USA – Side 7 – drikkelig.no

Lesestoff til helga #65

USA: Diageo har gjenopptatt produksjonen ved Stitzel-Weller, nylig ble de første fatene siden 1992 fyllt med nysprit. Les mer om Stitzel-Wellers historie og se en haug fine bilder hos Fred Minnick.

Internett: I forbindelse med Spirit of Speyside – eller vårfestivalen i Dufftown som den er kjent for de av oss som har vært gjengangere periodevis – utlyste Whiskyshop Dufftown en bakekonkurranse der man skulle lage en «whisky inspired cupcake or muffin», en muffins der det enten ble brukt whisky i selve bakverket eller der muffinsen var tenkt å passe spesielt godt sammen med en spesifikk tapning. Om vinneren har blitt annonsert online har jeg ikke fått det med meg, men Thomas og Ansgard Speller har publisert oppskriftene de deltok med og jeg har i alle fall lyst til å teste dem. Kanskje dukker det opp fler oppskrifter fra konkurransen etterhvert?

poletnede

Norge: Det var en noe frustrerende opplevelse å forsøke å sikre seg varer fra maislippet i dag. Akkurat hva det var som gjorde at folk gikk mann av huse er det ikke lett å si, men i alle fall taklet ikke polets servere pågangen. Det sies at de jobber med nye løsninger for begrensede partier, og personlig håper jeg de kopierer Systembolaget sitt websläpp-opplegg, da det later til å fungere rimelig smertefritt og skaper så god rettferdighet som det er mulig å gjøre.

USA: Gledelig trend: Siderbarer. Importer gjerne konseptet hit!

Oslo: Nedre Foss gård, rett ved Mathallen, er blitt pusset opp over en treårsperiode og åpner dørene i morgen. 36 tappekraner er ikke til å kimse av. Etterhvert skal det brygges eget øl, og destilleringslisens er også på plass. Les mer hos Osloby.no.

Lillestrøm: Gulating er i siget. Mandag (ok, er ikke mandag en rar dag å åpne pub på?) åpner Gulating Pub & Restaurant på Lillestrøm. Gulating Lørenskog åpnet i går, og 15. mai åpner Gulating Arendal. Håndverksøl til folket!

Norge: Og når vi er inne på håndverksøl til folket: Polet utreder muligheter for egne ølutsalg, meldte DN forrige helg. Sammy på Ølportalen har noen betraktninger om den saken.

Ukas blogg/nettside: Skotsk Taake har gode smaksnotater – på norsk! – av whisky og annet godt drikke.

B. Nektar The Dude’s Rug 5,5 %

«Hard cider with tea and chai spices added.» Etter gårsdagens sitronjuice er jeg vel ikke veldig optimistisk, men jeg stiller med åpent sinn.

Nese: Gløgg. Julekrydder, rosin og litt vag rød saft. Etterhvert lukter det også eplepai med veldig mye kanel.

Smak: Joda, det smaker gløgg også. Men jeg kan spore et visst eplepreg på smaken, så kanskje noen har brukt eplevin i gløggen.

Kommentar: En selsom opplevelse, jeg sitter definitivt med inntrykket av at den burde vært servert glovarm med rosiner og hakkede nøtter. Et fantastisk navn hjelper ikke, dette er ikke sider. Ikke udrikkelig, men heller ikke noe jeg har noe ønske om å drikke mer av.

B. Nektar Slice of Life 5,5 %

«Hard cider with lemon and ginger added.» Jajamen.

Farge: Blekgul med et visst grønnskjær. Tåkete.

Nese: Ingefær og sitron. Now there’s a surprise. Grønne, syrlige epler.

Smak: Syrlig (ikke tørr) eplesider blandet med sitronbrus og bittelitt ingefærøl.

Kommentar: Den jevne norske siderdrikker vil neppe kalle denne søt, men jeg synes likevel den blir for brusaktig. Sitronbruspreget gjør også at jeg får mer assosiasjoner til shandy enn til sider. Det smaker også skuffende lite ingefær, sitronen overdøver både den og eplesmaken etter noen slurker.

Maker’s Mark 45 %

Nese: Eik, kirsebær og melkesjokolade. Mer utpreget eikepreg og noe krydder med vann.

Smak: Halvråtten eik, vaniljebitterhet på ettersmaken. Ingen bedring med vann.

Kommentar: Fin nese, forsåvidt, men smaken appellerer ikke. Faller desverre i kategorien udrikkelig for meg. Edringtons representant anbefalte den med en isbit, det kan jo tenkes det ville hjelpe, om ikke annet ville det dempe smaken. Men jeg drikker heller noe annet.

Jim Beam Rye 40 %

Nese: Syrin, tropisk frukt og vaniljekrem. Mer melisaktig lukt med vann, og appelsinsaft.

