mai 2013 – drikkelig.no

Lesestoff til helga #3

Trondheim: Trøndersk matfestival har blitt et fast innslag på sensommeren for oss. I år går den av stabelen 1.-3. august, og nytt av året er en søsterfestival: Bryggerifestivalen. Ni bryggerier er påmeldt, i tillegg skal To rom og kjøkken servere mat og øl i kombinasjon. Dette blir spennende! Følg med på nettsidene og på festivalens facebookside. Har du tid og mulighet kan du melde deg som frivillig.

I morgen er det Ardbeg Day, eller Ardbog Day som det heter i år… Jeg har ikke gjort noen innsats for å få tak i Ardbog ennå, men tenkte jeg skulle forsøke å få tak i en enten på Systembolaget eller på polet (den kommer på polslippet i juli). Derimot har jeg tenkt å kjøre en liten Ardbeg-smaking for meg selv i morgen kveld. Det dukket opp et spørsmål på facebooksiden «Tips og triks om maltwhisky» om hvor man kan finne det beste Ardbeg-utvalget i Trondheim og jeg var nødt til å konkludere med at eget barskap sannsynligvis var svaret. Nå har jeg talt over og kommet til at hvis jeg holder meg til det som er åpnet samt Ardbeg Day tapningen fra i fjor har jeg 11 Ardbeger å smake meg gjennom, noe som holder i massevis for en kveld.

Og om noen skulle ha lyst til å holde meg med selskap er det bare å si fra. Er man i Bergen kan jeg anbefale å sjekke hva Terminus har av planer, selv om jeg er lovlig sent ute med å nevne det, så det er mulig det er dårlig med plasser…

Lagavulin 30 år, fatprøve

Jeg har nettopp lest meg gjennom Thomas’ rapport fra Islay på STOW whiskyblogg (mange innlegg, men jeg kan vel anbefale å starte med oversikten) og drømt meg tilbake til øya over alle øyer selv. Jeg har vært der to ganger, og sist – i 2010 – var jeg på samme Warehouse Demonstration & Tour på Lagavulin som Thomas & Co, med den samme Iain MacArthur.

Iain MacArthur, warehouseman ved Lagavulin og en historieforteller av de sjeldne

Vi var lagt heldigere med selve turen, riktignok, vi fikk for eksempel lov til å ta bilder og tapningen kun for destillerishoppen hadde akkurat ankommet, så den fikk vi kjøpt oss. Dessuten fikk vi smake på washen, noe som alltid er gøy.

I haugen med småflasker som jeg forsøker å få ryddet i er det to flasker fra dette besøket, en med newmake og en med en 30 år gammel Lagavulin. Jeg er nemlig frekk/erfaren nok (stryk det som ikke passer) til å ha med meg småflasker og trakt på sånne smakinger. Som regel får man rimelig generøse drammer, og både for levra og smaksnotatenes skyld kan det være greit å spare litt til senere (man kan selvsagt helle ut resten når man er «ferdig» med å smake, men samme hvor stor fan jeg er av spyttebakker på festival er jeg vel ikke den eneste som har tungt for å «kaste» slike edle dråper). Planen er aldri å spare dem i tre år, selvsagt, men sånn ble det denne gangen. Nå bare håper jeg at den ikke har tatt skade av oppholdet på flaska (generelt anbefaler jeg IKKE å oppbevare småprøver så lenge, altså).

Lagavulin 30 år, fatprøve fra destilleribesøk 2010

Nese: Kraftig røykpreg, alderen til tross. Sitron, jod og salt sjø. Ganske kraftig alkoholstikk uten vann. Med vann (den trenger en del) dukker det opp epletoner og stikkelsbærbusk.

Smak: Avrundet røyk, sødme og varm eik. Bitre mandler og tropisk frukt.

Kommentar: Fatet og alderen har dempet røykpreget overraskende lite (men denne er vel fra tiden før Lagavulins peatspesifikasjon ble samkjørt med Caol Ilas på 35 ppm i malten, og kan derfor være noe kraftigere røyka i utgangspunktet). Framstår som relativt ung, egentlig, fatet har ikke vært voldsomt aktivt, det er lite flis å spore. Hadde gjerne tatt en flaske av denne, mendet blir nok med dette ene glasset (resten av fatet kan være drukket opp for alt jeg vet), jeg får nyte det mens det varer.

