbake til risengrynsgrøten, og siden den også lukter bær får jeg lyst på riskrem med bærsaus.

Smak: Tørre kirsebær? En slags krysning av kirsebær og tyttebær, tror jeg (selv om jeg tviler på at det er biologisk mulig). Fin fylde, men mindre ooomph enn jeg hadde ventet. Det kan jo være druetypen, der har jeg alt for dårlig oversikt (det er jo det jeg prøver å skaffe meg).

Kommentar: Godt, ja. Verdt 250 kroner. Tja. Ikke sikker på det. Den er vassere enn Claremonten, men ikke 2,5 ganger så bra.

Glenkinchie Distillery Only 59,3 %

Nese: Det lukter bourbonfat; eik, vannilin, litt bitterhet og et godt hint av litt søtlig krydder. Endrer seg ikke merkbart med vann.

Smak: Litt heftig uten vann, men jeg får mye av det samme som på nesa. Med litt vann blir den betraktelig bitrere og røffere. Med langt mer vann blir den drikkelig igjen, men utover det er det ingen utvikling.

Kommentar: Det er nesten så det kunne vært en bourbon. Det er ikke nødvendigvis positivt fra noen som ikke er så glad i bourbon, kan man jo si. Ikke udrikkelig, men ingen innertier.

Takk til Håvard for sample.

Auksjonen er over

Det vil si, nettauksjonen er ikke slutt før i kveld. For å viderføre fokuset på whisky ligger det nåværende budet på Chivas Royal Salute tydeligvis på 900 kroner, siden neste bud er på 1000.

De to andre tapningene ble beggesolgt på mandag kveld, det samme ble majoriteten av lot’ene. Blomqvists tilslagsliste finner du på deres nettsider (mulig du må registrere deg for å se den). Glenfarclas’en ble solgt for 3.600 kroner. Det er mer enn den er tilgjengelig for internasjonalt, men mindre enn det ville koste å kjøpe den der og få den fraktet til Norge (med tillegg av toll og moms) eller fly til London for å kjøpe den. Noe knallkjøp kan man ikke kalle det, men noen total bommert er det heller ikke. Macallan’en gikk for 4.200. Det er vel mer å betegne som et knallkjøp. Er den kjøpt av en samler får vedkommende riktignok en jobb nå med å forsøke å få tak i en eske for å gjøre objektet komplett, selv håper jeg vel egentlig at den er kjøpt av noen som bare øsnker å drikke en fantastisk god whisky. I så fall: Kos deg!

Moestue har lenke til NRKs intervju med Christopher Moestue.

A-pressen skrev om auksjonen, her fra Adressa: Betalte 32.000 for gammel vin

Og DN har en liten stemningsrapport: Enorm interesse for historisk auksjon

Arran Bourbon Cask 1996 56,1 %

Destillert 21.08.1996, tappet 26.04.2005, cask no. 1038.

arran_bcNese: Sprit, vanilje og sitron. Med vann synes jeg den får et slags voks-preg, og med nok vann til at drikkestyrken blir behagelig får jeg et snev av babyspy (men ikke nok til å skjemme den helt).

Smak: Vanilje, kandissukker, honningmelon. Med vann får jeg mer sitron og eikebitterhet.

Kommentar: Tar mye vann. Bedre enn jeg husket den, men fortsatt ikke en av mine favoritter.

Braufactum Marzus 5,5 %

braufactum_marzusNese: Kaffe, karamell, lakris, nybakt knekkebrød.

Smak: Naturlakris, altså ikke så mye selve lakrissmaken som den vegetalske greia i bunnen. Kaffedrops, kaffe, rugbrød, fløtekaramell og mørk sjokolade.

Kommentar: Lagd på vann, malt (karamell og pilsner) og humle. Så mye dybde med renhetsloven i behold må applauderes. Hvorfor importeres ikke denne til Norge (kjøpt på Systembolaget)?