Smak: Eik, syrin, brent sukker. Mer melisaktig med vann også på smaken, litt svidd treverk.

Kommentar: Helt ok. Fra meg er det et kjempekompliment for en whiskey. Ikke noe jeg kommer til å løpe og kjøpe, men jeg hadde ikke takket nei til en dram i festlig lag.

Knob Creek Kentucky Straight Bourbon 50 %

I følge Edringtons representant i Östersund er Knob Creek samme mash-oppskrift som Jim Beam White, men den er altså lagret 9 år (mot Jim Beams fire).

Nese: Vanilje, eikeplank og litt syrlig mango chutney. Med vann får den et litt uheldig surt preg som minner for mye om spy til å være helt behagelig. Den har også det tørre melisaktige på nesa.

Smak: Eik, lett drag av parfyme og mer eik. Melis og eik med vann, bitterhet fra fatet og hm, mandler, tror jeg.

Kommentar: Jeg er vel ikke helt solgt, akkurat, og jeg foretrekker faktisk den yngre varianten, om vi altså kan kalle Jim Beam White for det. Her blir det rett og slett for mye fat og for lite annet for meg.

Jim Beam White Label 40 %

Nese: Vanilje og friske bjørkekvister, litt peprete urter. Med vann blir kryddered mer kanelaktig og jeg finner også en metallisk tone, og tørr melis.

Smak: Eik og vanillin. Mer krydder med litt vann.

Kommentar: Ganske god lukt, og helt ok smak, selv om jeg ikke akkurat hopper i taket av den. Mindre parfymert enn jeg ofte opplever bourbon, så dette er en bourbon jeg faktisk kunne drukket.

Skål! Del 1: Chardonnay

Som nevnt gikk jeg til innkjøp av Skål! av Ingvild Tennfjord på Mammutsalget. Nå er planen å jobbe seg gjennom boka fra perm til perm (og det vil bli hardt arbeid, tro meg).

Først og fremst konstanterer jeg at jeg må ønske meg vinglass til bursdagen. Den eneste glasstypen vi har mer enn tre av er champagneglass av “flute” typen (essensielt i ethvert hjem, selvsagt). Den eneste glasstypen vi har så mange som tre av ellers er rødvinsglass fra Spiegelau. (Øl- og whiskyglass, derimot, har vi nok av. Mer enn nok, vil nok noen hevde.)

Etter et par kapitler med litt pep-talk og med historien om egen “jumping in at the deep end” start i karrieren som vinjournalist begynner Ingvild de tøffe takene med et kapittel om speed-dating med druer. Først ut er chardonnay, er chardonnay druen i mitt liv?

Av de tre vinene Ingvild foreslår i boka, var bare den billigste umulig å finne i pollistene, jeg satset derfor på en til nøyaktig samme pris. Schugen måtte jeg bestille, men den kom i løpet av tre dager (se, jeg KAN faktisk planlegge i forveien når jeg tar meg sammen).

Etter å ha helt dem i glasset kan jeg i alle fall konstantere at det ikke kommer til å være fargen jeg klarer å skille dem på, alle tre er tiltalende “hvitvinsfargede”.

dA Chardonnay

Nese: Litt mineralitet; skifer ville jeg sagt. Et lett hint av appelsin.

Smak: Enkel, “det smaker hvitvin”. Den har riktignok et snev av bitterhet, appelsinskall.

Kommentar: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om bitterheten gjør den mer interessant eller bare er forstyrrende. Sett bort fra den det er det en helt grei, men fryktelig kjedelig, hvitvin.

Girardin Bourgogne Chardonnay Terroir Noble

Nese: Kalkstein, sitrus og litt søt, tropisk frukt.

Smak: Friskt, sitrus og litt aprikos.

Kommentar: Utvilsomt en helt ok vin, ren, pen og lettdrikkelig. Men jeg lar meg liksom ikke sjarmere noe videre ut over det. Helt grei er ikke bra nok.

Schug Carneros Chardonnay

Nese: Petroleum, appelsinblomster, vanilje og appelsin.

Smak: Appelsin, litt kjeksaktig preg og noe grønt… bærbusk eller noe sånt.

Kommentar: Jeg burde drukket disse blindt, nå blir jeg bare sittende og lure på om det er fordi jeg vet denne er dyrest at jeg liker den best. Vel, vel, god er den i alle fall. Og den har fler nyanser enn de to andre, nok til at jeg blir sittende og smatte og forsøke å finne de rette ordene for det jeg smaker, og det er jo bra.