Thornbridge Thorny Goat Mocha Porter 6 %

Nese: Kaffe og solbærbusk.

Smak: Sjokoladetrukne kaffebønner, solbærbusk, asfalt og aske.

Kommentar: Sær, men ganske god på sett og vis. Bitterheten sitter der den skal, akkurat som i god kaffe. Det vegetalske – solbærbusken – øker kompleksiteten, men er på ingen måte forstyrrende.

Thatchers Green Goblin Oak Aged Cider 6 %

Nese: Tørre, søte epler (jeg vet tørr og søt er ment å være motsetninger i drikkeverdenen, men i sider gjelder ikke dette uten videre).

Smak: Følger opp lukta og har et solid, «mustig» preg (beste oversettelsen jeg finner for «mustig» er fyldig, av en eller annen grunn synes jeg det svenske begrepet er mer treffende).

Kommentar: Riktig så god. En anelse for søt, og litt for lite kompleks, men definitivt drikkelig.

Vi bestilte en kasse på Systembolaget til påske, nå er den utilgjengelig, desverre. Jeg vet ikke om den var «tilfälligt» tilgjengelig eller om det har vært der lenge og nå er faset ut.

PS juni 2015: Green Goblin er for tiden tilgjengelig på polet.

Dufftown 1981 Old Malt Cask Advance Sample

20 år gammel, destillert oktober 1981, tappet januar 2002, sherry butt, dl ref. 533, 50 %

Nese: Overraskende friskt fruktpreg, men også rosiner, tobakk og eik.

Smak: Tungt sherrypreg, tørr eik. Jo mer vann jeg har oppi, jo mer støv smaker det (samme hvor selvmotsigende det er). Tankene går til lagerhus fulle av whiskyfat, til det hjørnet der et vindu slipper inn sollys som tørker den nærmeste tønn og varmer opp støvet.

Kommentar: Litt mye flis, men ellers en av de mest interessante Dufftown-tapningene jeg har smakt (nå sier kanskje ikke det så mye).

Lesestoff til helga #2

Ok, så blir det kanskje hver 14. dag snarere enn hver uke. Vi får se.

Norge: Den største nyheten siden sist er selvsagt at Peder Andresens drøm om trøndersk maltwhisky endelig bærer frukt. Peder har jobbet med dette i over 11 år, og jeg har blant annet fått lukte på et prøvedestillat han hadde fått gjort for noen år siden for å «teste malten» og sett bilder av de forskjellige stillsene han vurderte, men det har gått treigt å komme videre. Derfor er det særdeles gledelig at han nå har fått til et samarbeid med Klostergården. Den første spriten ble altså lagt på fat forrige uke, så nå er det bare å glede seg. Les mer i Trønder-Avisa.

Skottland: Glenlivet lanserer Alpha, whiskyverdenens svar på Spøkelseskladden, eller noe sånt. Flasken er svart og har bare den juridisk påkrevde info.

Caskstrength følger opp med en tilsvarende kryptisk «anmeldelse». Artig.

Øl: Telemark får sitt første kommersielle mikrobryggeri.

Merknad: En tidligere versjon av dette innlegget omtalte Buran whisky som konkurs. Dette medfører ikke riktighet og bygger på en misforståelse. Drikkelig beklager på det sterkeste feilen.

BenRiach Heavily Peated 1994 Signatory Un-Chillfiltered Collection 46 %

10 år gammel, destillert 20.06.1994, tappet 11.10.2004, hogshead fat nummer 1643.

Nese: «Heavily peated» er ikke løgn, torvrøyken treffer nesa allerede når du heller opp i glasset. Ellers får jeg appelsin og grapefrukt og noe einerbuskaktig. Med vann går det fruktige mer over i aprikos eller fersken, men røyken henger godt i, det lukter virkelig kiln.

Smak: Torvrøyk og einertre. Med vann dukker en sødme opp som minner om «fruitcake» – tung formkake med biter av tørket frukt.

Kommentar: En helt grei whisky med torvpreg, men ikke mer. Bedre på lukt enn smak.

Tomatin

To ganger har vi vært innom Tomatin med håp om å få oss en omvisning, og to ganger har vi måttet forlate destilleriet med uforrettet sak. Første gang tror jeg vi ankom for sent på dagen (selv om det var lenge før stengetid), andre gang kom vi samtidig som en gjeng andre turister og fikk alle beskjed om at en tur nettopp hadde gått og at det var to timer til neste, eller noe sånt. Vi fikk en dram og fikk se en film og var velkomne til å vente. Det gjorde vi ikke.

