Om maltwhisky og sider og annen god drikke. Carpe aqua vitae.
Nese: Frisk eplemost. Lite hint av noe som kan være siderpreg, men som nesten like gjerne kan være bare kullsyre.
Smak: Sprudlende eplemost. En del restsødme.
Kommentar: Jeg vet ikke om det er sødmen, men noe gir meg assosiasjoner til eplegløgg. Konklusjonen er i alle fall at det er litt bortkastet alkohol. Men vondt er det jo ikke med sprudlende eplemost.
Kjøpt på Systembolaget.
«Handmade in Flensburg.» Luke 17 i romjulekalenderen 2018.
Nese: Umiddelbatt fikk jeg mer assosiasjon til Underberg enn til rom. Det er noe urter og blomster på lukta, i alle fall. Vann gjør ingen forskjell.
Smak: Tja. Urtene er like fremtredende på smaken. Igjen ingen merkbar forskjell med vann. Det smaker utvannet (det vil si utspritet) Underberg.
Kommentar: Ja, altså, det er jo ikke vondt. Men rom ligner det fint lite på.
Nese: Sitron, urter og gress.
Smak: Syrlig anslag som blir bitrere når jeg svelger. Grønne hageepler, urter, sitron.
Kommentar: Ren og elegant, men litt kjedelig. Jeg savner oomph.
Kjøpt på Vinmonopolet, Bankkvartalet.
Nyhet på polet i mai.
Nese: Lett eplepreg.
Smak: Eple. Et hint av noe som minner om kanel.
Kommentar: For lite tørr og alt for lett og ren.
Jeg fikk lyst på hvitvin, den typen «lyst på hvitvin» som jeg vanligvis får når det ligger an til sene kvelder på verandaen med utsikt til en solnedgang som går over i soloppgang uten at det har vært nevnevedig natt innimellom. Siden verandan i skrivende stund er dekket av en halvmeter snø vet jeg altså ikke helt hvor lysten kom fra, men jeg kan motstå det meste bortsett fra fristelser, så jeg rasket med meg en mer eller mindre tilfeldig Riesling fra hyllene i Bankkvartalet. I etterkant ser jeg at den er «selected by Moestue», det pleier å være lovende.
Farge: Typisk blek strågul
Nese: Sitrustoner, grønne epler, lett petroleumspreg.
Smak: Sitron og grønne epler, hint av petroleum.
Munnfølelse: Relativt slank og lett til Riesling å være.
Kommentar: Litt mye syre, ellers en ganske enkel, men elegant vin. Langt fra noe bomkjøp, men jeg kommer neppe til å kjøpe den igjen.
Krombacher Brauerei er et stort tysk familieeid bryggeri med røtter tilbake til 1803 og opprinnelig som et bryggeri tilknyttet en kro i Krombach. Reglene på den tiden var at kun serveringssteder som hadde eget malteri og bryggeri fikk lov til å selge øl. Siden har bryggeriet skiftet familie noen ganger og eies i dag av Schadeberg-familien og lager den mestselgende pilsen i Tyskland, Krombacher Pils.
Krombacher Dark er en Schwarzbier eller mørk lager som de noen gang kalles utenfor Tyskland. Fargen kommer fra kreftig røstet malt men såpass lite er brukt og smaken er ofte lite preget av det. Smaksmessig er den som en litt fyldigere lager og langt fra andre mørke øl som porter eller stout.
Farge: Svart. Pent og mørkt skum som legger seg som et tynt lokk.
Nese: Lett og nesten fraværende. Hint av malt og noe sødme.
Smak: Lett og intetsigende med et lite preg av røstet malt. Smaksmessig er den førøvrig som en blass og nesten litt sur lager.
Konklusjon: Ikke den beste Schwarzbieren jeg har smakt, til det er den for kjedelig. Men kan være morsom å servere lagerdrikkere som synes at mørkt øl er kraftig og tungt.
Innkjøpt: Bunnpris Nidarvoll, Trondheim
The Monarchy har jeg såvidt vært borti før, da i form av et samarbeidsbrygg med danske Kissmeyer. Denne gangen står denne tyske gjøkbryggeren på egne ben. Men hvem er The Monarchy? Det er Sebastian Sauer (bryggeripuben Braustelle i Köln og dens underbruk Freigeist Bierkultur) som står bak prosjektet. Målet er å gjenoppdage gamle tyske øl og oppskrifter.
Dette er en krydret variant av klassisk tysk hveteøl. Og det er brukt sukkerbetesirup, ingefær og einer i tillegg til hvetemalt, byggmalt, humle og gjær. Oppskriften ble funnet i en bryggebok fra 1831.
Farge: Lys gul med et lite oransje tilsnitt. Lite skum til hveteøl å være.
Nese: Syrlig og frisk med toner jeg ikke er vant med i hveteøl. Tror det er ingefæren og sukkerbetene som gjør seg kjent. Men veldig nedtonet til å begynne med, mye mer heftige ved 10-12 grader.
Smak: Her var det ikke mye som minner om klassisk tysk hveteøl, men det er en markant hvetekarakter her. Einene er langt framme i smaksbildet og gjør seg faktisk veldig godt sammen med ingefæren. Det er nesten en liten anelse av surølkarakter (eplesyre?) helt i bakgrunnen som kvikker opp hele sulamitten. En mer sukkeraktig aroma dukker opp når bunnfallet kommer oppi glasset.
Konklusjon: Et rart øl. Ikke vondt men ikke noe jeg vil drikke mye av jevnlig. Men er det et øl verdt å smake – så absolutt.
Innkjøpt: Systembolagets Bestillingsutvalg (45,40 SEK / 50cl)
Nese: Banan, syrlig maltpreg.
Smak: Syrlig kornpreg, umoden banan.
Kommentar: Godt og friskt, men litt kjedelig.
Kjøpt på Systembolaget.
Nese: Litt nøtteaktig maltpreg. Umoden banan.
Smak: Litt nøtteaktig malt her også. Tørt og veldig lett bittert humlebitt. Umoden banan.
Kommentar: Mindre søtt enn en gjennomsnittlig weissen, og ganske godt.
Farge: Mørk rød mot fiolett.
Nese: Kirsebær og lett krydder. Også noe vegetalsk, grønt treverk?
Smak: Som nesa, røde bær, litt krydder. Heller nesten mot gløgg, men holder seg på rett side av grensen.
Munnfølelse: Fyldig og ganske intens.
Kommentar: Jeg liker nok rieslingen bedre, om det går an å sammenligne, men dette er helt klart en grei vin å plukke med seg når man ikke helt vet hva man skal ha. Funker fint for en lørdagskveld på sofaen.