Stikkord: whiskybok

Krysspublisert til bokbloggen.

På forsiden av min pocketutgave av Chasing the Dram er Val McDermid sitert med «Hard not to hate Rachel McCormack, who bags the best gig of the year and then writes a brilliant book.» Det er vanskelig å være uenig i at dette er en bra «gig», men å kalle boka «brilliant» vil jeg mene er å overdrive. Ikke at den er direkte dårlig, men «ujevn» og «usammenhengende» er ord som faller mer naturlig enn «brilliant».

Det starter ganske bra, med en intro om hvordan og hvorfor som riktignok er litt vimsete, men på en sjarmerende måte. Men etter hvert forsvinner noe av sjarmen med vimseriet.

Boka handler både om whisky og om mat, og noen ganger handler den om whisky og mat, men for det meste er det minimal sammenheng mellom whiskyen og maten. Hvert kapittel inneholder minst en oppskrift, og det er jo vel og bra, men det kunne helt klart vært jobbet litt mer med konseptet. Kapittel 9, for eksempel, From small beginnings…. avsluttes med en oppskrift på «Gigot de la Clinique (Roast Syringed Lamb)» som både har en liten tekst om oppskriftens historie og faktisk benytter whisky i oppskriften, og alt er såre vel med akkurat det. Derimot starter kapittelet med tre sider historie om hvordan Johnnie Walker og andre berømte blends oppsto, før det, midt på side 164, plutselig dukker opp en oppskrift på «Pea and Lettuce Soup» som strekker seg over til midt på side 165 der historien om blends fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er rett og slett en veldig merkelig måte å bygge opp en bok på, det er nesten som en form for Tourettes, du må bare ignorere banneordet/oppskriften og late som ingenting og lese videre.

Eller ta begynnelsen av kapittel 12, A Taxing Experience. Først en sjulinjersparagraf om Hebridene og whisky derfra. Så en ny paragraf, en setning, tre linjer, om at ordet whisky stammer fra det skotske uisge beatha. Så blar vi om, og der er det jammen en oppskrift, gitt, riktignok med en trivelig anekdote om McCormacks mor som en slags innledning, men anekdoten har ingenting med whisky eller Hebridene å gjøre, selv om ordene gaelisk og Skottland nevnes. Og rett etter oppskriften begynner det hele å handle om whisky på Hebridene igjen.

På siden etter ertesuppa dukker for øvrig den merkeligste «faktaopplysningen» i boka opp (markert av meg med «?!» under lesing): “The Coffey still is an example of fractional distillation and with this method not only does the process of extracting alchohol from a wash become far quicker, the amount of alcohol you get is greatly increased. A pot still will give you 40-50 per cent alchohol, whereas a Coffey still will produce a liquid that is 80-90 per cent alcohol and a lot faster.” (Side 166) Det er muligens bare dårlig forklart, heller enn direkte feil, for det kan godt tenkes at om du blander hode, hjerte og hale fra en potstilldestillasjon ender du med 40-50 prosent I gjennomsnitt, men for det første gjør man jo ikke det og for det andre hopper McCormack glatt over den destillasjonen som skjer mellom wash og spirit still på et maltwhiskydestilleri som bruker potstills, og den destillasjonen gir bare 20-25 % alkohol. *