Samme hvor god Schugen var er vel konklusjonen fra denne speed-daten at det ikke er chardonnay som er druen i mitt liv. Bedre lykke neste gang, da skal jeg møte sauvignon blanc. Konklusjon nummer to er at jeg skal fikse meg et glassmerkingssystem slik at jeg kan få Arve til å helle opp for meg og drikke vinene blindt. Vi får se hvordan det går.

Anchor Old Foghorn 9,4%

Anchor Brewing er et av de eldste «mikrobryggeriene» i USA (deres produksjon er omtrentlig 20 ganger så stor som Ringnes’ totale produksjon av øl og brus). Bryggeriet kom til live på 1800-tallet da tyske Gottlieb Brekle kom til California under gullgravertiden og begynte å brygge. I 1896 kjøpte Ernst F. Baruth og svigersønnen bryggeriet og døpte det om til Anchor. Som med alle andre ble bryggeriet stengt under forbudstiden men var kjapt på pletten etterpå. På 50-tallet led de under folk flests ønske om å drikke lette, smakløse makrolagere (at Anchors øl ofte var infisert og surt delvis grunnet forurensning spilte sikkert også inn) og i 1959 var det slutt, men nye eiere kom inn og i 1960 var det på’n igjen. De nye eierne hadde ikke den beste kompetanse og det gikk dårlig og i 1965 var det like før porten ble stengt for godt.

Redningsmannen kom i form av Frederick Louis «Fritz» Maytag III (oldebarnet til grunnleggeren av Maytag konsernet) som var glad i øl og ønsket å redde Anchor. Han lærte alt fra bunnen av og etterhevrt endret han på oppskriftene og bryggeriprosessen for å skape et drikkbart og godt øl. I ettertid blitt døpt «Det moderne mikrobryggeriets far». I 2010 solgte Maytag bryggeriet til Keith Greggor og Tony Foglio (tidligere Skyy Vodka) som har planer om ekspansjon (nær firedobling er planlagt).

Old Foghorn er en byggvin (eller barley wine på nynorsk) som første gang ble lansert i 1975, et av de absolutt første fra USA. Her er det brukt både fersk, hel humle og tørrhumling.

Farge: Ren ravbrun farge med et pent og lysebrunt skum.

Nese: Forbausende lett (muligens litt kald enda) men dype toner av rik frukt, vanilje, karamell og en liten dæsj alkohol. Maltaromaene omfavner alt mens humla frisker opp uten å forsøke å spille hovedrollen.

Smak: Sødmen er der uten å være for søt. Det er en ren og fyldig maltsødme. Kryddertoner og en god balanserende bitterhet ligger der bak og bygger opp smaken. Karamell (smørbukk), kandiss og en rik fruktkompott gir en mektig smak, uten at det blir for tungt.

Konklusjon: Et solid og godt øl som ikke sprenger noen grenser eller utfordrer noen forestillinger. Denne kan trygt være en del av enhver ølkjeller. Namme.

Innkjøpt: Systembolaget, Åre (30,60 SEK / 35,5cl)

Hilliard’s Amber Ale 5,5%

Hillard’s Beer er et rimelig ferskt bryggeri som ligger i Seattle, Washington på USA nordlige vestkyst. Det er kompisene Ryan Hilliard and Adam Merkl som står bak foretaget. Ryan hadde vært hjemmebrygger i nær 20 år før han kvaifiserte seg til deltagelse på Great American Beer Festival med sin pale ale etter å ha vunnet lokale konkurranser (75 hjemmebryggere kvaifiserte seg til deltagelse i 2009 – mot nær 500 små og store kommersielle bryggerier).

Denne deltagelsen ga liv i drømmen om å starte eget bryggeri. Sammen med Adam drakk han seg gjennom Seattles ølutvalg hvert tirsdag i halvannet år. I 2010 fikk de fingrene på et bryggverk fra det nedlagte Sacramento Brewing Company og jakten på lokaler tok til for fullt. Valget falt til slutt på en nedlagt bensinstasjon fra 40-tallet. Der har de nå bryggeri, bar og butikk.

Farge: Litt mørk, rødlig rav. Pent, off-white skum.

Nese: Fruktig, søtlig og maltkrydret. Tørre toner som pirrer sansene. men også et hint av innestengt kjeller som trekker ned.

Smak: Tørr og kjeksaktig. En smak av gammelt kandissukker og/eller utgått karamellpudding. En viss fruktighet er i bakgrunnen med den skjules godt mens bitterheten klarer å kjempe til seg litt oppmerksomhet – selv om det resulterer i smakskollisjoner.

Konklusjon: Et øl som ikke er i min smak. Tungt, emment, overdrevent søtt og ubalansert gir ingen suksess i min bok. Ingen gjenkjøp her.

Innkjøpt: Systembolaget, Åre (20,30 SEK/35,5cl)