Når jeg så årets spesialsmaker fra Loka første gang må jeg innrømme at jeg knakk sammen i latter. Men til slutt ble jeg jo såpass nysgjerrig at jeg bestemte meg for å prøve i hvert fall én.
I årets Loka Likes hittar du tre smaker som vänder upp och ner på nutid, dåtid och framtid. Smaker som är klassiska och banbrytande på en och samma gång. Vi flörtar med gamla och nya begrepp, med prickiga kjolar, rullskridskor och jukeboxes. Old School är här.
Så gjenstår det å se om jeg får assosiasjoner til prikkete skjørt, rulleskøyter og jukeboxer.
Nese: Sjokolademilkshake, faktisk.
Smak: Først smaker det plain Loka, så kommer sjokolademilkshaken, av type McDonalds. Litt sånn pulveraktig smak, det minner også om Oboy! Den er tydelig, men ikke veldig sterk.
Kommentar: Det er faktisk ikke vondt. Men det er ikke drikkelig heller, for det er aaaaaalt for merkelig. Vannet har splittet personlighet, siden det så lenge kullsyren er aktiv på tunga smaker «farrisvann», men i det du svelger overtar sjokolademilkshaken.
Dom: Ikke drikkelig (men om det var det eneste som var tilgjengelig hadde det hindret meg fra å tørste i hjel). I morgen skal jeg teste den på seksåringen.
Vil du ha mer utdypende kommentarer, inkludert ansiktsutrykk, anbefaler jeg at du ser denne videoen, laget av to svensker:
Lørdag klokken fem over tolv benket vi oss i bakgården til Captain Cook i Östersund, klar for noen timer med ølsmaking. Det viste seg fort å ha vært et sjakktrekk å komme tidlig, for her ble det fullt.
Selv gjorde jeg mitt beste for å få sjekket inn alt på Untappd, notert et minimum av notater for hvert øl, samt være litt sosial. Vi kom (selvsagt) i snakk med de andre rundt bordet, og hadde det riktig så hyggelig.
Betalingen på festivalen foregikk slik at man betalte for x antall øl à 69 SEK stykket i kassen, man fikk en kvittering per øl betalt for. Så gikk man til bryggeristandsen og byttet en kvittering mot en flaske øl. Siden man altså måtte kjøpe hele flasker var det en fordel å være to, slik at vi kunne dele. Ideelt kunne man godt vært tre som delte, det var mange nok øl å ta av. Vi kom ikke gjennom riktig alt, og droppet de fleste av Jämtlands Bryggeri sine, i likhet med de fleste andre besøkende. Siden det er det eneste bryggeriet hvis øl er lett tilgjengelig på Systembolaget var det kanskje ikke så rart at representanten derfra ble stående alene mesteparten av dagen. Ikke fordi de har dårlig øl, altså, bare av rene tilgjengelighetshensyn.
Man kunne også bytte en kvittering mot mat – ‘pulled pork’ i hamburgerbrød – som smakte utmerket. Også på denne festivalen savnet jeg noe ølsnacks, riktignok. Et eller annet å knaske på, som også funker til å rense ganen med.
Vel, her er ølene jeg smakte:
Lars Lager – Bakgården i Revsund
Overraskende mye smak. har ikke spart på humla på slutten.
Mademoiselle Saison X – Jemtehed & Brande
God og frisk, men med en metallisk bismak. Tørt korianderpreg og bare et hint av appelsin/ingefær.
Mayfly Sparkling Ale – Åre Bryggcompagni
Litt ubalansert, endrer seg fra slurk til slurk, først metallisk, så fruktig, så litt fjøs, så metallisk igjen.
4C American IPA – Åre Bryggcompagni
Litt heftig humle for meg, men ellers ganske godt.
Hovendroven – Bakgården i Revsund
Også litt metallisk. Ellers maltsødme og et hint av babyspy, faktisk. De andre ved bordet var veldig begeistret for denne, så mulig det er meg det er noe galt med…
Brakk – Jormbryggeriet
Mye smak, men ikke sikker på at den er god…
Klumpen – Jormbryggeriet
Sitrus, humle og metallisk. Ubalansert, synes jeg.
Sielken – Jormbryggeriet
Litt mye brent smak, men ganske fyldig og godt.
IPA – Räven & Skatan
Ganske god, men litt mye humle (ja, jeg vet det skal være mye humle i IPA).