Men vi er ikke så lette å kue, så vi prøver oss nok igjen neste gang anledningen byr seg.

Tomatin ble etablert i 1897, men har siden femtitallet gjennomgått så mange utvidelser at dagens destilleri ikke akkurat kan kalles billedskjønt.

Panoramabilde av Tomatin fra gårdsplassen

Det er selvsagt mindre viktig, så lenge whiskyen smaker godt. Tomatin var det første skotske destilleriet som fikk Japanske (og ikke-skotske) eiere etter at markedet krasjet på åttitallet. I dag har destilleriet en kapasitet på rundt 5 millioner liter i året, og det sier seg nærmest selv at da går mesteparten til blending.

Inntil nylig var Tomatin ikke tilgjengelig i Norge, men nå finnes fem tapninger på polet. Fire av disse smakte jeg sammen med andre medlemmer fra NMWL Trondheim nylig (desverre fikk vi ikke smake 45 år gammel «Director’s Cut» fra 1967, og med en pris på 2800,- for en flaske har jeg ikke tenkt å kjøpe en for å smake heller).

Glade NMWL'ere klare (eller skal vi si uklare) for Tomatinsmaking — Glade NMWL’ere klare (eller skal vi si uklare) for Tomatinsmaking

Tomatin 12 years old
Nese: Jordkjeller, epler og poteter lagret i sådan. Med vann dukker det opp litt røyk, mer frukt og kandisert appelsin.
Smak: Litt rå, med vann kommer en del tropisk frukt.
Kommentar: Grei, men litt kjedelig. Typisk frokostwhisky.

Tomatin 15 years old, 43 % (mest first-fill bourbonfat)
Nese: Grønne epler, kornmo, litt neglelakkfjerner.
Smak: Vanilje, eplekake, malt.
Kommentar: Grei drekka. Mer spennende på lukt enn på smak.

Tomatin 18 years old, 46 %
Nese: Fruktsalat med mye appelsin og med pisket krem.
Smak: Krydder, malt, søte frukter.
Kommentar: Best av de fire. Kan definitivt havne i handlekurven ved rett anledning.

Tomatin 30 years old, 46 %
Nese: Frukt med marsipanpreg, fruktskum.
Smak: Bitre mandler
Kommentar: Virker yngre enn sine tredve år, men jeg er ikke helt overbevist. Litt for bitter på smak for meg.

La Ribaude Cidre Biologique Brut 5 %

Nyhet på Systembolaget i år. Økologisk fransk sider importert til Sverige av Riktig Cider som også har en sider- og calvadosblogg.

Nese: Tørre epler i jordkjeller.

Smak: Røde, melete epler med vekt på tørrheten snarere enn sødmen. Hint av pære, særlig pæreskall.

Kommentar: Riktig så god. Muligens ny favoritt på Systembolaget (utenom bestillingsutvalget).

Magners Original Irish Cider 4,5 %

I gode gamle dager – for fem år siden eller der omkring – var jeg glad i å klage over at alle utesteder i Norge som hadde sider hadde Strongbow, til tross for at langt bedre ting ble importert og var tilgjengelige på polet. Så droppet alle Strongbow til fordel for Magners, og jeg innså at jeg burde ha satt pris på at ting kunne ha vært verre. Akk ja.

Farge: Fersken, med vekt på den oransje komponenten.

Nese: Søte epler, typen rød og melet.

Smak: Søte epler, et hint av tørrhet godt gjemt bak sødmen (om det gir noen mening).

Kommentar: Egentlig er det fargen jeg har mest problem med, det minner om en krysning mellom Irn Bru og Red Bull, og lurer smaksløkene mine til å forvente noe søtt og tyggegummiaktig (som så blir en selvoppfyllende spådom, sånn virker nå engang hjernen). Smaksmessig redder det hintet av tørrhet Magners fra å være en total katastrofe. Som det er er det grei drikke så lenge det er varmt i været og sideren er kald. På en sommerlig trøndersk maikveld er det ikke så ille, men dette er ikke en sider jeg kjøper annet enn når jeg har skrekkelig lyst på sider og dette er det eneste alternativet.