Innimellom får vi noen riktig gode anekdoter, som forklaringen på hvorfor det finnes ganske store inns på tilsynelatende øde plasser i Skottland: «No one in Scotland could buy a drink in a public place on a Sunday unless they were a bona fide traveller – which meant having travelled a distance of over 20 miles. (…) You can still see large inns in unexpected places in Scotland, and if you look at them on a map, many are just outwith the 20-mile boundary of a big city. They were all places families would drive to in order to have an alcoholic drink.” (Side 39) Mange av anekdotene handler til og med delvis om whisky og/eller mat. Men innimellom får vi også noen… Vel, overlange utlegginger om ting som ikke har med noen av delene å gjøre. På side 189 starter det jeg helst vil beskrive som en «rant» om Lanarshire og Wishaw (der McCormacks far vokste opp) og når jeg tror den endelig er ferdig og vi faktisk skal komme til whiskyrestauranten det egentlig skal handle om får vi en to-siders utlegning om veiarbeid, så først på side 194 kan vi lese om resturanten i Wishaw som har 1300 whiskyer på menyen. (Det hjelper selvsagt ikke på humøret mitt at en av mine pet peeves er folk som kjører bil og klager over veiarbeid. Du vil at veien skal vedlikeholdes, men bare ikke akkurat når DU skal kjøre der?)

Jeg blir langt mildere stemt når McCormack drar til Campbeltown og møter Mark Watt (side 272) og beskriver ham i særdeles flatterende ordelag. Jeg har kjent Mark i femten år eller der omkring og kan ikke annet enn å si meg enig i hvert bidige ord. Får du noen gang sjansen til å gå på en smaking med Mark bør du gripe dem med begge hender.

Senere i samme kapittel nikker jeg gjenkjennende når McCormack beskriver hva slags folk du bør ha med deg på reise:

If you ever decide to go on any kind of road trip where you are dependent on public transport, take friends like Sam, Sheri or Wullie. Their patience and laughter at being cold, or being in a rubbish place, or sleeping on a bench; their ability to turn anything and everything into a joke left me marveling at my good luck in knowing such people. Travel companions can be complicated, but the best are determined to enjoy themselves no matter what and aren’t fazed by unexpected weather, travel arrangements or conversations with strangers.

(Side 296.) Jeg har lest dårligere reisebeskrivelser fra Skottland og dårligere tekster om whisky. Det er mye med Chasing the Dram som er bra, og hadde jeg ikke skullet skrive om boka hadde jeg kanskje lettere oversett det negative. Dessverre skulle jeg jo det, så jeg ble sittende og irritere meg over springende narrativ og oppskriftstourette. Sistnevnte er jeg forresten ikke helt ferdig med, for vet du hva det verste er? Det finnes ingen indeks eller innholdsfortegnelse som forteller deg hvor oppskriftene finnes. Den dagen du finner ut at du skal teste McCormacks oppskrift på Pakora, si, ja da må du bare pent bla deg gjennom bokas 313 sider til du finner den. (Ja, ikke jeg da, for jeg var lur nok til å markere den siden med en Post-it.) Så, styr ikke unna, nødvendigvis, men utstyr deg med Post-its og en porsjon velvilje, så kan du få en helt ok leseopplevelse. Tror jeg.

__________________________

* Om du ikke kan noe om maltwhiskydestillasjon og har lyst til å lære mer kan jeg anbefale å lese  whiskyskolen del 4, som nettopp handler om hvordan maltwhisky lages.

Som nevnt i slutten av oktober har ett av mine smaksnotater havnet mellom stive permer. Tidligere i uka var jeg tilfeldigvis hjemme på grunn av kraftig forkjølelse da det ringte på døra og en hyggelig mann fra Bring overrakte meg en pakke som viste seg å inneholde ikke bare en, men tre kopier av The New Single Malt Whiskey. Det sier vel litt om hvor lite vekt jeg hadde tillagt den opprinnelige henvendelsen (der det selvsagt sto slike detaljer) at jeg helt hadde glemt at det var fler enn en kopi på vei til meg. Siden jeg strengt tatt ikke har bruk for mer enn en (og vi har bøker nok, så å ta vare på de ekstra av ren forfengelighet er lite aktuelt), gir jeg bort de to andre, se nederst i posten for detaljer om du er interessert.