Oppistuggu Gårdsale – Klövsjö
Godt. Litt røykpreg, faktisk, selv om jeg mistenker at det er noe jeg innbiller meg snarere enn at det er tilsiktet. Tørt kornpreg.
Ale Cassis – Klövsjö
Ganske lik Oppistuggu.
Pilgrim Ale – Jämtlands Bryggeri
Slett ikke ille. God maltdybde.
Onkel Weissbier – Klövsjö
God. Fin banansmak.
892 Milk Stout – Klövsjö
Mer stout enn To Tårn sin, men god, rund, litt brent smak.
The Preacher – Jemtehed & Brande
Overraskende søt, god maltsødme.
The Great Adventures of Mofaza Eldorado Pale Ale – Jemtehed & Brande
Fikk veldig curry-assosiasjoner. Koriander? Mango chutney? Fruktig + krydder.
Best in show: Onkel, The Preacher og Mofaza. Jemtehed & Brande vinner etikettdesignkonkurransen (selvsagt er det en konkurranse!) hands down (honourable mention: Klövsjö og Räven & Skatan).
Jeg kan også nevne at vi var heldige med været. Det kom noen regndråper i løpet av ettermiddagen og det var grått og ikke veldig varmt, men det var ikke kaldt heller og himlens sluser åpnet seg om natten, det hadde IKKE vært hyggelig om det hadde skjedd 12 timer tidligere.
Denne har fått en ‘finish’ på fat som har inneholdt bringebærvin.
Nese: Alkoholstikk. Etterhvert fersken og sitron, samt vaniljepreg.
Smak: Man smaker fatet, ja, selv om jeg er ikke sikker på at det første jeg hadde tenkt på var bringebær. Mer rabarbra, faktisk, og sitrus. Mye vannilin, så at de også har brukt fat av ny svensk eik tror jeg på. I bakgrunnen kan man spore bringebærsyltetøy.
Kommentar: Dette tøyer grensene litt for hva man kan kalle whisky, noe den har til felles med en del andre ‘finisher’. Det er ikke dermed sagt at det er et dårlig produkt, for det er det på ingen måte.
Mannen sier lufting har tatt lurven av bringebærene, som var langt tydeligere fra nyåpnet flaske.
I ferien var vi på besøk hos venner i Arvika, og der hadde de nettopp fått i hus flasker fra et privat fat fra Macmyra. Mackmyra har siden starten tilbudt muligheten å kjøpe hele fat. Flere skotske destillerier gjør det samme, det uvanlige med Mackmyra var at de solgte småfat på 30 liter, slik at lagringstiden blir langt kortere (nå har visst noen skotter kommet på den samme ideen). Det er ikke noe billig foretagende, og noe av poenget er da også for destilleriet å ta inn penger som kan brukes til drift fram til de har whisky å selge.* På den annen side selger de ikke bare whiskyen men også opplevelsen: Du får være med når spriten legges på fat, du får årlige smaksprøver og kan selvsagt besøke fatet ditt i den forbindelse og når du bestemmer at fatet er klart til å tappes kan du betale for en pakke med hotellopphold, whiskymiddag og smaking. Alt i alt kan du klare å bruke ganske mye penger på det hele, men moro vil du helt sikkert ha for penga.
Varianten jeg fikk smake har vært lagret på ex-sherryfat i ca fem år, og spriten var den røyka typen.
Nese: Tydelig røyk, noe sherry, krydder – korianderfrø og kardemomme – mørk sjokolade og søtt tjærepreg.
Smak: Fint røykpreg, litt tørket frukt. Litt skarp bismak.
Kommentar: Nydelig nese, helt grei smak. Ingen grunn til å være skuffet over denne. Verdt pengene? Kanskje ikke, men trekk fra kostnaden for opplevelsen og du sitter igjen med helt ok whisky og en god historie å servere den med.
Blir du fristet til å svi av litt penger på denne måten selv kan du besøke mackmyrareserv.de og leke deg med fat- og spritvarianter.
__________________
* Å starte destilleri er dyrt, men det som gjør det ekstra dyrt er at det går minst tre år, og gjerne fem til ti, før du får noe tilbake for investeringen din. I mellomtiden ligger whiskyen der på fat og koster deg penger i lagringsplass og angels’ share, og du må jo fortsette å destillere mer og legge mer på fat slik at du har nok sprit i alle årene etter at du begynner å tappe.