A-magasinets vinskole 18. oktober: Nesetrim med Riesling

Mitt sensoriske minne er ikke allverden å skryte av. Jeg vil gjerne tro Ingvild Tennfjord når hun sier at jeg kan trene meg opp. Jeg har forsøkt sånn litt halvhjertet i mange år, både fordi jeg gjerne skulle vært bedre på vin, men selvsagt også i forhold til andre drikker. Whisky og sider, for eksempel. Og, joda, klart det er trening. Det er i alle fall trening å sette ord på det man lukter når man stikker nesen oppi glasset. Det sensoriske vokablularet har vokst. Men fortsatt føler jeg at mye sitter dårlig, og hva jeg finner i en whisky kan variere mye fra dag til dag. Vel, da får man vel trene mer.

I dag skal jeg lukte på og drikke «moden aprikos og petroleum» og «flintstein og mineraler». Jeg gleder meg. Kanskje gir jeg meg på «kirsebær!» etterpå. Den ble nemlig også med hjem i dag, selv om jeg altså egentlig har tenkt å nøye meg med å åpne to flasker per kveld. Vi får se.

Ehlen Erdener Treppchen Riesling Spätlese 2004

Farge: Strågul

Nese: Jeg kjøper petroleumen. Aprikos vet jeg derimot ikke om jeg kjenner, jeg ville kanskje sagt honningmelon? Ett eller annet litt friskere, i alle fall.

Smak: Hui, det var søtere enn forventet. Klare assosiasjoner til honning, men også en litt syrlig fruktighet, litt sitrus til og med. Jeg får igjen petroleumen fra nesen på sidene i munnen, mens frukten ligger mer midt i ganen.

Kommentar: Hakket for søt for min smak, i alle fall som «kosevin» på en stormfull novemberkveld. Mulig den hadde gjort seg til litt salt mat eller muligens ost? Vondt er det jo slett ikke, mener jeg.

Leitz Rüdesheimer Bischofsberg Riesling Spätlese Trocken 2012

Farge: Blek strågul

Nese: Pæresaftis er det første som slår meg. Denne er mye friskere på lukta enn den andre. Med nesa dypere i glasset kjenner jeg det mineralske preget som Ingvild reklamerer med.

Smak: Syrlig, litt sitronsyrlig, faktisk. Og, ok, mineralsk preg. Ikke som å tyggeflintstein, akkurat, men at smaken er der, det er sikkert.

Kommentar: Om den andre er for søt sånn helt for seg selv var denne nesten litt for syrlig (og da snakker en som synes 3 gram restsødme i Champagne er mer enn nok, altså, det er ikke som om jeg ikke liker tørr vin). Jeg får litt assosiasjoner til sånne sure godterier, godt med en innimellom, men det må sødme til også. Vet ikke hva slags mat man skulle balansert med.

Nå skal ingen beskylde meg for ikke å være grundig, så jeg har vært på kjøkkenet og funnet fram salinas med ost, mer nøyaktig Hitra grotteost (normallagret) og Hitra hvit. Jeg kan først og fremst rapportere om at osten er god, dersom det skulle være tvil om det. Løp og kjøp. Kjeksen, derimot, har visst stått i skapet for lenge, så den dropper jeg. Ehlen’en funker til ost, det skal den ha. Det er fortsatt litt mye sødme for meg, men det gjør mindre i det selskapet.

Klikk mener Leitzen er ideell til sushi. Det har jeg ikke tenkt å teste. Polet foreslår fisk, skalldyr og fugl. Ingen av delene er det noe særlig håp for å få testet i kveld, så den får stå seg mot osten den også. Og det funker. Ikke fantastisk, men osten tar «the edge» av vinens syrlighet slik at den blir mer behagelig å drikke. Man får vel teste den til annen mat også, kanskje, men det blir ikke i kveld. Nå er begge pumpet med vacuvin’en, og jeg har åpnet rødvinen:

Carussin Asinoi Babera d’Asti 2012

Farge: Rødlilla.