Men først litt om boka. Ikke la deg forlede av e-en i whiskey, dette er en bok om både whiskey og whisky. Skottland er representert, men fokuset for boka er innovasjon i whiskyverdenen og nye produksjonsland, så de skotske destilleriene som er valgt er de som har fokus nettopp på innovasjon og majoriteten av de presenterte destilleriene ligger utenfor skottland. Første del av boka består av artikler om whisky generelt, hvordan maltwhisky lages, hva fatlagring har å si, hvorvidt man skal skrive whisky med e eller uten, osv. Så kommer et lite utvalg coctailoppskrifter med whisky, før man kommer til hoveddelen av boka: Presentasjon av destillerier – 197 i alt – gruppert på land og smaksnotater for utvalgte tapninger fra disse destilleriene. Innimellom er det intervjuer med bemerkelsesverdige personer i bransjen.

Det er over 50 bidragsytere i boka, de fleste, skal sies, har bidratt mer enn meg. Mange er bloggere eller journalister, men det er også representanter for produksjonssiden av bransjen som har bidratt. Fordelen med så mange forskjellige skribenter er at boka ikke blir monoton, alle har sin måte å ordlegge seg på og sine «quirks» når de skriver smaksnotater. Det tilbakevendende spørsmålet om whisky eller whiskey er også gjenspeilet i at stavemåten den individuelle skribent har brukt er beholdt, det er ikke gjort noen standardisering.

Illustrasjonsfoto florerer det av, og de er behøring kreditert bakerst i boka på en relativt oversiktlig måte. Dette er en liten kjepphest for meg, jeg vil kunne finne ut hvem som har tatt et gitt bilde på en rimelig enkel måte. Jeg foretrekker egentlig «Foto: NN» på/ved bildet, men skjønner at ikke alle synes det er like pent i layouten, her er det løst på nogenlunde greit vis, selv om «Shutterstock» som kilde sier lite (også på Shutterstock er det faktisk en fotograf som har tatt bildet).

Mitt lille bidrag kommer på side 188 og er altså et smaksnotat for Lille Gadegård. Jeg har endt opp som «he» i biografien til slutt, er jeg redd. Sånn går det når jeg leverer biografi i jeg-form (å omtale meg selv i tredjeperson faller ikke naturlig). Hadde jeg valgt stavemåten Robyn på mitt engelske kallenavn hadde sjansen for rett pronomen vært større, så jeg kan i grunn skylde meg selv. Vel, det er ikke akkurat første gangen jeg er blitt omtalt som «he», så jeg lever greit med det. Noe annet er at det er hyggelig å se at det er en god andel damer blant bidragsyterne (selv om det er langt fra noe som kan kalles likestilling).

Ellers er det underlig tilfredsstillende for meg at forlaget som har gitt ut boka heter Cider Mill Press.

Redaktøren Carlo DeVito har lagt ut lenker til omtaler av boka på Facebook, noen fra andre bidragsytere (Richard Auffrey på The Passionate Foodie, Peter Peter Portland Eater), men i alle fall en «ordentlig» anmeldelse: Bill Dowd i The Times Union.

Så til de to ekstra bøkene. Boka er ikke dyr (relativt sett), på Adlibris koster den 192 kroner, på Amazon.com (i skrivende stund) USD 21,16, så det har lite hensikt for meg å betale hundrevis i porto for å sende boka (og siden den klokker inn på nesten 1,5 kg koster det fort litt). Det vil si at jeg denne gangen begrenser mulighet for deltagelse til de som har en postadresse i Norge eller Sverige (og i Sverige kan jeg ikke garantere at den kommer frem til jul, for da blir den sendt neste gang vi skal over grensen og det kan være det drøyer til utpå nyåret). Til gjengjeld er alt du må gjøre om du er interessert i å være med på trekningen å kommentere, enten her, eller på Facebook-posten. Jeg trekker to vinnere første søndag i advent, det vil si 27. november 2016.

I happen to be off sick when the doorbell rings and a nice man from Bring hands me an enormous box. I am flummoxed until I see the Simon & Schuster sender id when it dawns on me what it might be. It’s much thicker and heavier than expected, but looking good! So happy to have been a (small) part of this. Got yours yet @the_whiskysaga and @maltfascination_sjoerd ? #whisky #TheNewSingleMaltWhisky

En video publisert av drikkelig.no (@drikkelig.no) tirsdag 15. Nov.. 2016 PST

Vi får mange rare henvendelser gjennom kontakt-oss-skjemaet her på drikkelig.no, ikke minst fra alle dem som klarer å misforstå hvem vi er og tror vi produserer/selger alkohol. Den typen har det kommet såpass mange av at jeg så meg nødt til å legge inn en liten «forklarende» tekst på kontakt-oss-siden, selv om slike henvendelser har en viss underholdningsverdi.

En tid tilbake fikk jeg derimot en hevendelse som jeg ikke helt visste om jeg skulle ta alvorlig til å begynne med, en Carlo DeVito kunne fortelle meg at han jobbet med en bok om nye whiskyland og lurte på om han kunne få bruke et av mine smaksnotater i denne. Til tross for at jeg altså slett ikke var sikker på seriøsiteten i henvendelsen svarte jeg positivt. Siden den gangen har det kommet oppdateringer om prosjektet jevnlig og jeg har sendt avgårde både bilde med høyere oppløsning og en tre-setningers biografi. Og i dag foreligger faktisk boken helt på ekte.

Jeg har ikke hatt forfatterambisjoner å skryte av (i alle fall ikke siden jeg var tenåring), men det er jo litt gøy likevel for en uhelbredelig bibliofil sjel å bli publisert mellom stive permer. Særlig når man ser hva slags celebert selskap jeg har havnet i. Thomas har bidratt med rundt 20 smaksnotater, visstnok, og andre navn på listen er Serge Valentin (rene superstjernen å regne i whiskykretser, om du ikke har hørt om ham før er det på tide), Tabarak Razvi og Allison Patel.

Jeg gleder meg til å få min egen kopi i posten og kommer neppe til å la det gå ubemerket hen (selv om jeg vel ikke akkurat kan anmelde en bok jeg har bidratt til). Skulle du synes dette høres ut som en bok du bare MÅ ha kan den allerede kjøpes, for eksempel hos Adlibris. For ordens skyld: Min betaling er heder og ære pluss en kopi av boka, jeg får ingen provisjon.

Men for avslutningsvis å svare på mitt eget spørsmål: Nei, jeg tror ikke jeg skal begynne å presentere meg som forfatter.

Det er to år siden jeg leste Whisky Blues av Per Erik Tell og Börje Berglund, og jeg skulle selvsagt ha skrevet om den før, men jeg utsatte det fordi jeg ville bruke tid på å skrive en skikkelig tekst, og nå har det vel strengt tatt gått for lang tid for det. Nåja, jeg husker sånn nogenlunde både handling og hva jeg likte og ikke likte ved boka, så helt i blinde jobber jeg vel ikke nå heller.

Boka ble til ved et samarbeid mellom whiskyentusiasten Börje Berglund og forfatteren Per Erik Tell. «Krim i whiskymiljø?» tenkte jeg, «Det høres jo lovende ut.» Historien foregår i flere tidsperioder, nåtid, 1980-tallet en gang og en episode i 1692. I nåtid skal et fat med «verdens beste whisky» – Cask 1692 – selges på auksjon, mange vil ha kloa i det, og vinnerne er et hemmelig konsortium som har som formål å bevare skotsk whisky skotsk. Men når fatet skal åpnes for første prøvesmak oppdager man et problem, det inneholder nemlig et lik. Dette ønsker naturlig nok hverken selger eller kjøper noe oppstuss om, og det hyres derfor inn en privat etterforsker, Angie Connors, fra London.