Nese: Nå kommer nesa mi til kort. Her er det noe jeg kjenner igjen, men hva? Jeg får assosiasjoner til grillkjøtt, krydret med paprika og… Må jeg ut i krydderhylla igjen? Jepp, det må jeg: Timian er det jeg tenker på. Og når jeg har fått parkert den assosiasjonen kjenner jeg endelig kirsebærene som Ingvild snakket om. De er der i fullt monn.

Smak: Følger lukta. Kirsebær med en side serving av timian. (Hm. Kanskje det hadde vært en dessertidé? Eller i alle fall likøridé? Kirsebærlikør krydret med timian?)

Kommentar: Lettdrikkelig og «lett likelig». Definitivt en kandidat for å drikkes igjen. Og igjen.

(Denne har jeg muligens drukket før, jeg plukker gjerne Non Dos-viner når jeg ikke helt vet hva jeg skal ha, og denne har lett gjenkjennbar grønn folie over korken.)

Lesestoff til helga #9

Grimstad: Den store snakkisen denne uka har vært mer eller mindre bekreftede rykter om at Hansa er i ferd med å kjøpe seg en majoritet av aksjene i Nøgne Ø. Sammy Myklebust har skrevet en bra kommentar til dette på Ølportalen, selv om det finnes dårlig med empiriske bevis for uttalelsen «En kjøper ikke en bedrift, med så jevn vekst at de har vært Gasellebedrift i Dagens Næringsliv 7 år på rad, for å rasere den. En kjøper ikke en bedrift, som er landets best etablerte merkevare på sitt område, for å omarbeide produktene totalt.» Det er fullt mulig man ikke gjør det lenger, og jeg er selvsagt enig i at det ville være uklokt av Hansa, men bryggerihistorikken i Norge (Vest-Europa forøvrig) tilsier vel at det er nettopp det man har gjort før.

*host*Gjelleråsen*host*

Derimot er jeg med på å håpe på at trenden har snudd og at Hansa vil satse på videreutvikling av Nøgne Ø, selv om jeg ikke er noen Nøgne Ø-fan. Vent, la meg si det på en annen måte: Jeg er stor Nøgne Ø-fan i den forstand at jeg har solide doser respekt for jobben som er gjort for mikrobryggerimarkedet i Norge og for resultatene som er oppnådd (og jeg er helt enig med Myklebust at det er folka bak sin «fordømte rett å «cashe ut» om de føler for det»). Jeg synes bare ikke at ølet er særlig godt (med visse hederlige unntak). Derimot er jeg storsinnet nok (haha) til å unne de av mine medølelskere som har en annen smak en meg mer godt (i følge dem) øl fra Grimstad.

Norge: Det er juleølsesong, og ett og annet smaksnotat kan nok dukke opp her også, men ellers kan jeg anbefale oversikten på Overgjæret, som oppdateres fortløpende med nye smaksnotater og utfyllende opplysninger. På samme innlegg finner du forøvrig også oversikten fra i fjor, for sammenligningen skyld.

Aperitif: Trenger du en drink å teste til helga? Aperitif har en med øl i: Varmende drink med mørkt øl.

London: Siden jeg brukte The Whisky Exchange så hyppig i innlegget om auksjonen på onsdag kan jeg jo lenke til dette intervjuet med Sukhinder Singh, selv om det er noen måneder gammelt. Langt og godt om en ekte whiskyentusiast, verdt å lese.

Sverige (eller Orkney?!): Det er ikke enkelt, eller billig, å starte destilleri. Grythyttan har slitt en stund, og nå ser det plutselig ut til at man har tenkt å flytte virksomheten til Orkney. Whiskyblogg har mer om de noe diffuse planene. Ikke den første bedriften jeg ville valgt å investere penger i, kan jeg si.