Parallelt fortelles historien fra 80-tallet der den litt enfoldige Oliver Campbell ankommer Pitlochry for å jobbe som postbud. Han befinner seg raskt midt i et sammensurium av kjærlighetsintriger og slektsfeider, og sliter i i tillegg med en onkel som har trukket i tråder for å skaffe ham jobben fordi han vil ha en gjentjeneste: Finn ut hva MacMillan Whisky Distillery egentlig driver med når de sier de skal produsere verdens beste whisky. Med andre ord: Stjel oppskriften.

Kriminalhistorien er egentlig helt grei. Intrigene er sånn passe innviklede, noen av skurkene er riktig så usympatiske, andre roter seg borti mer enn de er klar for. Angie Connors er en flott heltinne, jeg skulle gjerne sett mer til henne. Oliver Campbells amorøse eventyr i Pitlochry sliter jeg litt mer med, men er villig til å godta romanens premisser på dette feltet.

Alt rakner derimot når det kommer til det sentrale motivet, «verdens beste whisky». MacMillans vil ha oss til å tro at deres forfedre bragte med seg en hemmelig oppskrift for den perfekte whisky fra Irland i 1692, og at de nå har destillert etter denne oppskriften. Det er dette fatet, som etter 20 års lagring selges på auksjon. Kan man ingenting om whisky høres jo dette kanskje tilforlatelig ut, men beklager, jeg tror ikke et sekund på det.

For det første: All whisky – i alle fall skotsk single malt, som er det det tross alt er snakk om her – lages etter samme «oppskrift»: Maltet bygg, vann og gjær. Bruker du noe annet er det ikke lenger skotsk single malt. Variasjoner finnes selvsagt i gjærstammer, vannkvalitet og i byggtype, selv om hvor mye dette faktisk påvirker smaken er diskutert, men hovedpåvirkningen på en whisky kommer fra fatet (et sted mellom 50 og 80 % alt etter hvilken ekspert du spør), bruken av torv ved tørking av malten, fasongen på potstill’en din og hvor du kutter destillasjonen.* Kommer du og sier at du har destillert «verdens beste whisky» etter en hemmelig oppskrift fra irske munker i det virkelige Skottland vil du bli ledd ut.

Og irsk oppskrift? Det er bare så vidt en skotte er villig til å innrømme at det lages ekte whisk(e)y i Irland, hen ville aldri gått med på en irsk oppskrift skulle være bedre enn den skotske.

For det andre: (Og det følger fra det første.) Fat kjøpes ikke blindt, ikke til den prisen. Enhver interessert kjøper ville forlangt å få en smaksprøve før de bød på fatet. Joda, fat byttes og selges til stadighet, både ulagrede og lagrede, men da beregnes prisen ut fra liter, prosent og alder. Sprit som potensielt er ferdiglagret blir testet underveis. Fatet kan ha hatt en feil så whiskyen er udrikkelig, er den lagret en anselig mengde år kan alkoholstyrken ha dyppet under 40 % slik at det ikke lenger kan kalles whisky, og så videre.

I det hele tatt er hele historien om fatet (ja, det også: Bare ETT fat? Hvordan i heiteste klarer et normalstørrelse destilleri, som MacMillan skal forestille å være, å produsere bare ett fat på en ‘run’?) så full av huller at det ødelegger boka som helhet. Andre detaljer som har med whisky å gjøre skurrer like mye, som at teknikeren som skal analysere fatets innhold (før man har funnet liket) kommer fra Dufftown. Dufftown er en trivelig by altså, men det er ikke her industriens laboratorier ligger. Og det bare fortsetter gjennom hele boka. Det hadde kanskje vært tilgivelig om det var en krim skrevet av en vanlig forfatter, men her markedsføres jo boka på basis av at whiskyentusiasten Berglund er medforfatter, og da må man faktisk få lov til å forvente noe bedre.

Artikkel om boka i Kristianstadsbladet.

(Innlegget er krysspostet til bokbloggen min.)

________________________

* Dette kommer det mer om i whiskyskoleserien, i mellomtiden kan du lese mer på whiskywiki.